Trodde er kanskje ikke et dekkende ord. Jeg VET at jeg er sta.
Det er ikke til å unngå at jeg vet det heller, for jeg har til stadighet blitt påmint det av min mor.
Resten av familien har forøvrig også vært innom temaet nå og da.
Slik har det visstnok vært i mange år.
Det er fint å ha egen vilje, så akkurat det har jeg ikke store problemer med.
Men å leve med tre hankjønn som er like sta som meg, og i enkelte tilfelle VERRE betyr bråk altså.
Denne gangen skal jeg la min kjære ektefelle slippe unna litt lettere. Han har ikke vært så alt for sta den siste tiden. Men han er en helsikes til kverulant altså, det skal han ha!
Men det var de barna da!
Før var det lett å be dem om tjenester og andre lignende ting.
Ba jeg dem om å gjøre noe så ble det gjort uten noe om og men.
Nå blir det rene stortingsdebatten her i huset før noe blir gjennomført.
Som om dere trenger å legge inn et forsvarsinnlegg bare for at jeg ber dere rydde på plass to stakkars fat etter middagen?
Apekatten er vel verst her siden han har oppdaget at han faktisk kan si imot meg.
Villdyret bare hermer han.
Men begge får tydelig fram budskapet sitt med gestikulering og dype sukk når jeg kommanderer (ehm...jeg mener spør dem pent) rundt.
Når jeg trodde at jeg hadde forklart klart og tydelig hva jeg mener så rekker jeg knapt å trekke pusten før en av dem sier i mot meg.
Det verste er at de noen ganger er ganske overbevisende.
Jeg innbiller meg at min mor godter seg litt i stillhet når ungene viser sin sta side.
Jeg får vel som fortjent siden de slekter på meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar