Det er ingen hemmelighet at jeg er særdeles lite begeistret for edderkopper.
Jeg tåler fint å se en edderkopp, og om den er liten nok så kan jeg kaste den ut på egen hånd.
Jeg dreper dem ytterst sjeldent, jeg har faktisk ikke hjerte til det. Så derfor prøver jeg heller å få dem ut igjen på en human måte.
Hvis en edderkopp tar seg den friheten å krabbe på meg så skal jeg love dere at jeg spretter opp på få sekunder samtidig som jeg tar en eller annen merkelig dans. Gjerne med hendene i alle retninger.
Men alt i alt så er jeg ikke redd dem så lenge de holder seg nogenlunde på avstand.
ELLER er i fåtall!
Minstemann måtte rope på pappa tidligere i dag.
Det hadde visst vært en edderkopp på rommet hans som hadde funnet ut rommet var en yppelig fødestue.
For i vinduskarmen og taket myldret det av små edderkopper.
Her snakker vi om 40-50 stk. MINST!
Jeg overlot ALT ansvar til min ektemann. Jeg nektet til og med å gå inn på rommet. Derfor har vi heller ikke bilder av det herlige synet. Fysj!
Bare tanken på det synet får meg til å klø over hele kroppen.
Jeg har vært inne på rommet to turer etterpå bare for å støvsuge kriker og kroker.
Nå håper jeg virkelig at vi er kvitt svineriet.
Og hvis det er slik at edderkopper bringer lykke så bør de jammen meg ringe fra norsk tipping neste helg.
