Hyttetur

Må man pakke så mye før man skal  på en todagers hyttetur?
Jepp!

Min mann er ikke av den samme oppfatningen. Han så ut som han hadde lyst til å rive seg selv i håret når han fikk øye på den haugen jeg hadde samlet sammen.
Men kjære søte snille mannen min, nå skal jeg fortelle deg noe.
Vi skal på hyttetur på fjellet.
Det betyr at det er snø der.
Våre barn er ikke av den typen som sitter pent i ro ved hytteveggen å nyter sola. Nei, de skal gjerne rulle seg i snøen ved en hver anledning.
Dette betyr da at vi får gjennombløte barn på ett eller annet tidspunkt.
Derfor har jeg pakket en del skiftetøy.
Jeg har også pakket ned en del ulltøy både til meg selv og de små, mest fordi vi ikke har lyst til å fryse stumpen av oss der ute i kulda. Om du vil reise lett med en dongribukse og ei allværsjakke, be my guest! Men kom ikke å klag til oss når du står der med hakkende tenner og skjelvende blåfrosne fingre.
Vi må også ha med ski og skisko,sengetøy, nattøy, håndduker og en dyne blant annet. Og ikke glem brettspillet.
Så du skjønner vel hvorfor jeg har fylt en bag og en koffert bare for disse to nettene.

Bikkja aner forøvrig at det er ugler mosen, hun driver å sirkler rundt bagasjen med et skulende blikk. Stakkars frøkna får ikke være med, og det vet hun godt.
Hun må finne seg i å bli hjemme sammen med resten som heller ikke får bli med.

Om hytteturen blir en suksess eller tragedie får dere vite på søndag eller mandag.
Vi har som sagt litt traumer etter den hytteturen i 2009 (den er omtalt ganske tidlig i bloggen), så jeg har en naturlig skepsis for alt som heter friluftsliv. Men jeg har følelsen av at dette blir en bra helg.

Bakeglede??

En vakker mandags kveld hadde jeg og den frustrerte husmoren planer om å bake makroner.

Hun har nemlig en høyt elsket oppskriftsbok fra Manuela som har en populær bakeblogg på nett.

Egentlig virket det som makronene var lette å lage, og vi tenkte at dette skulle vi klare uten problemer.

Hadde vi visst det vi vet i dag så hadde vi aldri forsøkt.

Først ble den stakkars samboeren hennes sendt avgårde på Meny en gang i forrige uke. Oppdraget hans var å skaffe mandelmel.

Det var ikke bare bare. Han var visstnok nødt til å spørre seg rundt i butikken, og det hjelper lite å vite at du skal ha mandelmel når ingen av de ansatte aner hva det er eller om de har det.

Nuvel, han fikk da tak i det til slutt. 

90 kroner for en 500 grams pakke. Jeg mistenker at han ikke var så fornøyd med vår iver etter å lage makroner.

Så kom som sagt den dagen vi skulle lage dem.

Vi satte i gang med humøret på topp. Kokte sukkerlake, pisket sukker og eggehviter og gjorde klar det kostbare mandelmelet.

Det var litt uklart i oppskriften hvorvidt vi skulle piske til det skummet eller om vi skulle lage marengs, så vi måtte bare prøve oss fram. 

Konsistensen ble helt feil.

Fargen ble helt feil.

Formen ble helt feil.

Vi var ikke sikre på om vi skulle gråte eller le der vi stod ved bakeplaten etter å ha tatt dem ut av ovnen. Egentlig skulle de hatt frosting inni seg, men med det utseendet de hadde så var det et dødfødt prosjekt. Vi fant ut at vi bare skulle spise dem sånn som de var.

Bilder kommer litt senere i dag når jeg har lett opp kameraet igjen.

Nok en søndag

Jeg er ikke så fan av søndager.
Mest fordi det betyr at helga nærmer seg slutten.
Dessuten kan søndager føles ganske så lange hvis man ikke har noe å finne på.

Jeg startet morgenen ganske tidlig i dag, mest fordi jeg begynte å tulle i natt når jeg kom på at klokka skulle stilles. Jeg satt med tre forskjellige klokker og alle var forskjellige tidspunkt. Siden jeg var på nattevakt var jeg på nære nippet til å stå opp klokka fem.
Bra jeg har vettet i behold, jeg la meg nemlig ned igjen å slappet av en stund til.

For å få dagen til å gå litt raskere så tok jeg med meg barna hjem til den frustrerte husmoren slik at mine barn kunne leke med hennes. Det pleier å gå bra i de tilfellene, så lenge de ikke leker for lenge. De går fra lek i skjønn harmoni til krangling og skriking på et blunk.
Mens ungene kranglet valgte vi å søke tilflukt på kjøkkenet med lunchen vår. Nemlig egg og laks på brødskive.

Min kjære søte snille mann kom hjem i dag fra kurs.
Vel, de kalte det kurs.
Etter å ha fått referat fra den turen vil jeg kalle det en fylletur tur/retur Oslo med danskebåten.
Han påstod at han aldri har drukket så mye i hele sitt liv, og det tror jeg han har rett i.
Når  man starter morgenen med egg, bacon, Jägermeister , øl og gammel dansk så har han vel egentlig fortjent den intense fyllesyken han kom hjem med.
Er det slemt av meg å fortelle at han måtte kaste opp i vasken?
Han var en knupp å kjøpte med masse godteri hjem da. Stakkars mannen fikk først kjeft for at han hadde kjøpt snop. Han hadde lovt å kjøpe gave, men var så opptatt med å drikke at de aldri kom seg på shopping.
Jeg påstod at godteri er gaver man gir til småbarn.
Men jeg ble jo litt glad likevel da.

Love and marriage

Jeg var en svært lykkelig kvinne den gangen jeg gikk oppover kirkegulvet. Jeg så fram til å kunne kalle meg frue, til tross for at jeg bare var 25 år. Og tanken på at min kjære kunne omtale meg som kona si gjorde meg varm innvendig.
Ekteskap er noe man bør jobbe med.
Ingen sier at det er lett å være gift, akkurat som det heller ikke er lett å bare være kjærester.
Men jeg føler at når man først har giftet seg så er det verdt å kjempe litt ekstra til tross for at det dukker opp onde dager.
Selvfølgelig skal man ikke bli i et ekteskap hvis det består av krangling og uvennskap hele tiden.
Da tenker jeg på av den sorten som er ødeleggende for hele forholdet. Ikke den type krangling som oppstår etter en ufølsom ektemann har drukket opp en liter melk uten å tenke på resten av oss som også kunne tenkt oss litt. Tro meg, vi har opplevd det noen ganger.

Jeg har vært gift i snart tre år, og jeg er fremdeles en optimist.
Hvis vi fortsetter å ha det bra så ser jeg for meg at jeg kommer til å være gift med samme mann resten av livet.
(om det er noe jeg skal juble eller gråte for er jeg litt usikker på, ha-ha)
Jeg har mine besteforeldre som forbilde når det gjelder lengde på ekteskapet.
De feiret gullbryllup for 3 år siden, og er en stor inspirasjon for meg.
Nå må det nevnes at min bestemor noen ganger har vurdert mord oftere enn skilsmisse.
Men de holder trofast sammen.
For 20 minutter siden var min bestefar her inne og knurret stygt.
De hadde hatt en diskusjon om regninger med forfall og hvor viktige papirer skal legges.
Han fortalte meg at han hadde lyst til å dunke henne i hodet med en stokk.
(Min eldste sønn lo godt av dette når jeg gjenfortalte det, og lurte på om de hadde en stokk eller om vi skulle låne bort en)

Akk, er ikke kjærlighet vakkert?

Den pinlige praten

Vår eldste sønn har tidligere spurt litt om dette med barn.

Jeg har skrevet et innlegg før hvor jeg nevnte det at han var litt interessert i hvordan barn blir til.
Vi kom ganske langt med å fortelle at babyer vokser i magen, og at de deretter kommer ut.
Apekatten hadde misoppfatningen om at barn kom ut navlen, så da lot jeg han like greit se en fødselsvideo på youtube. Gutten tok det ganske pent, og nå vet han iallefall hvordan barna kommer seg ut.

MEN! Det måtte jo selvfølgelig komme spørsmål om hvordan barna kommer seg inn også.
Guttungen hadde først mast litt om å få småsøsken, og jeg hadde sagt at det var ikke så lett.
Dette fikk nok tankene i sving, for plutselig dukket pinadø spørsmålet opp.
Jeg ble litt satt ut der og da, og min pedagogiske side forsvant som dugg for solen.
Først prøvde jeg meg med forklaringen på at en baby begynner som  et lite frø, og deretter vokser.
Men han ville jo selvfølgelig vite hvordan det blir et frø.
Da forklarte jeg at det settes sammen to halvdeler, en fra mammaen og en fra pappaen. Dette utvikler seg til en baby.
Forklaringen min var tydeligvis ikke bra nok, og ett stk pappa måtte trå til.
Han måtte da fortelle hvordan gutter og jenter er ulikt skapt, og hvordan man får satt sammen disse to delene.
Jeg er glad for at han tok seg av den biten der. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle rødme eller le.

Etterpå så konkluderte tydeligvis min vitebegjærlige sjuåring med at dette ikke var noe komplisert.

"E det så enkelt å ordne en baby?? Jammen så GJØR DET DA!"

Han virket nesten snurt fordi vi har forklart at det er ikke bare bare å skaffe han en lillesøster.

Oppkast og storvask

Jeg hadde planer om å skrive et hyggelig innlegg i går.
Som oftest skriver jeg innlegg på kvelden etter barna er i seng, for da er det iallefall mindre mulighet for å bli forstyrret.
Vi skulle se ferdig en episode av Breakout Kings, og deretter skulle jeg gjøre min plikt.

Plutselig fikk ett stk avslappet ektemann et noget bekymret uttrykk i ansiktet. Han hørte tydeligvis noe  nede i underetasjen som jeg ikke hørte.
Han løp ned, og ropte deretter opp at jeg måtte komme med bøtte.

Litt forsent egentlig.
Villdyret hadde kastet opp i senga.
Ikke bare i senga egentlig. Han hadde også tapetsert halve veggen, listverket og den ene stikkontakten.
Jeg visste ikke en gang hvor jeg skulle begynne.
Min sleipe mann var rask med å ta med seg guttungen i dusjen,  og da stod jeg igjen alene med litt tørkepapir og 3 liter oppkast.
Da var det bare å legge seg på knær å tørke så godt man kunne.
Jeg tror jeg brakk meg hvert tyvende sekund.
Etter jeg endelig hadde fått opp alt fra gulvet måtte jeg grave med q-tips for å få ut det som hadde satt seg mellom gulvlisten og veggen.
For en utrolig herlig jobb. (merk dere at stemmen min drypper av sarkasme)
Kronen på verket var å klore ned hele rommet.

Gutten ble lagt i ny oppredd seng igjen, og jeg lå litt ved siden av han og strøk han på den vonde magen. Fem minutter tok det før det kom en ny runde. Da var det bare å hive ungen ut av senga å over bøtta. Jeg var dessverre ikke kjapp nok, så da måtte vi ta av enda et sengetrekk.
Vi ble enige om at jeg skulle ha han i dobbelsenga resten av natta, og den stakkars hardtarbeidende mannen skulle få legge seg et annet sted.

Resten av natten kan egentlig oppsummeres slik:

Brekninger med magesyre hvert fjerde minutt  (man blir sterk i armene av å hive halve ungen ut av senga hver gang)
Noen brekninger hvor det hørtes ut som han skulle kveles.
Gråting fordi han hadde vondt

Først klokka kvart over tre klarte han å sove.
Vi sendte storebror avgårde til skolen klokka åtte, og deretter la vi oss igjen og tok igjen velfortjent søvn.
Han virker heldigvis mer pigg i dag.

En forsmak på ungdomstiden

Vekkerklokken ringte lystig fem over sju i dag, og jeg prøvde å hoppe ut av sengen med motivasjonen på topp. Merk deg at jeg prøvde.
Det ble ikke akkurat noe morgenfriskt hopp, men jeg kom meg da ut av sengen til slutt.
Vaklet inn på badet samtidig som minstemann.
Han virket mer våken enn meg, og er er egentlig et bra tegn.
Det er nemlig særdeles lite morsomt når han er trøtt og sur etter å ha våknet.

