Hvor lenge var pappa i fengsel?

Barn sier de merkeligste ting.
Noen ganger er det hyggelig, andre ganger så skulle man ønske at de like greit holdt munnen lukket.

Min bedre halvdel var ung og dum for mange år siden.
Han hadde vært å fått tak i ny bil som han skulle kjøre hjem til Trondheim.
På en nokså øde strekning (trodde han) var han nok litt hard på gasspedalen.

Feigingen sendte meg en sms å fortalte at han var glad for at jeg hadde busskort siden han nå var fotgjenger.
Unødvendig å si at jeg ikke var særlig blid når han kom slukøret hjem.
Nå hadde det seg slik at han måtte ha et hyggelig lite møte med en dommer (han hadde ikke særlig til overs for unge gutter som testet ut biler)som bestemte seg for å gi han en lærepenge.
2 uker med pallespikring.
Vel, det virket jo som forventet, han har jo omtrent kjørt som en prest etter dette.
Uansett, dette er mange år siden men vi andre mobber han litt for dette.

Ungene har på ett eller annet vis plukket opp historien, og for noen uker siden hadde jeg med ungene på butikken.
Rett utenfor butikken kom spørsmålet!
"mamma... kor leng va pappa i fengsel?"
Jeg nølte litt, men så fant jeg ut at det var like greit å være ærlig. Så jeg fortalte at han hadde vært litt dum når han var yngre, og at det ikke var lov å kjøre for fort.
Eldstemann har hørt historien før, så han bare nikket og godtok forklaringen.
Minstemann derimot ble litt forvirret, men etter å ha tenkt en stund så roper han med glad stemme.
"Så pappa fikk en sjanse te?? han va snill å da fikk han slipp ut igjen?"
Jeg måtte bare si meg enig i at det stemte.

Det eneste som plager meg er den dagen minstemann bestemmer seg for å fortelle alle barna i barnehagen at "pappa har vært i fengsel, men han var snill så de gav han en sjanse til"

Hurra for ferie!

Da er det på tide med en ferie igjen!
Det er jo tross alt et helt år siden vi var utenfor Norges grenser (nei, å kjøre over grensa for å handle i Sverige teller ikke)

Jeg er litt ambivalent i forhold til denne turen.
Selvfølgelig gleder jeg meg som en unge til å reise i morgen tidlig. Den trønderske sommeren har så langt ikke vært noe å skryte av.
Norsk sommer er tross alt bare to måneder med dårlig sparkføre.
Derfor er sol og varme svært så velkomment hos meg.

Minuset er jo at jeg gruer meg til å dra fra barna.
Jeg VET at de kommer til å ha det bra her hjemme. Jeg VET dessuten at de bare har godt av å være uten oss en liten stund.
Men jeg kommer til å savne dem sånn!!
Man skulle ikke tro det slik som situasjonen var i går. Da var det søskenkrangling på høyt nivå, og en mor som ble så frustrert at ungene sto i fare for å bli kastet på dør.
Heldigvis er ungene såpass smarte at de gir seg når jeg er på grensen til å bli gal.

Jeg hadde store planer om å finne på noe hyggelig med med ungene (ja, det har jeg til stadighet)
Men den vonde ryggen min har satt en stopper for det.
Det morsomste jeg kan finne på med dem er å ligge på sofaen i mens de ser på tv.
Jeg har klart å kreke meg bort til kjøkkenbenken slik at vi fikk bakt en klippekrans.
Ungene har sirklet rundt brettet hvor den står til heving, jeg antar de gleder seg til å kaste seg over baksten når den er ferdig.
Det gjelder vel egentlig meg også.

Kanskje masse gjærbakst i magen klarer å ta knekken på alle sommerfuglene som svermer der inne. For reisefeberen har slått til!

Istid

I dag tok vi med våre to små på kino.

Siden vi reiser ifra dem om ikke så lenge så bøter litt på dårlig samvittighet ved å ta dem med på hyggelige ting. Jeg tenker iallefall at det er greit.

Min usympatiske mann er ikke av samme oppfatning.

Jeg tror ikke han har dårlig samvittighet engang for å dra fra englebarna. Han tenker bare at det blir en uke hvor han kan senke skuldrene.

Uansett,vi bestemte oss for å se Istid 4 i dag.

Vi har tross alt sett både en, to og tre så da måtte vi jo følge opp med den siste.

Ungene var svært så fornøyde med forestillingen. Det skal forsåvidt ikke så mye til.

Gi dem hver sin eske med pastiller, en pose popcorn og en boks med juice så er de glade.

De likte også filmen særdeles godt. Minstemann ble lei etterhvert, men sånn er det her hjemme foran tv`n også.

Han holder ut en liten stund, så blir han lei.

I motsetning til storebroren som får panikk når tv-apparatet ikke fungerer.

Jeg pleier alltid å ha en god unnskyldning på lager de gangene det går lang tid mellom hvert innlegg.

Jeg har en god en denne gangen også.

Lumbago!

Det er allment kjent at ryggen min ikke er en av de beste, og flere ganger i året er jeg nødt til å besøke kiropraktoren.

Han blir bare glad han, for med alle de pengene jeg legger igjen hos han kan han kjøpe seg den beste hyttetomta i fjellheimen, og deretter legge skifer på alle gulv.

Ordet lumbago minner meg forøvrig om et syndrom eller symptom som man kan lese om i Donald bladene.

"Jeg har lumbago" ja jøss, det høres ikke vondt ut engang, bare latterlig.

Og slikt får man ikke særlig med sympati av.

Gal bikkje

Vi har hele tiden visst at bikkja vår ikke er helt som andre hunder.

En vannspreder er tydeligvis nok til å underholde dyret i timevis

Søskenkrangling

Noen ganger lurer jeg virkelig på om jeg gjorde noe dumt den gangen jeg bestemte meg for å gi eldstemann et småsøsken.
Jeg visste forsåvidt at det ikke kom til å bli fred og harmoni hele tiden, men at det skulle bli rene ville vesten her hjemme var jeg uforberedt på.

Den gangen apekatten ble storebror var han veldig stolt. Han viste fram lillebroren sin ved enhver anledning og han benyttet enhver sjanse til å kose på han.
Ettersom årene har gått har det blitt mindre kos og mere vold.
Vel, volden er det minstemann som hovedsaklig står for, men storebror tar villig igjen.
Hver eneste dag har vi omtrent samme scenario nede i kjellerstua.

*Kræsj Bang Klunk* (lyden av byggetårn som raser)
"Phillip!!! Du ødela tårnet mitt!!!"
"Wæææ" (hylet som kommer når storebror dytter lillebror)
*Knaas* (lyden som kommer når lillebror biter storebror)
"ÆÆÆÆÆ!! HAN BEIT MÆ!!" (trengs det forklaring?)
*KLASK* (lyden som kommer når storebror slår lillebror)
"UÆÆH!!! William SLO MÆ!

Deretter kommer lyden av to stk rabiate unger som kommer løpende opp trappa, ivrig etter å være førstemann.  Begge gråter og skuler stygt på hverandre.
Etter å ha gitt hverandre kos og deretter sagt unnskyld blir freden opprettet en liten stund.
Men det varer ikke særlig lenge.
Minstemann er som en pitbull. Søt å se på, men riktig så farlig om han blir tirret.
Storebror syns selvfølgelig dette er kjempemorsomt, så han bruker enhver anledning til å terge lillebroren sin.
Som oftest går det galt, og den  lille hissige pitbullen setter tennene i han. Gjerne i en arm, men han tar den delen som er nærmest.

Jeg må si jeg gleder meg litt til voksenferie i år.