Jeg vil på ferie!!

Det er bare å inrømme det først som sist.
Jeg er hekta på å dra plasser. Det er ikke det at jeg ikke trives hjemme, jeg bare liker meg veldig godt alle andre plasser også.
Men nå er det nå en gang sånn at vi ikke har penger eller tid til noe særlig med ferie i år.
(la oss se bort i fra at vi var på en 8 ukers ferie for ikke så lenge siden)
Jeg kjenner at jeg nesten får abstinenser når jeg hører hvor andre folk skal dra.
Vi vil også på tur!!
Lottomillionene har så langt ikke rullet inn selv om jeg hadde håpet oppe på lørdag, og den gode planen min med å finne en rik gammel millionær tror jeg heller ikke jeg kan satse for mye på.

Det trenger ikke være noen luksusferie for min del. En hotellweekend hadde gjort meg blid og fornøyd noen uker det også.
En viss sympatisk ektemann mener at jeg allerede har hatt meg en utenlandstur nå i juni.
Men nå skal jeg si deg en ting min kjære optimistiske mann.
Kjøttbussen til storlien er INGEN FERIE!!
Eneste grunnen til at jeg valgte å gjøre noe slikt i forrige uke var blant annet for å kjøpe billig bacon, rømme og ost. Kvoten med røyk ble gitt bort til min lykkelige reisepartner K.
Men hvis jeg legger godviljen til så kan jo faktisk bussturen minne litt om en hyggelig tur til det store utland.

*Det er varmt (slik blir det når klimaanlegget i bussen ikke fungerer skikkelig)
*Man har en annen kultur rundt seg (over halvparten av de som satt på bussen hadde et helt annet morsmål enn norsk)
*Kulinariske opplevelser (bussturen blir mye hyggeligere når man kan sitte å gomle i seg nøtter og lakris som er dyppet i yoghurt eller sjokolade)

Det er vel bare å venne seg til slike reiser siden jeg mest sannsynlig havner på harryhandel igjen framfor å sitte på et fly til Kypros.

javisst har barn lange fingre

Apekatten er på miniferie i Sverige så jeg bestemte meg for å ta med villdyret til byen i dag. Vi var også særdeles heldige med været så derfor ruslet vi rundt i timesvis. Det er også martna i byen så vi hadde masse rart å se på.
Det er jo egentlig det samme hvert år, og jeg lar meg egentlig ikke friste til å kjøpe noe særlig. Det er jo hovedsaklig pølser, t-skjorter og billige plastleker som går i stykker bare man ser på dem.
Så jeg føler ikke at jeg går glipp av noe når jeg holder hardt på lommeboka.
Men hvor søren har det blitt av honningkaka??
Det var det eneste jeg vurderte å kjøpe, men det var visst ikke å oppdrive noen plass.

Villdyret var uansett fornøyd med byturen siden han fikk både is og gassballong.
Ja, jeg vet at jeg egentlig er motstander av overprisa gassballonger, men villdyret har en spandabel bestefar så da fikk det gå for denne gangen.
Dessuten pruta vi ned prisen, så da var jo selv mor fornøyd.
Etter mange timer med rusling så måtte vi innom bunnpris for å kjøpe noe drikke før vi skulle hjem.
Villdyret satt som en engel i barnevogna når vi var inne på butikken. Bare det skulle egentlig gjort meg mistenksom.
Vi betalte for drikken å gikk oppover gata.
Så drar guttungen plutselig fram ei eske med Ricola som han hadde gjemt bak ryggen.
Han var storfornøyd han. Det var imidlertidig ikke jeg.
Da ble snillemamma brått til strengemamma med en rynke mellom brynene.
Guttungen fikk seg en leksjon på at det IKKE var lov å ta ting i butikken. Man skal betale!
Tårene spratt når den slemme mammaen (hans ord, ikke mine) tok fra han Ricolaesken å gikk tilbake til butikken. Der måtte han levere den tilbake.
Noget pinlig siden kassakøen var lang og jeg ikke følte meg så høy i hatten der vi kom å forklarte hva som hadde hendt.

Men jeg føler alikevel at vi gjorde det på riktig måte. Forhåpentligvis skjer ikke dette igjen.
Heldigvis ble guttungen fornøyd noen minutter senere, for et stykke oppe i gata stod det en gjeng med FRP tilhengere å delte ut drops.
Han lot seg villig lokke til godterskåla de rakk fram, forsynte seg og løp så avgårde før de rakk å gi fra seg en eneste brosjyre.

Duracellkanin

Etter USA turen vår hvor vi levde det gode liv med mye god mat og drikke så hadde begge vi voksne noen ekstrakilo på kroppen.
Det var ikke stort annet å gjøre enn å melde seg inn på treningssenter for å desperat prøve å få formen tilbake igjen.
Rund er jo også en form, men ikke den type form jeg ønsket for å si det slik.
Min bedre halvdel har jo forøvrig tatt helt av med både trening og proteinpulver.
Foreløpig så syns jeg det er bra at han rører seg, men den dagen han begynner å ligne på hulken (minus grønnfargen) så setter jeg foten ned.

Forleden dag hadde han bestillt seg fat-burn piller fra gymgrossisten.
De hadde fått bra omtale av mange andre så han tenkte at han skulle gi dem en sjanse. De inneholder også koffein sånn at man får et ekstra kick.
Skuffelsen var stor når han ikke fikk noen særlig virkning av dem. Da var det min tur til å teste i går.
Jeg tok en pille og følte faktisk at jeg fikk litt mer energi enn vanlig.
Så foreslo da min smarte mann at jeg kunne teste to stk i dag. Han hadde prøvd det også uten særlig virkning.
Resultatet??
KOFFEINSJOKK!
Jeg har følt meg som en duracellkanin på speed i hele dag.
Kvalme, skjelvinger, svimmelhet og hjertebank.
Tror den dosen jeg tok tilsvarer nærmere 7 kopper kaffe. Og siden jeg ikke drikker kaffe ellers så er jeg nok litt var for koffein.
Jeg danset meg igjennom treningsøkta på SATS som en galing før jeg tilslutt kreket meg ut når kroppen sa stopp.
Etter 2 liter vann og litt mat begynner jeg å føle meg som et nogenlunde normalt menneske igjen.
Jeg skal snart hente apekatten og villdyret i barnehagen, og for en gangs skyld klarer jeg kanskje å løpe opp bakken sammen med dem.
Tenk så gøy for barna at mamma har samme energinivå som dem da!

Lukk opp din hjertedør

Det var noen år vi bodde i heimdalsområdet (ja, jeg vet at vi egentlig bodde på kattem, men jeg syns heimdalsområdet høres bedre ut. Kverrulanter!)før vi flyttet til nåværende bosted.
Da vi flyttet dit midt i november var det ikke så lett å få tak i barnehageplass til apekatten. Vi hadde flaks å fikk plass i en nyoppstartet barnehage.
Det var først da han skulle begynne at jeg oppdaget at det var en kristen barnehage.
Ikke at det gjorde så mye for meg, men det var faktisk enkelte andre i omgangskretsen som var skeptiske.

Nå skal det sies at ingen av oss i familien er særlig kristne. Min bedre halvdel har omtrent panikk for å være noen timer i ei kirke. Det er et under at jeg fikk overtalt han til kirkebryllup. Det samme med dåp.
Jeg liker meg faktisk i kirka. Og når jeg var yngre så leste jeg faktisk barnas bibel så mange ganger at jeg til slutt nesten kunne det nye og det gamle testamentet utenat. Og hver gang vi skal fly så ber jeg til høyere makter.
Men noe mer kristen enn det der er ikke jeg heller altså.

Men så begynte iallefall apekatten i den barnehagen og han trivdes veldig godt. Det var en bra barnehage og jeg merket ikke noe særlig til at de hadde litt mer vekt på kristne verdier enn andre barnehager.
Men vi hadde jo noen morsomme eksempler på at guttungen lot seg påvirke alikevel.
Den ene gangen var da apekatten knapt var 3 år gammel. Jeg hørte at han satt inne på badet å sang. Så søtt tenkte jeg i det jeg gløttet inn på badet.
Der satt han på badegulvet med foldede hender å sang "takk og lov takk og lov. Jesu venner sier takk og lov..lalala"Jeg trakk meg stille tilbake for at guttungen ikke skulle se hvor mye jeg lo.

En annen gang satt vi foran pc`n med noen læreoppgaver. Da var han vel 4 1/2 år tenker jeg. I en av oppgavene var det et bilde av et menneskehjerte, og da lurte han selvfølgelig på hva det der var for noe.
Jeg forklarte at det der var det hjertet vi hadde inni oss og hva slags funksjon det hadde. Han lyttet ivrig en stund imens han studerte bildet.
Men så snudde han seg noe forvirret å spurte meg "kor er hullet hen?" Jeg lurte på hva slag hull han tenkte på, om det var hovedårene inn til hjertet eller hva han nå så for seg.
Da så han oppgitt på meg å sa "nei, hullet som Jesus kjem sæ inn i"Han hadde jo selvfølgelig lært i barnehagen at Jesus lever i hjertet vårt. Og da måtte han jo komme seg inn et sted.
Der fikk jeg et forklaringsproblem gitt.
Han proklamerte ganske selvsikkert en gang at Jesus sikkert likte dyreyoghurt godt også (dyreyoghurt = safari barneyoghurt med bilde av jungeldyr på)
Hvem vet?

Barn kommer med storken. Eller??

Vi har enda ikke hatt den berømte samtalen om hvordan barn blir til.
Apekatten er fullt klar over at kvinner kan ha barn i magen, og hvordan de kommer ut.
Den pedagogiske mor har latt han se både videoer av vanlige fødsler og keisersnitt.
Merkelig nok har ikke guttungen blitt skremt av det.
Ikke at han lot seg fullstendig bergta, men han fant det iallefall interessant nok.

Hvordan babyene kommer seg INN i magen er jo en annen sak.
Så lenge han lever lykkelig uvitende en stund til så skal jeg være glad.
Det gir meg litt bedre tid til å pønske ut en fin forklaring uten at det blir pinlig for oss begge.
Han har forsåvidt sin egen teori på hvordan han selv kom til verden.
Denne samtalen hadde vi en gang i fjor.

Apekatten: Kor my kosta bikkja vårres?
Snillemamma: Hu kosta 4000 kr
Apekatten: ååå..såpass ja... men ka kosta æ da?
Snillemamma: du va gratis du siden du kom ut av magen min
Apekatten: Næææi?? det gjor æ vel IKKE! æ vart levert med lastebilen æ. I ei pappeske å så vart æ satt på en benk utafor City Lade
Citylade er forøvrig et av butikksentrene her i tr.heim for dem som undres

Mammalykke

Jeg har jo hatt en del innlegg hvor jeg legger ut i det vide og det brede om de rare påfunnene mine to håpefulle små har.
Noen ganger høres det ut som jeg har to små pøbler, og det er de riktig nok...
Men jeg er så utrolig glad i de to små pøblene mine alikevel.

Enkelte ting husker man veldig godt.
Det var en helt vanlig morgen, og to-tre dager etter jeg hadde blitt 20.
Men det var en ting som gjorde denne morgenen helt ulik fra alle.
Jeg stod der med en test i hånda som hadde to rosa streker på seg.
Noen dager før hadde jeg følt at det var noe som ikke stemte helt, så jeg lot faktisk være å feire tjueårsdagen min. Jeg trodde egentlig ikke at jeg var gravid, men det var noe som var annerledes.
Men gravid var jeg.
Etter noen dager hadde gått, og tusenvis av tanker hadde kvernet rundt i hodet mitt så visste jeg allerede at jeg elsket det jeg hadde inni meg.
Jeg skulle bli mamma, og ingen annen følelse i verden kunne måle seg med det.

Etterhvert som tiden gikk så gledet jeg meg over magen som vokste, og de små dyttene jeg kjente fra innsiden. Hver kveld snakket jeg til magen og strøk over den.
Den følelsen jeg hadde var ren lykke.
Noen dager var selvfølgelig tyngre enn andre, men jeg levde alikevel i min egen lille boble der bare den lille i magen og jeg eksisterte.
Når jeg hadde vært på ultralyd å fått høre at det var en liten gutt i magen så gråt jeg tårer i bøtter og spann. Jeg skulle få en sønn! Min egen lille nydelige sønn.
Jeg var også så stolt av magen min at jeg omtrent boblet over av stolthet når folk kommenterte den eller ville ta på den.



Dagen han ble født ble en lang og hard dag. Det var noen øyeblikk hvor jeg angret på hele greia, og lurte på hvorfor i huleste jeg hadde valgt å føde barn framfor å adoptere ett.
På slutten utbrøt jordmor at "det ser ut som han har blondt hår", hvorpå jeg tenkte at jeg ga blanke F**** i om ungen har blondt hår, grønt hår eller lilla hanekam! Bare få han UUT!
Når han så var vel ute var jeg så sliten at de kunne løftet opp et bildekk eller ei parabolantenne. Jeg var bare lykkelig for at alt var over.
Men i det sekundet de la han på brystet mitt så kjentes det ut som hele hjertet sprengtes.
Ja, det høres ut som en klisje, men denne følelsen tror jeg de aller fleste mødre har når de hilser på barnet sitt for første gang.
Om jeg ikke hadde hatt følelser for det lille mennesket før, så hadde jeg det nå.

Det var ikke noe annerledes gang nummer to heller.
Fra jeg stod med positiv test i hånda så kjente jeg den samme lykken igjen.
Dette svangerskapet også ble en ny lykkeboble med kosing på magen og bare nyte all bevegelse fra akrobaten på innsiden.
Også denne gangen elsket jeg magen min og den oppmerksomheten den fikk


Jeg var noe usikker før han ble født fordi jeg tenkte at hjertet mitt umulig kunne ha plass til å elske flere barn like høyt som jeg elsket min førstefødte.
Men det gikk altså an.
Fra det sekundet jeg hadde sønn nummer to på plass i armene så kom den følelsen igjen. En lykkefølelse som ikke kan beskrives med ord.

Denne følelsen har bare eskalert de siste årene. En lykkefølelse som kommer snikende når man har to små sittende i fanget når de ser barnetv. Eller når de kommer med nusser og klemmer helt spontant.
Hver kveld (uten unntak) etter de har sovnet går jeg inn på rommet for å se at alt står bra til. Da står jeg noen minutter ved sengene å bare beundrer de to små menneskene som jeg har bidratt til å bringe til verden.
Jeg stryker dem over håret og hvisker til dem at mamma elsker dem over alt på jord.
Det finnes rett og slett ikke noe bedre følelse enn det.

Småbarn klarer de umuligste ting

Er det noen andre enn meg som har oppdaget at det ikke finnes noe som kan kalles barnesikkert?
Uansett hvor vanskelig eller komplisert ting er laget så er det alltids ett eller annet barn som klarer å åpne eller ødelegge det. Og du kan banne på at dette gjelder ditt barn også.

Andre vanskelige ting unger virkelig klarer er å skite seg loddrett ut fra hårfestet til fotbladet.
Den har vi vært igjennom noen ganger når både apekatten og villdyret var søte små babyer.

I apekattens tilfelle hadde vi gjort oss klar til stranden. Det var varmt og godt her i trondheim (ja, det hender noen ganger at vi har værgudene på vår side) og vi hadde kledd opp guttungen i et kjempesøtt sett bestående av shorts og t-skjorte.
Vi var vel knapt kommet oss til stranda før en mistenksom lukt gjorde oss oppmerksom på at ungen hadde gjort storarbeid.
Hele bilsetet og baksiden av ungen var innsmurt med...ja... dere kan jo gjette hva.
Hele nakken! hele bakhodet!
Det var bare å bære ungen forsiktig i t-skjorta bort til gresset for å rengjøre han med våtservietter. En særdeles grisete og lite fornøyelig oppgave egentlig.
Men det var en lykkelig baby som fikk sitte i bare bleien på vei hjem igjen.

Villdyret gjorde dette kunststykket flere ganger når vi var på ferie i USA i 2008.
Og han passet alltid på å gjøre dette de gangene vi ikke hadde noe skiftetøy for hånden. Tre ganger måtte vi inn i nærmeste butikk for å kjøpe nye klær. Betjeningen var veldig hjelpsomme når vi kom hastende inn i butikken med en naken baby under armen.
En gang var vi i en dyrepark, og da var hele antrekket så tilgriset at vi rett og slett måtte kaste det. Heldigvis hadde vi noe alternativt å ha på han sånn at vi kunne kose oss videre den dagen.
En annen gang var når vi var i San Fransisco på ferja på vei over til Alcatraz.
Da fant også den lille herremannen det for godt å gjøre en storjobb.
Jeg tror vi brukte et kvarter på å febrilsk vaske en sprellende liten kropp i den minimale vasken de hadde på doen ombord.

En annen gang fikk vi sjokk da vi skulle skifte bæsjebleie på ungen, for da fant vi ei teskje i den delikate bleia. Først trodde vi virkelig at ungen hadde slukt hele greia, og deretter klemt den ut igjen. Helt til vi kom fram til at ungen hadde lurt skjeen nedi bleien og deretter sittet hele bilturen med den der nede.
Ikke rart ungen var sur, det kan ikke ha vært behagelig å ha en teskje klemt oppi baken.

Er det ikke herlig å ha småbarn??

Rasling i eggstokker

I følge min mor hadde jeg allerede som liten frøken en stor interesse for andre småbarn. Jeg var omtrent ikke kommet ut av babystadiet selv før jeg la min elsk på andre babyer. Foruten melk (som var visstnok var mitt aller første ord) så var baby ett av de første ordene.
Når jeg var yngre så så jeg for meg at jeg gjerne skulle ha 5-6 barn.
Nå har realiteten innhentet meg og jeg har innsett at akkurat det ønsket ikke er like sterkt lenger.
Noen ganger er til og med to barn mer enn nok (iallefall når de ikke er samarbeidsvillige) siden de skal følges opp.
Det var kanskje lettere før i tiden, da slapp man løs ungene ut og der lekte de med andre unger helt til det var leggetid.
Nå skal de jo gjerne på fotballtrening, korps, allidrett og alt annet av aktiviteter.
Og som mor forventes det jo alltid at man kan stille opp med nyvaskede leggbeskyttere til hver trening, og kake til hver dugnad.
Takk lov for at vi ikke er der enda.

Men så var det dette med antall barn da.
Eggstokkene mine skriker og bærer seg etter tredjemann.
Det startet de forøvrig med bare noen måneder etter nummer to ble født.
Rart det der!
Hadde du spurt meg under fødslene om antall barn så hadde du fått et blikk som kunne drepe og et svar som dette "DET HER E SISTE GANG! AAALDRIII MEEER"
Og så har jeg jaggu gått hen å fortrengt hvor ille det var.
Nå tenker vel du at det bare er å sette igang prosessen på nytt?
Nei..... det er visst ikke et alternativ.
Min bedre halvdel (heretter kalt gledesdreperen) har lagt ned veto der. Han syns det er så absolutt nok med to i huset.
Og siden han vil være gledesdreper ser det ikke ut som gutta får seg noen lillesøster eller lillebror selv om de begge to maser om det.
Herr gledesdreper blir bare mer og mer trassig jo mer familien maser.
Og jeg skal love deg at det er et hett tema i familien, men gledesdreperen står imot gruppepress.

Jeg må inrømme at jeg fikk hakeslepp den dagen min kjære bestemor kom med et forslag.
Det er jo bare å sjenke han god og full en helg, så skulle nok dette ordne seg.
Da må jeg bare spørre, var det ikke du som var opptatt av at jeg skulle lære meg verdien av moral og ærlighet? Man skulle nesten tro at det er jeg som vokste opp på 30tallet, og ikke du.
Forøvrig blir jeg rørt av at du er så opptatt av enda et oldebarn at du til og med pønsker ut lumske planer for meg ;)
Problemet er at nå er jo gledesdreperen informert om dette forslaget, og nå er han definitivt på vakt.
Han kommer nok ikke til å ta noen glass med portvin inne hos dere på en stund i frykt for at du har spritet opp drikkevarene litt.

Gledesdreperens viktigste argument er at han begynner å bli for gammel til å få enda et barn. Ja jøss, du fyller jo 26 i år og du begynner virkelig å dra på årene.
Jeg har jo allerede oppdaget noen grå hår hos deg, men det tror jeg kommer av all gnålinga og masinga mi, ikke at du er gammel.
Så kjære snille søte mannen min- når skal du ta til vettet å glede en stakkars familie som ønsker seg så sårt enda et medlem?
Jeg vet at du savner denne tiden litt du også

Småbarnsforeldre=upopulære gjester

Har dere som har barn noen gang lurt på hvorfor det har blitt færre invitasjoner til besøk og festligheter hos andre folk?
Jeg føler at det har minket hos oss ihvertfall, og jeg tror jeg har klart å komme fram til årsaken.
Det MÅ være barnas skyld!
Jeg har noen gode eksempler på det.

Besøk hos oldeforeldre i forrige uke:
Min bestefar har stått på å ordnet verandaen sin. Han var knapt ferdig før villdyret fant en malekost som stod ved garasjen, og dekorerte de nye plankene.
Heldigvis så rakk vi å spyle det av før det satte seg.
Etterpå så skulle han vaske noe av verandaen, og da tømte han en beholder med whitesprit utover (villdyret altså, ikke oldefar)
Ps, vi oppbevarer både maling og andre løsemidler på trygge plasser til vanlig. Det er ikke sånn at ungene har fri tilgang til alle de farlige sakene når de ønsker å finne på noe djevelskap.

Lillejulaften 2009:
Vi var på hyggelig julebesøk hjemme hos svigers den kvelden. Det var satt fram ost, kjeks og vin. Vi hadde det riktig så koselig hele gjengen helt til villdyret (som da var 1 1/2 år) sendte en sprutbrekning 2 meter tvers over bordet.
For å si det slik, de fleste mistet vel lysten på det som ble servert.
Dette var den jula hele familien fikk spysjuke etterpå. Hurra

Konfirmasjon mai 2010:
Villdyret og apekatten har to onkler som skulle konfirmeres nå i mai.
Hele konfirmasjonen gikk som smurt, og ungene oppførte seg eksemplarisk.
Helt til villdyret på ett eller annet tidspunkt snek seg ut.
Han hadde det helt strålende ute der han drev å tasset rundt på parkeringsplassen.
Men så kjente han tydeligvis at det var behov for å late vannet.
Hva gjør en 3 åring som virkelig må tisse men ikke finner noe do i nærheten?
Jo, da bruker man blomsteroppsatsen som står så pent utenfor inngangsdøra.
Han var bare millimeter unna å treffe det flagget som så vakkert veivet innimellom blomstene.
Hvor stolt tror dere en mor blir når hun får høre dette av de som observerer hele seansen?

Og skjønner dere nå hvorfor vi ikke blir bedt bort til andre folk?

Tusen takk for komplimentet

Vi har vel alle noen dager hvor vi føler at noen har tygget på oss og deretter spyttet oss ut igjen.
Men så finnes det jo også bra dager.
Jeg har faktisk til stadighet en god dag når jeg står foran speilet å ordner meg.
Selvtilliten min når nye høyder og jeg tenker at "jøss, jeg ser kanskje ikke så ille ut alikevel"
Da er det jo en selvfølgelighet at min nyvunnede selvtillit forsvinner like kjapt med en gang jeg hører en liten stemme bak meg.
"Ka held du på med?"
Da forklarer ett stk mamma tålmodig at hun driver å pynter seg litt foran speilet.
Er man riktig uheldig så får man et kritisk blikk tilbake med påfølgende kommentar
"så du skal ha på deg det der?!"
TAKK SKAL DU HA SMÅEN!
Jan Thomas, trenger du en enda en kritiker i motepanelet ditt så kan du få 6åringen min altså.
Det var heller ikke noen suksess den gangen han tok seg en runde rundt meg på badet når jeg stod i bare undertøyet. Han stoppet bak ryggen på meg og kom med en langtrukken hmmm lyd.
Apekatten: mamma..den har begynt å gå ned
Snillemamma: hæ? ka har begynt å gå ned?
Apekatten: rompa di vel!

Da brått forvandlet snillemamma seg til furtemamma og brukte den neste halvtimen til å se seg i speilet fra alle tenkelige vinkler.

Heldigvis har guttungen noe fornuft også. Han er faktisk flinkere til å gi fine komplimenter som faller i smak. Han mener det godt ellers også, men jeg og han har forskjellig oppfatning på hva som er hyggelig.
Ingenting løfter humøret til en mor enn at guttungen ser beundrende på når sminken legges, og så utbryter "så fiiiin du e mamma! den fineste mammaen i verden"
Da er jeg solgt gitt.

Ferie er moro det

Nå er vi snart ferdige med juni og det betyr at sommeren er godt i gang.
Selv om jeg desverre ikke får helt den store sommerfølelsen når det er under 12 grader og det regner.
Men noen fine solskinnsdager har vi hatt, så jeg satser på at det kommer noen til av dem i juli og august.
Vi kan ikke rømme fra tr.heim denne sommeren. Dette skyldes at vi hverken har feriedager eller penger igjen.
Vi kunne jo selvfølgelig dratt på en hyttetur, men jeg har et noget anstrengt forhold til hytteturer.
Lurer du på hvorfor?
Jo, det skal jeg si deg.

Det var februar 2010 og en lykkelig famile hadde tenkt å dra til fjells.
Mannen har familie som har hytte vi hadde fått låne for helga.
Nå var det en stund siden mannen hadde vært på den hytta, men han forsikret meg om at han visste hvordan man skulle komme seg dit.
Han er jo mann må du jo forstå.
Saken skulle være enkel den. Man kunne velge mellom den nye eller gamle parkeringsplassen. Det skulle være lettere å komme seg dit fra den nye så det ble til at vi siktet oss inn på den.
Det var jo bare å følge løypa i et kvarters tid så skulle vi komme omtrent rett ved hytta.

Da vi kom fram var det allerede mørkt, og vi pakket minstemann i pulken og spente på oss skiene.
Apekatten hadde knapt hatt ski på bena, men gledet seg til å gå på tur.
Utstyrt med hver sin lommelykt fant vi ei løype å la i vei.
Etter å ha gått langt og lengre enn langt begynte jeg å få bange anelser.
Visste han hvor vi var på vei hen?
Jeg fikk intrykk av han mente så. Dessverre var han ikke overbevisende nok for min del.
Nå hadde vi gått betraktelig mye lengre enn han hadde forespeilet.

Festlig nok gikk den ene lommelykten tom for batteri. Deretter viste det seg at den andre også sang på siste verset.

Der stod vi.... midt oppe i ingenmannsland (det føltes slik) i stappmørket uten lommelykt og uten peiling på hvor vi skulle gå.
Min optimistiske ektemann var fortsatt i nogenlude godt humør.
Dette var jo bare rene barnematen.
Jeg visste at jeg hadde to valg.
Det ene var å drepe han og grave han ned i snøen, det andre var å kreve skilsmisse TVERT vi kom oss til parkeringsplassen.
Siden det første alternativet hadde krevd mer krefter enn jeg hadde så valgte jeg skilsmisse utveien.

Etter en god time hadde vi slept oss tilbake til bilen.
Det var da vi fant ut at vi kunne kjørt hele veien opp til hytta om vi hadde kjørt via den gamle parkeringsplassen.

Det tok minst to kvikklunch før jeg klarte å tilgi han.

Søskenkjærlighet

Jeg hadde et håp om at mine barn skulle være gode venner, og dessuten føle en hengivenhet og gode følelser for hverandre.
Når apekatten ble storebror var han akkurat rundet 3 år.
Han syns forøvrig det var spennende med baby i huset. Faktisk var han stolt i lange tider. Han skulle gjerne vise fram lillebroren sin til alle som ville se.
Dette varte over lengre tid, og gjorde et morshjerte ømt.
Han var også veldig beskyttende og omsorgsfull.

Så kom tiden da apekatten var rundt 5 år og villdyret 2 år.
Da var det ikke like stas lenger.
Ingen leker fikk være i fred, og så hadde attpåtil villdyret lært seg å sladre på storebror.
Før kunne det gå an å knabbe en leke fra villdyret uten andre protester enn ville hyl. De ville hylene kom fortsatt, men nå kunne også villdyret peke ut hvem som var skyld i spetakkelet.
Og nå som villdyret er 3 år så bruker han flittig ordene også. "DET VA HAAAN SOM GJOR DEET"

I dag har faktisk villdyret vært syk, så han fikk sove en god dupp i vogna.
Storebror står å ser ømt på den lille kjeltringen før han utbryter "mamma..veit du når æ syns at han e finest? det e når han e rolig"
Og jeg må jo innrømme at han har rett. Det er noe ekstra vakkert med dem når de sover.

Vi hadde også en fin samtale for noen år tilbake som jeg har skrevet ned. Da var det en liten baby som gang på gang kastet tåteflaska i gulvet. Den pliktoppfyllende storebror tok den opp flere ganger før han tydeligvis ble mildt sagt lei!

Apekatten- mamma..sje..flaska på gulvet..
Snillemamma- la den ligg, han får den ikke når han gjør sånn
Apekatten- vi e nødt te å kjøp en snill baby
Snillemamma-jaha, kor får vi kjøpt en snill baby da?
Apekatten-inni magen hos legen
Snillemamma- så legen kan finn en snill baby inni magen te mamma?
Apekatten- jaa.. å da bli du bestemor, å pappa bli bestefar
Snillemamma- hmm..ikke helt. Men enn du da? ka bli du?
Apekatten - æ bli julemisse æ!

De har uansett glede av hverandre for det meste av tiden, men jeg ser at jeg må bare venne meg til perioder med krangling.
Gjett om jeg gleder meg til de begynner å rulle rundt på gulvet mens de sloss.
Da er det bare for oss voksne å sette oss godt til rette med popcornet så får vi i det minste noe underholdning ut av det.
Og så kan jeg jo mimre tilbake til den tiden hvor det å ha hverandre var den største lykken i livet for de to små.

Den fine dama

Finnes det noe mer varierende enn musikksmak?
Her har vi prøvd å oppfostre ungene på mye forskjellig, og de har lagt seg til mye av det samme som vi liker.
Men noen ganger er det enkelte sanger som fenger mer enn andre.
Hele sommerferien i fjor hadde eldstegutten en forkjærlighet for en radio-hit.
Han prøvde til stadighet å forklare oss hvilken sang det var, men jeg hadde litt problemer med å skjønne "lukkinættdeedønsjen".
Etterhvert så fant vi ut hvilken sang det var
Akon-Sexy bitch

Han spurte jo hva de sang, og jeg prøvde meg med at de synger om den fine dama.
Den forklaringa kjøpte han, noe som passet meg bra siden jeg ikke hadde særlig lyst til at han skulle rope ut i hytt og pine at han ville høre sexy bitch.
Så etter det har sangen bare hett "den fine dama"

Andre sære musikkønsker dukket opp når vi var på lang ferietur.
Mange timer i bil krevde jo skikkelig kjøremusikk.
Begge ungene la sin elsk på en rosa cd med 80 talls italo disco hits.
Snillemamma digget det, snillepappa kunne kanskje spart seg å høre den cd`n på repeat noen ganger for dagen.
Se for deg to små som sitter i baksetet å virkelig digger musikken

hva tenker de på??

Kreativitet er en fin ting.
Vi blir alle født med den evnen i en eller annen form.
Barn er superkreative, voksne har tendensen til å miste litt med årene.
Det har jeg definitivt opplevd selv.
Da jeg var yngre så var vi ute i gata å lekte i timesvis. Alt fra popstjerner til gatebarn. Nå eier jeg ikke fantasi lenger. Jeg kan strekke meg til å sitte på barnerommet å leke med bilene, men jeg er litt for flink til å overbevise barna om at "sitte stille å se på" leken er det beste for voksne.

Mine barn har ingen problemer med fantasien iallefall.
En sommer i fjor satt eldstegutten ute på verandaen. Han hadde fått låne hammer,spiker og planker av sin oldefar. Så fint tenker kanskje du.
Det tror jeg oldefar også tenkte, helt til han så hva guttungen hadde laget.
2 stk trekors hadde guttungen spikret. Ett til oldemor og ett til oldefar.
Det var jo greit å være godt forberedt.
Den morbide guttungen var storfornøyd med resultatet, og vi voksne måtte jo inrømme at det var fine kors og at de sikkert kommer til nytte en dag.

Minstemann har også hatt sin del av gode påfunn.
Noen ganger har vi for dårlig plass i kjøleskapet slik at vi må lagre ting ute i et kjøleskap som står i garasjen. En dag måtte jeg gjøre ett eller annet viktig( jeg velger iallefall å tro at jeg gjorde noe viktig) og lot guttungen leke alene ute på gårdsplassen. I de 2 minuttene jeg var utenfor synsvidde fikk han tydeligvis en lysende idé.
Jeg hørte fornøyd mumling inne fra garasjen og der fant jeg en guttunge som satt på gulvet midt i en haug med egg. Han hadde tatt ut en tolvpakning og knust ett og ett egg. Som om ikke det var nok så hadde han funnet ei bøtte med sementpulver som han hadde tømt ut. Dette ble rørt sammen til en herlig røre.
Gleden hans tok fort slutt når han så ansiktet mitt.
Utifra uttrykket hans å dømme så stod det en rasende drage i åpningen.
Jeg kan sverge på at det nærmest stod ild ut av munnen på meg.
Guttungen pilte ut av garasjen så fort bena kunne bære han, og jeg var nødt til å ringe min bedre halvdel for å få ut litt damp.
Jeg syns å huske at samtalen forløp slik:
Snillepappa: Hallo?
Dragen: ER DET LENGE TIL DU KOMMER HJEM??? DU BØØØØR KOMME HJEM SNART HVIS DU VIL REDDE GUTTUNGEN DIN! VET DU HVA DEN UNGEN HAR GJOOOORT???!!!
Iløpet av den tiden det tok å spyle rent garasjegulvet hadde jeg roet meg såpass ned at ungen torde å titte fram fra gjemmestedet sitt.
Takk lov for at mine barn har gode nerver.

Som straff fikk ingen i familien søndagsegg på to uker

mor med spisse albuer

Jeg har ofte fnyst over foreldre som pusher barna sine innen forskjellige idretter eller fritidsaktiviteter.
Stakkars barn som opplever at mamma eller pappa er opphengt i at barnet SKAL vinne.
Jeg trodde ikke at jeg hadde dette instinktet selv.
Men akk ja....

Det var sykkelløp i byen i dag. Et morsomt arrangement for barn i alle aldre.
Men allerede ved oppstilling kjente jeg at adrealinet begynte å pumpe.
"KOM deg langt fram" nesten hveste jeg i øret til apekatten. "jo lenger frem du står jo større sjanse for å komme på en bra plassering"
Og jeg følte at jeg sendte olme blikk til de barna som presset på bak og som også hadde store planer om å komme seg langt fram til startstreken.
Løpet var i gang og da stod jeg omtrent på tå å følgte med som en hauk.
Guttungen kom ikke i nærheten av førsteplass, men han kom uansett på en bra plassering.
Da hadde heldigvis konkurransemamma forsvunnet, og det var snillemamma som tok imot han ved målstreken. Guttungen fikk både kos og masse skryt for en bra innsats.
Selv var han storfornøyd.
Minn meg på at jeg ikke skal melde han på noen form for konkurransebasert aktivtet.
Jeg risikerer ikke å måtte komme i kontakt med den vinnertørste siden av meg selv igjen.

Å svelge en kamel eller fler

Før jeg fikk barn var jeg en bedreviter.
Nå som jeg har fått barn vet jeg bedre enn å tro at jeg har peiling.
Jeg hadde planene klare jeg. Mine barn skulle bli veloppdragne, rolige og kultiverte mennesker som aldri gjorde noe galt.
Jeg skulle aldri rope eller heve stemmen. Jeg skulle være rettferdig og aldri dra forhastede slutninger.
Mine barn skulle ikke få sukker foruten lørdager og jeg skulle ha faste fine regler.
Jeg hadde noen familiemedlemmer som bare smilte lurt når jeg presenterte disse planene. De gjorde meg oppmerksom på at jeg kanskje kom til å endre oppfatning etterhvert.

Så kom den dagen det gikk opp for meg at det var på tide å svelge disse kamelene.
Mine barn er faktisk (enda iallefall) veloppdragne og flotte små mennesker. De er tillitsfulle og glade. De er snille og folk trives i deres selskap.
Så noe riktig har jeg nok gjort.

Men... jeg har brutt mange av mine prinsipper.
Det med å ikke heve stemmen eller rope er vel et av de prinsippene mine som forsvant først.
Scenario: ungene går inn på rommet for å leke. Snillemamma kommer inn for å si at nå er det leggetid, og blir brått forvandlet til slemmemamma når hun ser at SEKSHUNDREDEOGFØRTI forskjellige leker og skrimmelskrammel har blitt strødd utover gulvet. Uten at man kan styre det så river man seg i håret å vræler "DET MÅ DA FOR SVARTE SVINGENE VÆRE MULIG Å LEKE UTEN Å TØMME HVER ENESTE LEKEKASSE I ROMMET??!"
Barna ser opp, trekker på skuldrene å fortsetter leken.
Slemmemamma kjenner neseborene vibrere i mens hun tramper ut av rommet for å unngå å sende to svartsekker med leker til nærmeste søppelcontainer.

Så var det dette med rettferdighet.
Noen har ødelagt ett eller annet ute på stua og slemmemamma bruker litt skarp stemme når hun spør hvem synderen er.
Apekatten skylder på villdyret og villdyret skylder selvfølgelig på apekatten.
Når det er umulig å finne ut hvem som er synderen så hender det at begge får delt skyld. Jeg satser på at det går opp i opp i forhold til å fortjene straffen.

Sukkeret har jeg ikke så dårlig samvittighet for. Jeg er ganske streng på sukkeret, men noen ganger dukker snillemamma opp med både kaker og andre godsaker. Og ungene blir ikke akkurat misfornøyde om de får servert vafler og sjokoladekake en ordinær onsdag bare fordi snillemamma har så lyst på.

En plass må vi alle starte

Har du noen gang følt at man har så mye på hjertet at man bare MÅ få det ut og skrevet ned en plass?
Slik har jeg det.
Jeg kunne jo valgt en tradisjonell dagbok å skrevet for hånd. Men min erfaring er at det fungerer en kort periode før hele boka glemmes.
Tro meg, jeg har prøvd flere ganger men den stakkars boka blir forsømt.
Jeg prøvde meg på blogging en periode tidligere og da oppdaget jeg at jeg var mye flinkere til å skrive og oppdatere bloggen enn jeg noen gang har vært med dagbøkene.
Og så er det jo ganske mye enklere å hamre løs på tastaturet framfor å skrive for hånd.

Denne "dagboken" her skrives mest for min egen del. Jeg liker å ha muligheten til å gå tilbake å se hva vi har gjort og hva som har skjedd.
Så har vi også familie som liker å holde seg oppdatert.
For dere ukjente som ved et uhell skulle komme over denne bloggen så bær over med meg. Det jeg skriver om kan være av null interesse for dere, så om dere ikke har noe nytte av bloggen er det bare å hoppe videre.

Det blir ikke særlig mange bilder på denne bloggen.
En av grunnene er at jeg tenker å holde ungene litt anonyme. Så slipper de å måtte forsvare seg i framtiden for pinlige episoder eller bilder som mor har lagt ut her.

Så her har vi en kort presentasjon av de fem deltakerne som hyppig dukker opp i denne bloggen.
Snillepappa/slemmepappa: en grepa kar som febrilsk prøver å holde ro og orden i dette galehuset.

Apekatten: en 6åring som har den oppfatning om at 6åringer vet best uansett. Og at hverdagen ikke er den samme uten grimaser, kverrulering og oppgitte ansiktsuttrykk når han ikke får medhold.

Villdyret: en 3åring som ikke lar seg pille på nesen. Når han er blid gir han selve sola konkurranse. Men når han ikke er fornøyd så kan du være sikker på at selv naboene hører utbruddet.

Snillemamma/slemmemamma: et kvinnemenneske som har som mål å oppfostre to guttebarn til å bli to flotte menn. Samt det å være den perfekte husmor og kone slik at alle kan være fornøyde.

Pelsdotten: vår 1 1/2 år gamle hundefrøken som til tider er splitter pine gærn. Med andre ord passer hun perfekt inn i vår familie.