Fem minutter etter gikk jeg ned for å vekke storgutten.
Han  kom tuslende ut fra rommet med et søvnig uttrykk som etterhvert utviklet seg til å bli ganske så surt.
Han deklamerte at han ville være hjemme for å sove i dag.
Jeg fortalte at det kom ikke på tale. Deretter kom den talen som alle foreldre kjenner til.
"Hadde du lagt deg tidligere (eventuelt sovnet tidligere) i går så hadde du ikke vært så trøtt i dag"
Han var tydeligvis i kranglehumøret, for han ble bare enda surere da.
Jeg fikk beskjed om at det var blodig urettferdig at han måtte dra på skolen når jeg kunne ligge her hjemme å sove om dagene.
Unnskyld meg?? Jeg spurte han om han trodde jeg bare lå her å sov når de er ute av huset. Han svarte med et skuldertrekk.
Jeg gav han en leksjon om at hus må ryddes og andre ting må gjøres, men han virket ikke særlig imponert over det. Mitt siste forsvar var at jeg faktisk MÅ sove på dagtid noen ganger når jeg kommer fra nattevakt.

Vi kom oss likevel ut døren til rett tid.
Så begynte problemene igjen.
Jeg spurte om han hadde gjort ferdig alle leksene. Spørsmålet mitt ble belønnet med nok et skuldertrekk.
Jeg begynte da å forklare at leksene hans er viktige, og han har selv et ansvar for å følge opp mest mulig selv.
Denne informasjonen gikk inn det ene øret og ut det andre, helt til jeg sa at han ikke fikk leke på SFO før leksene var gjort ferdig.
Panikken lyste ut av øynene på gutten, og han ble helt skrekkslagen.
Deretter kom et protesthyl, og han fortalte at han ikke kom til å rekke å leke hvis han skulle gjøre lekser.
Da måtte jeg true med at det ikke kom til å bli film og pizza i kveld.

Det endte med at en utrolig sur gutt satt nede i gangen å gjorde ferdig lekser før han tuslet avgårde til SFO.
Jeg fikk faktisk hadeklem før han gikk, til tross for at jeg sikkert var den stolte eier av tittelen "verdens kjipeste mamma"

Delikat middag?

Onsdager er hjemmedagen til villdyret. Og i dag var det tid for å få besøk av bestefar.
De to sysselsatte seg selv inne på barnerommet med duplo klosser og togbane.
Jeg benyttet dermed tiden til egenpleie.
Nemlig en halvtime på spikermatte.
Jepp, vi har faktisk en spikermatte her hjemme. Vel og merke en med plastpigger, ikke ekte spiker.
Jeg er hverken selvpiner eller fakir.
Den skal være bra for blodsirkulasjon, bedre søvnkvalitet og god helse generelt.
Jeg har ennå ikke merket særlig mye til de fantastiske fordelene med den, men det kan jo skyldes at jeg ikke bruker den så ofte.
Det gjør jo gruelig vondt å legge seg ned på den, og jeg må innrømme at det beste med den spikermatta er følelsen når jeg ruller av den igjen.

Det nærmet seg middagstid, og villdyret underholdt oss voksne med å fortelle hva han liker å spise.
En av favorittene hans er visstnok haisuppe.
Det er visst kjeeeempe godt.
Jeg må vel bare tro han når han sier det.
På andreplass kommer hai-spagetti, men den må være grønn og blå.
Og som dessert har vi hai-vaffel.
Vel, gutten har fantasi om ikke annet.

Han drev å lette i tursekken sin før leggetid, og der fant han noen mugne brødskorper som han begynte å spise på før vi rakk å stoppe han.
Jeg grøsser langt inni sjela når jeg tenker på det.
Smaksløkene hans kan umulig fungere optimalt.

Varme små hjerter

På facebook kan man like det meste.

Både tanketomme ting og samfunnsnyttige ting.

