En ulykkelig kjærlighetshistorie

Apekatten er særdeles interessert i historien om Titanic.
Han er fascinert av store skip, og det er jo litt ekstra spennende den historien som det store skipet som ikke kunne synke. (som alle vet så stemte ikke det)
Han har lånt seg bok om Titanic på skolebiblioteket som jeg har måttet lese flere ganger til han.
Den mest spennende delen er når de treffer isfjellet.
Han uttrykker en viss irritasjon over at de var dumme som satte opp hastigheten . Hadde de vært mer forsiktige hadde ikke det der skjedd, der er han overbevist om.

I fjor maste han seg til en liten titt på filmen også.
Han fikk ikke se særlig mye av den siden jeg syns han var i yngste laget.
I dag begynte han forhandlingene om å få se filmen i helgen som kommer.
Jeg sa at jeg skulle vurdere det. Som en liten smakebit fikk han se noen klipp på youtube.
I det vi fikk se klippet med det gamle ekteparet som bare har lagt seg til rette i sengen for å drukne sammen så begynte underleppa mi å dirre litt.
Jeg sendte et diskret blikk mot min følsomme sønn, å fikk se at han satt der med skjelvende underleppe han også.
Jeg tror vi må finne fram en hel pakke med klenex for å tørke snørr og tårer hvis vi skal se den sammen.

Til min store glede så ser jeg at filmen kommer tilbake på kino i år. Jeg tror jeg er nødt til å ta en tur bare for å ha gjort det. Sist gang den gikk på kino så så jeg den vel fem eller seks ganger. En gang med min tålmodige bestemor, en gang med min snille tante. Og fire ganger med min gale venninne som var like hekta på Leonardo DiCaprio som jeg var.
Og jeg gråt som et pisket skinn hver gang han døde på slutten.
Det gjør jeg fortsatt.
Og nei! jeg skjemmes ikke.