Jeg er ikke kjent for å ha pokerfjes. Iallefall ikke hvis jeg ser triste filmer. Og triste filmer er det flust av. Jeg gråter iallefall hvis de omhandler barn eller foreldre som blir syke eller dør.
Når Mufasa i løvens konge dør så griner jeg. Eller i Titanic når Leonardo Di Caprio vandrer til de evige jaktmarker.
Det finnes nok filmer å ta av.
Om det er jeg som er en overfølsom tåreperse eller om det er normalt å gråte så lett vet jeg ikke.
I dag er det fredag, noe som betyr den vanlige fredagskosen med mat og film. Dagens film var lillefot og vennene hans. Jeg begynte å gråte 5 minutter inn i filmen, og holdt det gående i 20 minutter. Min kjære ektemann og yngste sønn trøstet så godt de kunne.
Det er ikke meningen å bryte sammen i snørr og tårer, men det er så trist når mammaen til lillefot dør
Jeg har grått av denne scenen helt siden jeg var liten jente, og noe sier meg at jeg ikke kommer til å slutte med det heller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar