Jeg har ofte fnyst over foreldre som pusher barna sine innen forskjellige idretter eller fritidsaktiviteter.
Stakkars barn som opplever at mamma eller pappa er opphengt i at barnet SKAL vinne.
Jeg trodde ikke at jeg hadde dette instinktet selv.
Men akk ja....
Det var sykkelløp i byen i dag. Et morsomt arrangement for barn i alle aldre.
Men allerede ved oppstilling kjente jeg at adrealinet begynte å pumpe.
"KOM deg langt fram" nesten hveste jeg i øret til apekatten. "jo lenger frem du står jo større sjanse for å komme på en bra plassering"
Og jeg følte at jeg sendte olme blikk til de barna som presset på bak og som også hadde store planer om å komme seg langt fram til startstreken.
Løpet var i gang og da stod jeg omtrent på tå å følgte med som en hauk.
Guttungen kom ikke i nærheten av førsteplass, men han kom uansett på en bra plassering.
Da hadde heldigvis konkurransemamma forsvunnet, og det var snillemamma som tok imot han ved målstreken. Guttungen fikk både kos og masse skryt for en bra innsats.
Selv var han storfornøyd.
Minn meg på at jeg ikke skal melde han på noen form for konkurransebasert aktivtet.
Jeg risikerer ikke å måtte komme i kontakt med den vinnertørste siden av meg selv igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar