Ferie er moro det

Nå er vi snart ferdige med juni og det betyr at sommeren er godt i gang.
Selv om jeg desverre ikke får helt den store sommerfølelsen når det er under 12 grader og det regner.
Men noen fine solskinnsdager har vi hatt, så jeg satser på at det kommer noen til av dem i juli og august.
Vi kan ikke rømme fra tr.heim denne sommeren. Dette skyldes at vi hverken har feriedager eller penger igjen.
Vi kunne jo selvfølgelig dratt på en hyttetur, men jeg har et noget anstrengt forhold til hytteturer.
Lurer du på hvorfor?
Jo, det skal jeg si deg.

Det var februar 2010 og en lykkelig famile hadde tenkt å dra til fjells.
Mannen har familie som har hytte vi hadde fått låne for helga.
Nå var det en stund siden mannen hadde vært på den hytta, men han forsikret meg om at han visste hvordan man skulle komme seg dit.
Han er jo mann må du jo forstå.
Saken skulle være enkel den. Man kunne velge mellom den nye eller gamle parkeringsplassen. Det skulle være lettere å komme seg dit fra den nye så det ble til at vi siktet oss inn på den.
Det var jo bare å følge løypa i et kvarters tid så skulle vi komme omtrent rett ved hytta.

Da vi kom fram var det allerede mørkt, og vi pakket minstemann i pulken og spente på oss skiene.
Apekatten hadde knapt hatt ski på bena, men gledet seg til å gå på tur.
Utstyrt med hver sin lommelykt fant vi ei løype å la i vei.
Etter å ha gått langt og lengre enn langt begynte jeg å få bange anelser.
Visste han hvor vi var på vei hen?
Jeg fikk intrykk av han mente så. Dessverre var han ikke overbevisende nok for min del.
Nå hadde vi gått betraktelig mye lengre enn han hadde forespeilet.

Festlig nok gikk den ene lommelykten tom for batteri. Deretter viste det seg at den andre også sang på siste verset.

Der stod vi.... midt oppe i ingenmannsland (det føltes slik) i stappmørket uten lommelykt og uten peiling på hvor vi skulle gå.
Min optimistiske ektemann var fortsatt i nogenlude godt humør.
Dette var jo bare rene barnematen.
Jeg visste at jeg hadde to valg.
Det ene var å drepe han og grave han ned i snøen, det andre var å kreve skilsmisse TVERT vi kom oss til parkeringsplassen.
Siden det første alternativet hadde krevd mer krefter enn jeg hadde så valgte jeg skilsmisse utveien.

Etter en god time hadde vi slept oss tilbake til bilen.
Det var da vi fant ut at vi kunne kjørt hele veien opp til hytta om vi hadde kjørt via den gamle parkeringsplassen.

Det tok minst to kvikklunch før jeg klarte å tilgi han.