Trønder uten bart

Noen ganger bruker min snille hyggelige mann å påstå at jeg har bart.

Jeg VET at jeg ikke har det, men jeg blir som oftest furten hver gang han sier det.

Det er vel derfor han liker å si det også, siden han vet at det kommer en eller annen reaksjon fra min side.

Jeg kan godta at jeg har noen lyse hår på overleppa slik som alle damer har, men ikke søren om jeg skal ha det på meg at jeg har bart!

I dag var jeg på bytur og der borte i kroppspleie hylla på H&M hadde de voks.

Den lille pakke med strips lokket på meg, og den hadde en helt overkommelig pris.

"Skitt au" tenkte jeg da, og plukket like greit med meg en pakke.

Nå skulle iallefall ikke min skadefro mann kunne beskylde meg for å ha bart. For min del kunne han fått troppet opp med forstørrelsesglass for å lete, for her skulle det bli glatt.

Vel hjemme varmet jeg opp stripsen før jeg klistret den på.

Og rev av...........

Med et hyl som ble halvveis avbrutt fordi det kjentes ut som jeg rev av meg halve munnen.

Etterfulgt av noen ynkelige lyder.

Jeg tok en titt i speilet etterpå, og kunne da konstatere at jeg hadde en heftig rødfarge rundt munnen, samt et blåmerke på høyre side.

For å si det slik..... Det blir lenge til neste gang!

Når pappa er en reddende engel

Villdyret fikk lov å ta med seg en leke i barnehagen i dag, til tross for at det ikke er så populært.

Han har ikke hatt lyst til å gå i barnehagen de siste ukene så derfor har jeg lokket litt ekstra den siste tiden. I dag ville han være der, så lenge han fikk ha med Buzz Lightyear (fra filmen Toy story)

Vi plasserte leken trygt på hylla slik at vi skulle huske å ta den med hjem igjen senere.

Etter å ha slått ihjel noen timer her hjemme med husarbeid (ja, jeg gjør det som regel hver dag med med varierende resultat) var det på tide å hente gutta.

Apekatten ble plukket opp først ute i skolegården. Jeg lurer på om jeg skal gi han grisungen som nytt kallenavn. Han rullet rundt i sandkassa, og det var vanskelig å se hva som var barn og hva som var sand når jeg fisket han opp. Jeg er tydeligvis nødt til å la vaskemaskinen gå noen ekstra runder så lenge det er bløtt ute.

Så var det på tide å hente villdyret.

Selve hentingen gikk smertefritt og vi begynte å traske oppover den laaange bakken.

Helt på toppen kom vi på at Buzz lå igjen på barnehagen.

Da begynte skrikingen.

Først var det noen krokodilletårer, deretter noen hikst som ble etterfulgt av et sårt hyl.

Jeg maktet ikke å gå hele veien tilbake til barnehagen igjen, så jeg foreslo at vi kunne hente Buzz i morgen. Det alternativet falt ikke i smak for å si det slik.

Det endte med at jeg var nødt til å ringe ett stk ektemann for å høre om han kunne plukke opp leken på vei hjem.

Det gjorde han faktisk også, og guttungen ble så lykkelig når pappaen tryllet fram leken ved middagsbordet.

Nå må det nevnes at jeg hadde gått nedover selv etterpå om han ikke hadde hentet den.

Jeg er da ikke helt hjerteløs.

Sinte kvinner

I dag var jeg nødt til å hente villdyret tidligere i barnehagen. Stakkaren var slapp og hadde hodepine.

Nå ligger han på sofaen under pleddet og sover sin søteste søvn.

Jeg kunne sikkert gjort noe nyttig i mellomtiden, men jeg tar ikke sjansen på å vekke han.

Det gir meg jo en god unnskyldning til å sitte her foran skjermen en liten stund.

Og det er faktisk godt å sitte inntil den lille kroppen og bare gi han følelsen av trygghet.

Mammakos må jo være det beste av alt når man er dårlig.

Jeg begynte først å tenke på hvor snill og behersket jeg kan være til tider.

Men etter å ha tenkt en stund så ble jeg plutselig usikker.

Min mann påstår at jeg en blanding av en udetonert bombe og en pitbull (han har ikke sagt det direkte, men jeg VET han tenker det)

Jeg er da ikke så ille?

Greit, jeg har temperament så det holder, men det er forbeholdt de gangene han gjør eller sier dumme ting.

Det var en gang på byen at jeg ble en smule sint på han. Jeg husker ikke hva det startet med, men han provoserte og tirret meg så mye at jeg til slutt klasket veska mi hardt i hodet hans.

Først ble han helt stille, og deretter begynte han å sutre over at det var vondt.

Jeg fnøs foraktelig å kalte han en pyse.

En håndveske med litt sminke og en lommebok kunne da umulig fremkalle slike smerter.

Dagen etterpå sjekket jeg veska nøye, og der lå det jammen meg en boks med energidrikke oppi.

Den var bulket....

Jeg har i ettertid lagt meg flat for den episoden. Han hadde faktisk lov til å klage.

Min kjære fredelige bestemor ble så forbannet en gang at hun tømte kaffe i fanget på min morfar. Jeg vet ikke hvorfor, men han fortjente det sikkert.

En av mine venninner (den frustrerte husmoren igjen) kastet en av samboerens sko etter han ut på stua, og ødela døra som tilfeldigvis var i veien.

Vi avslutter med et visdomsord om kvinner

Det er kvinnens natur å være god, og hun kan blir meget slem hvis hun ikke får lov til å følge sin natur.

Mikal Rode

en merkelig mix

I går var jeg hjemme hos en av mine artsfrender, den frustrerte husmoren.

Vi hadde tenkt å ha en kveld med noen glass rødvin, og deretter litt kaffe og baileys.

Planen min var å ta med en pose med godt og blandet sånn at vi kunne ha noe snop attåt.

Vi er begge to avhengige sukkerslaver, så snop må til for å ha en bra lørdagskveld.

Før jeg dro oppover fikk jeg kjeft av min oppgitte ektemann fordi jeg hadde rotet bort husnøklene hans. Det ble febrilsk leting og jeg var nødt til å tømme hele veska bare for å finne ut at nøklene slettes ikke lå der. Jeg ante at dette kom til å bety trøbbel, så jeg begynte å gråte siden jeg så for meg at jeg kom til å få kjeft uansett. Det var like greit å bare å la tårene trille først som sist. (Noen ganger hjelper tårene, selv om enkelte menn er allergisk mot gråtende kvinner)

Vi fant dem til slutt. I nøkkelskapet!!

Problemet er at når jeg tømte veska så glemte jeg å legge oppi godteriet igjen.

Så der satt vi plutselig på kvelden uten noe snop.

Vi fant heller ingen som ville være snille å komme bortover med sjokolade eller noe lignende til oss.

Vi var på nære nippet til å sette oss med hver vår teskje sånn at vi kunne spist sukker fra pakken, men vi har begge store planer om et sunt liv. (I teorien vel og merke)

Vi måtte da ty til alternative metoder. I skapet fant vi en pakke med små tørre kjeks/brødlignende saker som man kan ha ost eller noe annet fancy på.

Den eneste osten som var tilgjengelig var en pakke med Tine kremost med smak av ananas og mandarin. Vi slengte på noen epleskiver bare for å pynte litt.

Det så en smule stakkarslig ut, men det fungerte til en viss grad.

Det ble også gravd fram peanøtter.

Så kveldens lørdagssnacks bestod av peanøtter, "ost og kjeks", masse baileys og kaffe og en del glass vin.

Sunt? Nei

Moro? Så definitivt

Babysyke

Jeg lider av en uhelbredelig sykdom.

Nemlig en intens babysyke som ikke vil gi seg med det første.

Vi var på besøk hos venner i dag som har en aldeles bedårende liten tass.

Og siden den lille skapningen har godtatt meg så fikk jeg en stor dose med babykos i dag.

Min sære ektemann derimot lot seg ikke friste.

Jeg prøvde med indirekte hint først, og til slutt måtte jeg nesten rope tvers over stua at det klør i eggstokkene.

Det hjalp ikke.

Det var heller ikke noe vits i å gå bort til han med babyen på armen å bare se søt ut for å se om det virket (både jeg og babyen prøvde så hardt vi kunne)

Hvorfor kribler det langt ned i tærne hans når han ser en sportsbil?

Eller hører en V8 motor som ruser for harde livet?

Jeg forventer ikke at han skal sette barnegråt på listen over yndlingslåter, men han kunne i det minste latt som han forstår meg.

Våre barn er store snart de!

Det er ikke lenge til de kommer til å snike i jakkelommene våre etter småpenger så de kan løpe på kiosken etter skoletid.

Det har de IKKE lært av oss altså!

Og så blir de konfirmanter, og så etterhvert flytter de ut.

Jeg kjenner at jeg blir muggen i humøret når han er så sta.

Han er heller ikke særlig populær hos resten av familien siden de ønsker minst enda et småtroll som kan tigge godsaker.

Det er nesten synd på mannen (jeg sa nesten!) siden han har et stort press på seg.

Men sta som han er så klarer han nok å stå i mot gruppepresset.

Damn it.....

husmoren slår til

I dag hadde jeg store planer om å være flink. Jeg hadde tatt på meg husmorrollen og laget fiskegrateng helt fra bunnen av (nei, da mener jeg ikke at jeg tok den ut av fryseren selv)

Men jeg skjønner det er på tide å ta seg selv i nakken når man svir middagen fordi man er så opptatt av å spille supermario.

Til mitt forsvar så var det en særdeles vanskelig verden jeg holdt på med, og da ble jeg veldig konsentrert. Det at fiskegratengen fikk lide litt var jo bare et uhell. Rett og slett.

Den ser fortsatt ut som den kan spises, så da var det ingen stor tragedie.

Det som kan bli en tragedie er reaksjonen på apekatten når han oppdager at jeg har kommet mye lengre enn han i spillet.

I går var vi flinke å laget marsipan.

Nuvel, det må innrømmes at vi jukset litt.

Vi hadde kjøpt ferdig marsipan, men vi farget og dyppet de i sjokolade selv.

Vi pleier faktisk å lage ekte marsipan hjemme til jul (ok, det er min mor som lager marsipanen, jeg former den og spiser den) men i går så ble det altså brukt kjøpemarsipan.

Det var meg og min sjarmerende venninne L som bestemte oss for at vi skulle gjøre noe hyggelig sammen barna våre.

For å si det sånn, ungene spiste i seg noen never marsipan hver, og så stakk de.

Det betydde at det ble vi voksne som måtte fullføre prosjektet.

Vi rullet noen kuler og klasket på litt sjokolade på dem.

Så ble det noen runder med megling mellom barna som kranglet før vi satte oss å spiste marsipan.

Vi har planer om å lage pepperkaker en vakker ettermiddag.

Jeg ser for meg at det blir lignende scenario.

Barna gidder ikke, og det blir da mødrene som sitter igjen å eter seg fordervet.

Lenge leve kreative dager

Noen ganger får jeg ånden over meg.

Jeg har lyst til å være kreativ, lage fantastiske skaperverk sammen ungene.

Jeg ønsker at de skal bli glade i å skape ting med hendene.

I hodet mitt er det mange store planer.

Det er bare så forbasket vanskelig å gjennomføre dem slik jeg så for meg.

I dag grublet jeg på hva jeg skulle finne på med mine små etter middagen.

Av en eller tåpelig grunn så fikk jeg for meg at trolldeig kunne være moro.

(jeg hadde helt fortrengt at det ikke var noen suksess når vi prøvde det i fjor)

Jeg smekket sammen trolldeig å la den til hvile i kjøleskapet.

Etter middagen kastet vi oss ivrig over prosjektet.

Vi satt der med barnemusikk i bakgrunnen å hadde det riktig så koselig.

De første 5 minuttene vel og merke.

Etterhvert begynte vi å bli gretne og sure fordi deigen ikke samarbeidet og fordi vi ikke klarte det vi så for oss.

Den koselige bakgrunnsmusikken ble til slutt bare plagsom. "Pelle fikk et melkespann og Kari fikk et krus, Mari fikk en kaffekopp og Kjell et kremmerhus"

Blæh!

1. Vi kan ikke å lage fine figurer av trolldeig

2. Det vi klarte å lage så ut som noe en bavian kunne laget

3. Trolldeig er noe herk å rydde opp etterpå

4. Ungene syns faktisk IKKE det var noe moro

5. Vi kommer nok til å glemme dette, og prøve oss neste år også.

Kjærlighetsgaver

Hmm...

Det virker som det er lettere å vinne hjertet til en liten frøken enn jeg trodde.

Tydeligvis er de mer takknemlige og lar seg lettere overbevise enn kravstore tenåringsjenter og unge kvinner.

Apekatten tok med seg det rosa hjertet på skolen i dag for å gi til denne unge frøkenen som han har så kjær.

På morgenkvisten før han dro på skolen hadde han en prat med sin oldefar (eller farligmannen som villdyret liker å si)

Oldefar er gammel og vis når det gjelder damehjerter og hvordan man skal håndtere dette.

Bare spør kona hans. Hun fnyser hver gang det blir snakk om damebekjentskapene og dametekket han hadde den gang han var ung.

En skulle nesten tro at apekatten har arvet denne egenskapen fra oldefar.

Om det er en positiv egenskap har jeg ikke helt bestemt meg for.

Uansett, oldefar prøvde å forklare den forelskede lille skapningen at det ikke trengte å være så lurt å gi bort dette hjertet. Det kunne jo kanskje være en mulighet for at hun ikke hadde lyst til å være kjæresten hans til tross for gaver.

Da hadde bare apekatten sett på han og svart noe lignende som "det veit da vel ikke DU nå om??"

Vel, guttungen hadde tydeligvis instinktet i orden.

Det var et bredt glis i ansiktet hans når han ble hentet på SFO i dag.

Han kunne fortelle meg at de nettopp hadde blitt kjærester, og at de planlegger å flytte sammen.

Jeg prøvde å spørre om hvor de skulle flytte. Det hadde de ikke helt bestemt seg for.

De visste at de skulle ha et hus, men ikke hvor hen.

Det var forøvrig hun som skulle få bestemme hvor de skulle bo.

Med dagens huspriser så ser jeg for meg at de blir boende på barnerommet fram til de er 25.

Guttungen skal få lov å være lykkelig og planlegge fremtiden så lenge det varer.

Jeg mistenker at forholdet ikke varer for evig og alltid som de to har lovt hverandre ;)

Akk den unge kjærligheten.

Like lykkelig var i derimot ikke villdyret da jeg hentet han i barnehagen.

Han var sliten og trøtt etter en lang dag. Det hjalp heller ikke på humøret at vi skulle ha fisk til middag.

Han ble motvillig med ut i garderoben mens han sendte meg trassige blikk.

Når moren til en av kompisene hans kom inn døren for å hente sin håpefulle så pekte han bare på henne å sa "æ vil ha sånn mamma".

Det er da man skjønner at man ikke er så populær selv akkurat da.

Ung kjærlighet

Apekatten er på konstant leting her hjemme etter ting han kan gi bort til jenta han har et godt øye til.

Han har fått for seg at man har større sjanse for å vinne hennes hjerte om han har noe fint å gi bort. Jeg har prøvd å nevne til han at det er ikke alltid det fungerer like bra.

Jovisst, vi jenter liker svært godt å få presanger.

Men vi er faktisk så ondskapsfulle at vi tar i mot dem uten at det betyr at vi gir hjertet vårt tilbake.

Jeg husker at det var en ung herremann som kjøpte kontantkort til meg pålydende 1000 kr. (om jeg husker rett) Det var mye penger det, og jeg ble jo selvfølgelig kjempeglad.

Han fikk seg vel en god klem og et "tusen takk", men jeg ble ikke kjæresten hans selv om han kjøpte ting til meg.

Jeg syntes litt synd på stakkaren, for han hadde vel et håp om at god oppførsel og gentlemans fakter ville gjøre susen.

Men den gang ei.

Eller, det må jo ha virket (sakte men sikkert) siden jeg er gift med denne håpefulle mannen den dag i dag.

Apekatten har et rosa hjerte liggende i skattekista si som nesten ser ut som en edelsten.

Han er overbevist om at det er en ekte diamant. Ja, det kunne jeg ønsket jeg også. Hadde den vært ekte så hadde ikke vi trengt å ha et stramt budsjett å holde oss til hver måned.

Denne diamanten vil han uansett gi bort til lille frøken N.

Siden gutten er ute på frierføtter allerede så er det vel bare for meg å stålsette meg.

Jeg er redd for at jeg kommer til å bli en mistenksom svigermor som vokter eventuelle kommende svigerdøtre med falkeblikk.

Kun det beste er bra nok for mine to prinser.

Til legen for å repareres

Villdyret har stått lenge på venteliste for å få lagt inn dren i ørene, samt fjerne polypp i nesen.

Vi fikk først time den 8. november men den ble flyttet tre uker til min store frustrasjon.

Greit, tre uker er ikke all verden det, men når guttungen konstant går rundt å er i dårlig form og ikke klarer å sove om nettene så virker tre uker som lang lang tid.

Jeg ringte til sykehuset forrige uke å purret litt på dem.

Fikk da beskjed om at de skulle prøve å huske oss om det ble en ledig time.

For to dager siden ringte telefonen når vi var på vei hjem fra barnehagen.

Da fikk vi beskjed om at det var mulighet for å møte opp halv åtte neste morgen for å få utført inngrepet. Det takket vi selvsagt ja til.

Vi møtte opp på sykehuset med en sliten og trøtt gutt som ikke var helt fornøyd. Han måtte jo være fastende før narkosen og det var litt trasig for en liten gutt.

Etter å ha blitt registrert fikk han seg en liten dose med beroligende/likeglad medisin.

Det tok vel 10 minutter før guttungen plutselig begynte å snøvle.

Og etterhvert begynte hodet å svaie fra side til side. Guttungen satt på fanget med et skeivt glis mens han bare pratet tull.

Det var vanskelig for oss voksne å holde oss alvorlige siden han var så søt der han satt.

Dette var vel en forsmak på hvordan det blir om 12 års tid når han kommer hjem å har raidet barskapet.

Inne på operasjonsstua hadde de store problemer med å sette inn PVK (Perifert Venekateter) i den lille hånda hans siden de ikke traff noen blodårer. De forsøkte på den andre hånda også men måtte gi opp når han begynte å gråte sårt fordi det gjorde vondt til tross for bedøvelse.

Etter han var lagt i narkose valgte de heller å sette PVK i foten hans.

Når han hadde sovnet måtte jeg gå ut, og da var det en bekymret mamma og en mer behersket pappa som satt i gangen å ventet.

Jeg fordrev tiden med å spise panda lakris og spille nintendo. Min bedre halvdel valgte å spille på Ipaden sin. Vi så kanskje ikke så bekymret ut der vi satt, men det er lite underholdning i sykehuskorridorene så da må man sørge for egen moro.

Etter han ble flyttet på recovery fikk jeg komme inn å være sammen med han.

På det tidspunktet hadde han veldig vondt og han gråt av smerte.

De gav han til slutt litt morfin for at han skulle klare å slappe av. Jeg måtte klatre opp i sengen å ligge der sammen med han for å roe han ned.

Der lå vi å halvsov sammen en times tid.

Formen ble heldigvis bedre etterhvert, og humøret hans steg når han fikk to iskrem og en yoghurt.

Resten av kvelden hjemme ble det servering av enda mer is og babymat.

Jeg tror ikke han syns det er så ille å være pasient.

Og det var kjempestas å vise frem plasteret og bandasjen på foten der han hadde blitt stukket.

Det minner meg om apekatten den gangen han hadde lyskebrokk.

Han ville gjerne fortelle alle sammen om det, og da holdt det ikke å fortelle om det. Neida, da trakk han gjerne ned bukse og truse for å vise frem i samme slengen.

Ukjent eller kjent, hjemme eller offentlig spilte ingen rolle.

Morgenfugler er (til tider) ekle dyr

Vi har lenge vært velsignet med barn som har hatt godt sovehjerte.

Det har selvfølgelig vært litt fram og tilbake, men i det store og det hele har vi aldri måttet starte dagen før sju.

Den tiden begge gikk i barnehagen kunne jeg gå inn å vekke dem klokka åtte.

I helgene kunne vi oppleve at de sov til ni hvis de var adskilt fra hverandre.

Dette er det slutt på nå.

Man skulle jo tro at de er mer slitne nå som det er skole og fullt kjør i barnehagen, men nei da.

I det siste har de våknet før seks.

Det hadde kanskje gått an å appellere til apekatten med at det er tidlig og alle trenger søvn.

Men villdyret vender bare det døve øret til.

Vi er kanskje litt heldige, for de holder seg på rommet når de våkner tidlig.

Men det blir ikke noen god søvn av det.

Det er vanskelig å sove uforstyrret når man hører lyden av en hel duplokasse som blir snudd på hodet. Eller dunking og krafselyder som får en til å lure på om det kommer til å være tapet igjen på veggene når man står opp.

Jeg savner de små sovegrisene mine!

Greit, jeg har ikke særlig rett til å klage siden det finnes foreldre som har barn som våkner klokka fem uten unntak sju dager i uka.

Men man blir da litt bortskjemt når man har sluppet lett unna.

Nå er klokka halv ni og jeg sitter her i halvkoma. Ungene var ganske pigge når vi dro avsted til barnehagen og skolen. Jeg i derimot føler meg trøtt og småsur.

Best å ta seg en time på øyet før man drar på trening.

Jeg tar ikke sjansen på å sovne når jeg tøyer ut.

Menn og kvinner

Er mennene egentlig fra Mars og kvinnene fra Venus?

Ikke vet jeg, men det er tydelig at vi ikke kommer fra samme sted iallefall.

Jeg har per dags dato enda ikke møtt en mann som har forstått seg 100% på kvinner.

Eller, jeg har møtt enkelte som har forstått seg 98% på kvinner, men de har også hatt en forkjærlighet for rosa cocktails og ABBA.

Her i huset så hender det til stadighet at vi er uenige om ett eller annet.

Det kan fort utvikle seg til en heftig diskusjon og deretter en krangel fordi vi ikke forstår hverandre.

Ett eksempel er når jeg er sliten og litt nedfor.

Da kan det hende at jeg blir litt trist (og en bitteliten smule sutrete) og muligens feller noen tårer. Dette trigger ett eller annet "sinna-instinkt" hos mannen min som blir irritert. Jeg syns da at han er en megadust fordi han blir sur når jeg gråter.

For jo surere han blir desto mer sutrer jo jeg.

Og da er jo sirkuset i gang.

En mann må da skjønne at det beste er å være (i det minste late som!) forståelsesfull.

Hadde han bare gitt meg en god klem når tårene enten triller eller fosser ut så hadde jeg holdt kjeften min mye raskere enn når han blir irritert.

Da går den triste følelsen min over til frustrasjon og jeg får lyst til å gi han et saftig tupp i baken.

Kvinner er tikkende hormonbomber, det burde enhver man som tør å gå inn i et forhold vite.

Jeg skjønner derimot ikke hvorfor han har en forkjærlighet for alt som har lyd i seg.

Da hovedsaklig stereoanlegg og bilmotorer.

Greit, jeg kan gå med på at det er spennende å se og at det er lov å ønske seg.

Jeg har det slik jeg også når det gjelder barneutstyr.

Men når jeg ser en voksen mann sitte i sofaen med ei underleppe som siger nedover når han titter inn på finn.no er jeg nødt til å klø meg litt i hodet.

Prioriteringer er også noe vi kan være uenige i.

Jeg mener at det kan være lurt å spare, han ville nok helst svidd av hele lønna på en ny flatskjerm eller det nyeste Bose anlegget hvis han hadde fått lov.

Ikke at han er nødt til å be om lov til å bruke sine egne penger, men han er smart nok til å vite at det blir ufred i heimen om han ikke skjøtter pengene sine på riktig måte.

Potet i støvsuger

Jeg prøver å være flittig på dagtid. Huset kan jo ikke se ut som en svinesti (selv om jeg enkelte ganger føler at det bor fire små griser her og en sinna ulv)

Det skal ryddes, vaskes og støvsuges.

Jeg har ikke noen store problemer med å utføre slike oppgaver selv om det er et herk til tider.

I dag svingte jeg meg rundt med støvsugeren med humøret på topp.

Helt til det skjedde noe uventet.

For noen uker tilbake hadde vi jo Halloweenfest her hjemme. Noen av dekorasjonene var små potetmennesker som vi hadde laget av små poteter fra grønnsakshagen.

En av disse potetmennene hadde uheldigvis mistet hodet sitt, og nå forsvant det rett inn i støvsugerslangen.

"Svarte ta" tenkte jeg da, og slo av støvsugeren med en gang for å hindre den i å komme for langt inn. Men der satt den forbaskede poteten fast et stykke inne i slangen.

Da var det bare å sette den på igjen for å få den ned mot enden.

"Fuuusj og Klunk" sa det da, og så var poteten virkelig forsvunnet.

Da tenkte jeg adskillig styggere ord enn jeg hadde gjort 2 minutter tidligere.

Da var det bare å demontere støvsugeren da.

Jeg hadde særdeles lite lyst til å innrømme til ett stk ektemann at jeg hadde klart noe så idiotisk som å tette igjen støvsugeren med en potet!

Men tror dere ikke at den hersens poteten hadde kommet seg inne et sted hvor det IKKE gikk an å åpne opp?

Jeg fikk lirket fingrene inn, men hadde ikke en sjanse i havet til å få poteten ut.

Støvsugeren ble både ristet og snudd på.

Jeg lette som en gal i kjelleren for å se etter et skrujern slik at jeg kunne demontere djevelskapen. Men skrujern fant jeg heller ikke.

Etter et kvarter med intens frustrasjon og fikling med støvsugeren fikk jeg faktisk poteten ut.

Jeg tror jeg bør være litt mer observant neste gang jeg støvsuger.

Og jeg undres på om jeg skal holde kjeft om denne episoden helt til min kjære mann leser det selv.

Jeg vet at han enten kommer til å bli oppgitt, eller så gjør han narr av meg.

Men greit, jeg kan alltids la være å støvsuge jeg.

Brrr

Jeg fryser!

Det har vært mildt ganske lenge nå til tross for at vi er i november.

Noe som passer meg utmerket.

