Hold kjefta

I går kveld var minstemann så trøtt på kvelden at jeg så for meg en enkel prosess med legging.
Men en ting er sikkert, trøtt barn klokka 18.30 trenger ikke bety trøtt barn klokka 19.30.
En time senere var han mirakuløst våken.
Det var tydelig at hverken han eller storebror hadde planer om å sovne med det første.
Og som vanlig så ble det litt småkrangling inne på barnerommet etterhvert.
Fornærmelsene haglet veggimellom der inne, og til slutt ble tydeligvis størstemann lei av lillebror.
Jeg hadde søkt tilflukt på badet slik at ett stk pappa skulle få ta seg av denne situasjonen.
Han satt derimot som limt fast i stolen på stua, og hadde alldeles ikke tenkt å blande seg inn.
Jeg hørte bare vagt diskusjonen som pågikk mellom kranglefantene.

Apekatten: Hyyyysj! æ får ikke te å sov når du snakke sånn!
Villdyret: Hold kjefta W!

Jeg har ren samvittighet der altså, for jeg kan ikke komme på at jeg har sagt slik til ungene.
Jeg kan finne på å be dem lukke munnen, eller ti stille et sekund. Men hold kjeft, det har de ikke lært fra meg. Men jeg mistenker at det er storebror her som har vært litt flink til å lære bort.
Det straffer seg tydeligvis, for nå får han jo ordene i retur