Vi er ikke bestandig så flinke til å komme oss ut i frisk luft, så jeg er litt stolt de gangene vi faktisk kommer oss lenger enn gårdsplassen.
Hvert år arrangeres det barnas skidag og vi dro avgårde i år også med stort pågangsmot.
Det pleier å være ganske mye folk, så det er ikke plassen for den som er folkesky.
Noe min bedre halvdel er, så han fikk slippe unna i år.
Nå må jeg påpeke at han ikke slapp unna fordi jeg var snill, men fordi han trengtes hjemme i forhold til oppussing hos våre kjære naboer.
Barna og jeg fikk derimot selskap av sporty tante U som stilte opp med kamera og seigmenn.
Minstemann fikk gå den letteste løypa i år også, men vi satser på å sende han på en større neste år.
Han hadde ingen problemer og tuslet fornøyd inn til mål der han mottok premien sin.
Deretter gikk vi til det andre målet hvor vi ventet på eldstemann som hadde blitt sendt avgårde i en lengre løype. Vi stod der å ventet lenge med kameraet klart for å forevige øyeblikket hvor han gikk over målstreken. Men det øyeblikket kom aldri.
Telefonen min ringte plutselig og en hyggelig mann presenterte seg å fortalte at han var fra norsk folkehjelp.
Min lille Petter Northug hadde gått mye raskere enn vi forventet, så han var kommet i mål lenge før vi var på plass. Da han ikke fant oss i folkemengden hadde han henvendt seg til de frivillige for å bli følgt til området for "forsvunnede barn"
Jeg er så glad for at jeg har barn som hører etter når jeg har gitt dem beskjeder. Han gjorde akkurat som jeg hadde bedt han om å gjøre hvis han ble borte for oss.
Etterpå koste vi oss i snøen med kjeks, appelsiner og seigmenn.
Vel hjemme ble det pølser med lompe stekt i stekepanne. Vi tok ikke sjansen på å grille ute i marka,så det var like greit å ta maten hjemme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar