Mammalykke

Jeg har jo hatt en del innlegg hvor jeg legger ut i det vide og det brede om de rare påfunnene mine to håpefulle små har.
Noen ganger høres det ut som jeg har to små pøbler, og det er de riktig nok...
Men jeg er så utrolig glad i de to små pøblene mine alikevel.

Enkelte ting husker man veldig godt.
Det var en helt vanlig morgen, og to-tre dager etter jeg hadde blitt 20.
Men det var en ting som gjorde denne morgenen helt ulik fra alle.
Jeg stod der med en test i hånda som hadde to rosa streker på seg.
Noen dager før hadde jeg følt at det var noe som ikke stemte helt, så jeg lot faktisk være å feire tjueårsdagen min. Jeg trodde egentlig ikke at jeg var gravid, men det var noe som var annerledes.
Men gravid var jeg.
Etter noen dager hadde gått, og tusenvis av tanker hadde kvernet rundt i hodet mitt så visste jeg allerede at jeg elsket det jeg hadde inni meg.
Jeg skulle bli mamma, og ingen annen følelse i verden kunne måle seg med det.

Etterhvert som tiden gikk så gledet jeg meg over magen som vokste, og de små dyttene jeg kjente fra innsiden. Hver kveld snakket jeg til magen og strøk over den.
Den følelsen jeg hadde var ren lykke.
Noen dager var selvfølgelig tyngre enn andre, men jeg levde alikevel i min egen lille boble der bare den lille i magen og jeg eksisterte.
Når jeg hadde vært på ultralyd å fått høre at det var en liten gutt i magen så gråt jeg tårer i bøtter og spann. Jeg skulle få en sønn! Min egen lille nydelige sønn.
Jeg var også så stolt av magen min at jeg omtrent boblet over av stolthet når folk kommenterte den eller ville ta på den.



Dagen han ble født ble en lang og hard dag. Det var noen øyeblikk hvor jeg angret på hele greia, og lurte på hvorfor i huleste jeg hadde valgt å føde barn framfor å adoptere ett.
På slutten utbrøt jordmor at "det ser ut som han har blondt hår", hvorpå jeg tenkte at jeg ga blanke F**** i om ungen har blondt hår, grønt hår eller lilla hanekam! Bare få han UUT!
Når han så var vel ute var jeg så sliten at de kunne løftet opp et bildekk eller ei parabolantenne. Jeg var bare lykkelig for at alt var over.
Men i det sekundet de la han på brystet mitt så kjentes det ut som hele hjertet sprengtes.
Ja, det høres ut som en klisje, men denne følelsen tror jeg de aller fleste mødre har når de hilser på barnet sitt for første gang.
Om jeg ikke hadde hatt følelser for det lille mennesket før, så hadde jeg det nå.

Det var ikke noe annerledes gang nummer to heller.
Fra jeg stod med positiv test i hånda så kjente jeg den samme lykken igjen.
Dette svangerskapet også ble en ny lykkeboble med kosing på magen og bare nyte all bevegelse fra akrobaten på innsiden.
Også denne gangen elsket jeg magen min og den oppmerksomheten den fikk


Jeg var noe usikker før han ble født fordi jeg tenkte at hjertet mitt umulig kunne ha plass til å elske flere barn like høyt som jeg elsket min førstefødte.
Men det gikk altså an.
Fra det sekundet jeg hadde sønn nummer to på plass i armene så kom den følelsen igjen. En lykkefølelse som ikke kan beskrives med ord.

Denne følelsen har bare eskalert de siste årene. En lykkefølelse som kommer snikende når man har to små sittende i fanget når de ser barnetv. Eller når de kommer med nusser og klemmer helt spontant.
Hver kveld (uten unntak) etter de har sovnet går jeg inn på rommet for å se at alt står bra til. Da står jeg noen minutter ved sengene å bare beundrer de to små menneskene som jeg har bidratt til å bringe til verden.
Jeg stryker dem over håret og hvisker til dem at mamma elsker dem over alt på jord.
Det finnes rett og slett ikke noe bedre følelse enn det.