Love and marriage

Jeg var en svært lykkelig kvinne den gangen jeg gikk oppover kirkegulvet. Jeg så fram til å kunne kalle meg frue, til tross for at jeg bare var 25 år. Og tanken på at min kjære kunne omtale meg som kona si gjorde meg varm innvendig.
Ekteskap er noe man bør jobbe med.
Ingen sier at det er lett å være gift, akkurat som det heller ikke er lett å bare være kjærester.
Men jeg føler at når man først har giftet seg så er det verdt å kjempe litt ekstra til tross for at det dukker opp onde dager.
Selvfølgelig skal man ikke bli i et ekteskap hvis det består av krangling og uvennskap hele tiden.
Da tenker jeg på av den sorten som er ødeleggende for hele forholdet. Ikke den type krangling som oppstår etter en ufølsom ektemann har drukket opp en liter melk uten å tenke på resten av oss som også kunne tenkt oss litt. Tro meg, vi har opplevd det noen ganger.

Jeg har vært gift i snart tre år, og jeg er fremdeles en optimist.
Hvis vi fortsetter å ha det bra så ser jeg for meg at jeg kommer til å være gift med samme mann resten av livet.
(om det er noe jeg skal juble eller gråte for er jeg litt usikker på, ha-ha)
Jeg har mine besteforeldre som forbilde når det gjelder lengde på ekteskapet.
De feiret gullbryllup for 3 år siden, og er en stor inspirasjon for meg.
Nå må det nevnes at min bestemor noen ganger har vurdert mord oftere enn skilsmisse.
Men de holder trofast sammen.
For 20 minutter siden var min bestefar her inne og knurret stygt.
De hadde hatt en diskusjon om regninger med forfall og hvor viktige papirer skal legges.
Han fortalte meg at han hadde lyst til å dunke henne i hodet med en stokk.
(Min eldste sønn lo godt av dette når jeg gjenfortalte det, og lurte på om de hadde en stokk eller om vi skulle låne bort en)

Akk, er ikke kjærlighet vakkert?