En av de sidene jeg liker der inne er informasjonssiden  til Varme små hjerter.
Det er en organisasjon som sender klær og utstyr til barnehjem og andre institusjoner hvor det finnes barn.

Teamet jobber med dette på frivillig basis, og jeg syns det er flott at det finnes mennesker som engasjerer seg.

En kan sende eller levere klær til en kontaktperson nær deg, som igjen sender klærne videre.

Nå har de også fått seg en giverkonto hvor man kan donere valgfritt beløp som går til å dekke porto.

Jeg har forstått det slik at de tidligere har dekket porto fra egen lomme, men etterhvert som folk har blitt flinke til å gi klær videre så er det jo greit å ha litt ekstra penger for å dekke utgifter.

Jeg anbefaler alle å ta en titt på facebook siden deres som heter Varme små hjerter.

Eller man kan sjekke ut bloggen deres http://teametforteller.blogg.no/

Hvis man vil hjelpe så kan man ta en titt i skuffer og skap for å se om man har pent brukt barnetøy som kan doneres. Alle monner drar, og tenk så godt det er å kunne gi det videre til noen som ikke har så mye.

Skrivesperre

Jeg har nesten litt dårlig samvittighet for tiden siden jeg ikke skriver så ofte.
Problemet er bare at dagene går så fort, og når det endelig er stille i huset etter barna har lagt seg så skal jeg enten på jobb, eller så sovner jeg i sofaen.
Det går litt opp og ned i perioder, men jeg skal prøve å ta meg selv i nakken fremover.
Jeg er glad jeg ikke har bloggen som en inntektskilde gitt, for da hadde vi hatt en særdeles dårlig økonomi.

Vi har nettopp stått opp tidlig en søndags morgen, og vi har spist restene av philly cheese steak som mannen laget i går kveld. Himmelsk måltid om jeg skal beskrive det på en bra måte.
Ufyselig mange kalorier, men det får så være.
Etterpå skal jeg inn til naboene å plukke opp mine barn.
Eldstemann sov der i natt, og for en times tid siden snek yngstemann seg dit også. Vi hørte bare at døra slo  igjen etter han, og at han løp som om han hadde ulver etter seg.
Han hadde lusket rundt huset i bare pysjen før han fant noen som var villig til å slippe han inn.
Siden min treningsnarkomane ektemann skal dra å spille squash etterpå er jeg nødt til å finne på noe med gutta. Jeg lurer på hva det skal være.
Min oppfinnsomhet og fantasi er ikke på topp før tidligst klokka ett.

Ryddesjau

Det tar virkelig en hel dag å tømme et barnerom.
Vi har båret bøker og leker til den store gull medalje i dag.
Heldigvis har vi ikke måttet flytte så langt på det, vi bare plasserer barna nede i kjelleren.
La meg nå presisere at det er to soverom der nede, ikke et lite klamt fangerom.
Det høres litt utrivelig ut å skulle bo nede i kjelleren.
Ungene kommer til å få det bra når vi er ferdige med å få på plass ting.

En ting er sikkert.
Mine barn har ALT FOR MANGE LEKER!
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen.
Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det kan gå an å samle opp så mye.
Det vrimler av biler, figurer, pokemonkort, duppeditter og lego.
For en herlig følelse å liste seg inn på barnerommet på kvelden for å nusse gutta godnatt, og deretter tråkke på en bit med lego (eller tre) som borrer seg langt inni fotbladet.
Ikke kan man hyle, for da vekker man barna. Og ikke kan man banne, for det er ikke moralsk riktig det heller.

Jeg har fått lurt unna en pose med defekte leker og andre småting som er ødelagt. Den skal jeg skyndte meg å kaste i morgen når de er ute av huset. Det nytter ikke å gjøre det så lenge de er hjemme, for da kommer jeg til å måtte gå til søppelkassa med to gråtende barn som henger i buksebena mine. Jeg er kanskje en urettferdig og slem mamma til tider (deres mening, ikke min) men jeg er ikke helt hjerteløs altså.

Barnas skidag

Vi har nettopp drevet med massiv ommøblering og halvveis flytting. Derfor har det ikke blitt prioritert noe blogg de siste dagene. Jeg vet enkelte av dere har ventet i åndeløs spenning (ikke sant, M og tante U?)

For to dager siden (altså søndag 4. mars) var vi på barnas skidag i Granåsen.
Dette er et særdeles populært arrangement, men vi har ikke deltatt tidligere. Nå i år fant vi ut at det var på tide å la ungene prøve seg.

Vi allierte oss med den frustrerte husmoren, samboeren og eldstegutten deres for å få en sosial dag i marka.
Vi startet dagen med å gå en time for å komme frem, barna oppførte seg eksemplarisk med tanke på hvor langt de gikk.
Vel fremme var det å få på de startnummer,  og så sende dem mot løypa.
Villdyret har aldri stått på ski før, til tross for at han straks fyller fire. Fy skam til oss som ikke har lært gutten gleden med å gå på ski.
Apekatten har fått prøvd seg litt mer, mest gjennom skole og aktiviteter utenom skoletid.
Vi valgte å sende minstemann i den aller minste løypa.
En liten bue på 200 meter.
Gutten er et født naturtalent, og gikk til mål uten alt for mye knall og fall.

Apekatten ville ikke gå i lilleløypa, han påstod at det var bedre for han å dra i den løypa som var 1,5 km lang, og som startet med oppoverbakke.
Jeg var noe skeptisk først, men plutselig var han allerede på vei opp bakken.
Da var det bare å stille seg klar ved målet for å se om han i det heletatt kom til å dukke opp der.
Gutten kom han, i superfart.

Begge to fikk medalje og sekk med litt småsaker i.
Det er nesten unødvendig å nevne at alle barna var særdeles fornøyde.
Etter vi var ferdige med selve "konkurransen" skygget vi banen så fort som vi kunne. Det var omtrent 5000 barn som deltok, så det sier seg selv hvilket folkehav en måtte bryte seg gjennom.
Etter en lang rusletur oppe i skogen satte vi oss ned for å grille pølser og kose oss med kakao.
Det ble også sjokolade, appelsiner og kjeks.
Skikkelig påskestemning med andre ord.

Storgutt på vei inn i målområdet

 Liten gutt på vei ut i løypa

Takknemlighet

Jeg mener at det er viktig å lære barna sine at de skal være takknemlige.
Gjerne for de små tingene.
Jeg tror vi til en viss grad har hatt hellet med oss, for ungene har fram til nå vist stor takknemlighet for ting de får.
Her snakker vi om barn som blir glade når jeg kommer hjem med et par sokker til dem.
Greit, de må være litt kule.
Det hadde nok ikke blitt samme suksess hvis det hadde vært et ordinært kjedelig par.
Jeg kjøper gjerne små bygaver til dem når jeg har vært ute på shopping, og det er sjeldent de får noe stort og luksuriøst. Som oftest er det småting, men de takker pent og virker fornøyde.
Nå kan det hende at de egentlig er noen ekstremt gode skuespillere, men jeg tror faktisk de blir glade.
Enkelte ganger kan det jo hende at det slår feil.

Jeg var på IKEA en tur i går kveld, og jeg hadde egentlig ikke så mye på innkjøpslista. Egentlig hadde jeg ingenting der å gjøre, men jeg valgte å bli med for å holde den frustrerte husmoren med selskap.
Dessuten syns jeg at min kjære mann virket så sur og muggen da han kom hjem fra jobb, så jeg tenkte det var like greit å skygge banen.
Etter en time inne på IKEA gikk jeg ut derfra med en orkide.
De var på tilbud vel og merke, og en orkide er  jo hyggelig å ha hjemme tenkte jeg.

Jeg kom hjem og fortalte guttungene at jeg hadde kjøpt med en liten ting til dem.
Min eldste sønn hadde en korrekt reaksjon, han kommenterte hvor fin blomsten var og han takket etterpå. Han kommenterte til og med at han syns det var fint at jeg hadde kjøpt med noe til dem.
Lillebror derimot.
Ja.. dere kan vel egentlig se resultatet av hans gledesstrålende reaksjon, eller hva?