Min mann, edderkoppenes skrekk

Det er ingen hemmelighet at jeg er særdeles lite begeistret for edderkopper.
Jeg tåler fint å se en edderkopp, og om den er liten nok så kan jeg kaste den ut på egen hånd.
Jeg dreper dem ytterst sjeldent, jeg har faktisk ikke hjerte til det. Så derfor prøver jeg heller å få dem ut igjen på en human måte.
Hvis en edderkopp tar seg den friheten å krabbe på meg så skal jeg love dere at jeg spretter opp på få sekunder samtidig som jeg tar en eller annen merkelig dans. Gjerne med hendene i alle retninger.
Men alt i alt så er jeg ikke redd dem så lenge de holder seg nogenlunde på avstand.
ELLER er i fåtall!

Minstemann måtte rope på pappa tidligere i dag.
Det hadde visst vært en edderkopp på rommet hans som hadde funnet ut rommet var en yppelig fødestue.
For i vinduskarmen og taket myldret det av små edderkopper.
Her snakker vi om 40-50 stk. MINST!
Jeg overlot ALT ansvar til min ektemann. Jeg nektet til og med å gå inn på rommet. Derfor har vi heller ikke bilder av det herlige synet. Fysj!
Bare tanken på det synet får meg til å klø over hele kroppen.
Jeg har vært inne på rommet to turer etterpå bare for å støvsuge kriker og kroker.
Nå håper jeg virkelig at vi er kvitt svineriet.
Og hvis det er slik at edderkopper bringer lykke så bør de jammen meg ringe fra norsk tipping neste helg.

Bendit Cup del 2

I helgen hadde vi gleden av å se guttungen sparke fotball igjen.
Jeg må presisere at jeg er takknemlig for at hans lag ikke skulle spille før klokka to på søndag.
Enkelte andre måtte nemlig møte opp klokka halv åtte.
Hadde det vært tilfelle her i huset så hadde jeg sendt guttungen bortover på egen hånd før jeg hadde krøpet godt under dyna igjen.
Det høres skikkelig ondskapsfullt ut, men seriøst! Jeg er ikke skapt for å stå på sidelinja klokka halv åtte en søndagsmorran samtidig som jeg heier og ser glad ut.

Men vi var som sagt en av de heldige som kunne møte opp litt utpå dagen.
Og etterhvert forvandlet jeg meg fra fornuftig mor til "fotballmamma"
Hun der litt skumle som følger med spillet med falkeblikk, og får ukontrollerte rykninger når ballen nærmer seg mål. Både motstandernes mål og forsåvidt lagets eget mål også.
For det er ikke til å komme ifra at disse kampene er fryktelig spennende.
Og jeg syns det er utrolig gøy når de andre på laget scorer.
Nå hadde det vært enda morsommere om min egen sønn også hadde scoret, men han er av den bedagelige typen som heller rusler etter ballen i sakte tempo.
Slik blir man ikke proffspiller akkurat.
Men så lenge han syns det er gøy og sosialt med fotball så skal han så gjerne få holde på.
Vi får bare bedrive litt løpetrening slik at han kanskje får opp farten litt til neste gang det er kamp.

Stakkars lillebror

Det er ikke lett å være lillebror.
Iallefall ikke når storebror har fått seg kjæreste og lillebror også er interessert.
Den stolte storebroren har hatt med seg kjæresten hjem to ganger nå, og begge gangene har lillebror hengt på dem som en klegg.
Det endte med at turtelduene heller dro hjem til henne for å slippe unna den plagsomme lillebroren.
Min bedre halvdel og jeg dro ut for å handle forleden dag og vi hadde med oss minstemann.
Han satt der så pent bak i bilen å tittet ut, og plutselig oppstod det en morsom samtale.

Lillebror: Æ e forelska i N!
Mamma: jammen, det e jo W som e kjæresten te N
Lillebror: æ veit da vel det!
Pappa: da får du finn dæ en kjæreste på barnehagen din 
Lillebror: koffor det? Æ e forelska i N!!
Mamma: ja, men N e opptatt siden hu e kjæresten te W.
Lillebror: (med en særdeles streng og oppgitt stemme) Æ BESTEMME DA SJØL KÆM Æ SKA VÆR FORELSKA I !!!

Lurer på om dette er første gang guttene mine kommer til å være interessert i den samme jenta.

Potetdyret Hugo

Jeg kom brått på at jeg ikke har vist frem vårt lille kjæledyr. Dere som har meg på Facebook har selvsagt sett bilder av vidunderet, men dere andre skal få en nærmere presentasjon nå.

Jeg bestemte meg for å rydde litt nederst i ene kjøkkenskuffen. Langt det nede, under massevis av matvarer fant jeg noe underlig. En liten potet som tydeligvis hadde falt ut av posen og blitt liggende alene. Veldig lenge....
Den hadde nemlig fått både ben og følehorn. Da måtte vi jo selvfølgelig både i den navn og øyne.
Dette var for to uker siden, og jeg må dessverre meddele at Hugo ikke et blant oss lenger nå. Han har reist videre til søppelbøtta. Men vi passet iallefall på å ta masse bilder av han den tiden vi hadde han i hus.

Stopp tiden, jeg vil av!

Jeg skjemmes litt når jeg ser at jeg ikke har skrevet på omtrent en uke.
Nå har det vært hektisk her i huset de siste dagene med bursdagsfeiring og kakebaking da.
Jeg må innrømme at i går følte jeg vemmelse ved å bare tenke på kaker.
I dag har heldigvis den vemmelsen avtatt, men jeg kan godt klare meg noen dager til uten kake.
Bursdagsbarnet derimot var storfornøyd med både kaker og gaver.
Noe av det han ble mest glad for var en mobiltelefon.
Jeg har strittet i mot lenge siden jeg syns at barn ikke har bruk for mobil.
Men samfunnet endrer seg jo, så det var bare å bite i det sure eplet.
Han har regler å forholde seg til når det gjelder telefonen, så jeg satser på at jeg har sånn passe god kontroll på han en stund til.

Lillebror taklet dette med bursdagsfeiring nesten like dårlig som i fjor. Han ble rett og slett sur som en sitron da storebror fikk så mye oppmerksomhet og gaver.
Vi prøvde å forklare han at det ganske snart er hans tur, men det gikk inn det ene øret og ut det andre.
Heldigvis ble han blidere etterhvert, og nå som det er overstått er han fornøyd igjen.
Det blir spennende å se om det blir lignende scene på hans bursdag. Det var en viss storebror som var sjalu tidligere da lillebror også fikk gaver. Jeg har et vagt minne om at en viss tre/fireåring rev av papiret på pakkene til lillebror før noen rakk å blunke.
Jeg trøster meg at om ett eller to års tid så har de lært seg at det er hver sin dag, og sånn er det bare.

Snart bursdagsmaraton

Nå har vi kommet inn i herlige april og jeg venter på våren.
Det har flere ganger virket som den er underveis, men så begynner det pinadø å snø igjen!
Jeg har latt meg lure gang på gang, men nå gidder jeg ikke håpe på vår før jeg ser hestehov i veikanten.

April betyr også bursdager i fleng.
Begge barna samt min far har bursdag med mindre enn 2 ukers mellomrom.
Det betyr kake det.
Masse kake.....
Misforstå meg rett. Alle dere som har lest bloggen eller kjenner meg vet jo at jeg lever og ånder for kaker.
Men det som ikke er fullt så morsomt at noen må bake alle disse kakene også.
Jeg pleier å være snill datter som lager kake til min far.
Null problem egentlig, en liten kake går så fort å lage.
Så er det familieselskap for eldstegutten. Der må det vel lages iallefall to kaker og noe annet godt.
Etter familieselskapet kommer jo selvfølgelig feiringen med klassen. Da trengs det nok to kaker til.
Eventuelt en kake og noen boller.
Minstemann må også ha X antall kaker både i vennebursdag og familieselskapet.

Joda, jeg vet at jeg kunne slått sammen bursdagene deres til bare ett familieselskap.
Vi har gjort det noen år, men nå har de begge begynt å protestere.
De vil gjerne få ha sin dag i fred.
Og jeg skjønner dem godt.
Så det er vel bare å brette opp ermene å forberede seg mentalt på mange timer inne på kjøkkenet i en sky av mel og sukker.
Jeg får bare styre unna de vanskeligste prosjektene.

Påska 2013

Nå er årets påske straks over, og vi sitter igjen stappa på påskegodt.
Det er liksom blitt sånn at man overspiser litt ekstra med snop når man "har lov".
Denne påska har det blitt lite med hyttekos og ski på oss, men vi har kost oss likevel vi.
Vi tok blant annet med oss barna på kino for å se Croods (animasjonsfilm om huleboere).
Ganske søt og morsom film både for oss og barna.
Vi tilbragte også en natt i Østersund på hotell.
Jovisst var det ganske koselig det også, men jeg må ærlig innrømme at det var godt å komme hjem igjen også. Jeg kjenner at nervene mine blir litt frynsete når vi først sitter fire timer i bil med ungene for å deretter dele rom med dem. Og så fire timers kjøretur hjem igjen.
Og i mellom all kjøringen var det jo harryhandling av matvarer.
Ungene syns iallefall ikke det var noe spennende, så de skapte spenning selv.
Midt inne i ene butikken bestemte de seg for å sloss!
Jeg blir ikke akkurat i godt humør av å skille to hylende barn som ligger mellom frysediskene å river og sliter i hverandre.

Både mannen og jeg har konkludert med at det var mye lettere å reise med ungene før.
Om det er vi som har kortere lunte nå eller om det er barna som ikke kan oppføre seg er vanskelig å si.
Men jeg føler at vi hadde bedre kustus på dem før.
Min bedre halvdel er overlykkelig over at vi skal reise på voksenferie i sommer.
Men først må vi jo reise et sted med barna også.
Det er bare å forberede seg fra nå og utover slik at vi kan nok en gang nyte kranglende barn i baksetet på bilen.
Men vi lærer jo egentlig aldri, for etter en stund er alt slitet glemt og vi husker bare det hyggelige med å ha dem med seg.
Det er vel slik det skal  være tenker jeg.

Gullkorn I

Jeg sitter å leser igjennom et dokument på pc`n som får meg til å trekke på smilebåndet.
Dette dokumentet inneholder nemlig små gullkorn fra mine barn.
Jeg har tendensen til å glemme enkelte ting raskere enn en gullfisk, så derfor skriver jeg ned ting som jeg bevare.

Et av gullkornene har jeg tenkt å dele her nå.
Jeg må presisere at jeg ikke husker hvorvidt jeg har delt det før.
Jeg har tross alt skrevet en del innlegg på bloggen, og jeg KAN ha funnet på å skrevet det ned for noen år siden.
I såfall får dere bare unnskylde meg og min sløvhet.

Vi satt en vakker dag for to år siden å snakket om svangerskap og fødsel.
Gutta har fått grundig informasjon om hvordan en vanlig fødsel og et keisersnitt foregår.
De syns det er både ekkelt men samtidig spennende med keisersnitt. Det at noen skjærer i kroppen er visst litt skummelt men det fenger litt å få høre om det likevel.
Vi satt altså da å snakket om keisersnitt og plutselig smeller det fra guttungen:
"mamma..du huske dem grisan ja, den som snakka..huske du dem tok mora da!
dem tok hu med, å så skull dem skjær hu opp i mange lag å lag leverpostei av hu"
Filmen han snakket om er forøvrig heldiggrisen Babe.
Da var det en lillebror som lurte på om vi lager leverpostei av mennesker også.
Det kunne vært litt morsomt å se reaksjonen hans om jeg hadde svart ja. Men da hadde jeg samtidig sørget for at gutten aldri hadde rørt leverpostei mer.
Så da var det bare å forklare at leverpostei kommer fra griselever. Ikke fra mennesker som tar keisersnitt.