Jeg er av den typen som drar på meg ullstrømpebuksa når vi er i midten av september.

Men temperaturen kunne visst ikke holde seg over 10 grader lengre.

I dag var det et tynt islag på bakken når jeg gikk nedover til barnehage og skole med mine to små.

Gikk og gikk... vi skled elegant nedover alle tre.

Litt som bambi på isen, men vi manglet noe av den sjarmen.

Jeg lengter som vanlig etter sol og varme, så derfor sitter jeg å trøster meg selv med bilder fra sommeren.

Her har vi blant annet et feelgood bilde fra fisketur i sommer.

Ellers har det vært stille her noen dager fra min side.

En av grunnene er sykt barn som har tatt mye av tiden.

Og en bitteliten skrivesperre de siste dagene.

Det er ikke det at det ikke skjer noe her i huset, det er egentlig full rulle her hele tiden.

Men det gjelder å ha noe spennende som det går an å viderefortelle.

Dagens statistikk:

Antall sure barn: 1 (surt ansikt med påfølgende surt "NEEI" )

Antall usunne godsaker som har funnet vei ned i magen min: 2 1/2 blåbærmuffins (til mitt forsvar var de bakt med lite sukker og sammalt grov hvete)

Antall krangler med ektemann: Ingen (men vi røk jammen i tottene på hverandre i går)

Antall ganger mor har måttet bli streng til barna: 2 ( den ene gangen fordi apekatten går i kulda uten å kle seg skikkelig. Den andre når Villdyret omtrent sprengte trommehinna mi med et rop rett i øret mitt)

Nisser i huset

Jeg hater at ting forsvinner sporløst her i huset.

Det skjer titt og ofte, og vi leter oss skakke hele gjengen hver gang noe har forsvunnet.

Noen ganger er det ungene som har flyttet på ting (eller gjemt unna) og da er det i det minste en fornuftig forklaring.

Andre ganger så er det ting som er såpass små at de stikker seg unna og dermed gjør det vanskelig for oss å observere dem.

I det siste har jeg lett meg ihjel etter gymsokkene til apekatten.

Han hadde dem for to uker siden, men nå er de sporløst forsvunnet.

Jeg har lett både tenkelige og utenkelige plasser men ikke sett snurten av dem.

Guttungen selv har iallefall ikke anelse på hvor de kan befinne seg.

Jeg blånekter å kjøpe nye til han, for da finner vi garantert de gamle rett etterpå.

Mitt siste håp er at de ligger i skiftetøy hylla på skolen, det kan jo hende at han ikke har lett bra nok de gangene han (sier) at han har sett der.

Kanskje jeg burde ta en titt selv.

Hvis de ikke ligger der heller så er vi garantert hjemsøkt av en haug usynlige nisser med en særdeles barnslig humor.

Det er forøvrig ikke bare gymsokker som forsvinner her.

Dvd filmer blant annet. Vi har en haug med tomme cover som mangler filmene inni.

Vi mister også sokker i ny og ne, men der har vi avslørt at vaskemaskinen spiser dem.
Der er altså nissene frikjent.

Det forsvinner også sjokolade eller andre godsaker fra skapene enkelte ganger.

Om det er nissene eller snopsjuke mennesker som er de skyldige skal jeg ikke spekulere så mye i.

ny runde med sykdom

Villdyret er konstant forkjølet.

Han har stått på venteliste i et halvt år for å få operert inn dren i ørene og for å fjerne falske mandler. Vi har fått operasjonsdato nå i november etter lang lang ventetid.

Men dette hindret selvfølgelig ikke guttungen i å bli syk forrige uke.

Vi var på fjerde dagen med feber i går kveld.

Han lå bare i sengen med feberhete kinn og verkende øyne.

Ja, det var ikke nok med høy feber og dårlig allmenntilstand. Han måtte jo få øyekatarr i samme slengen.

Jeg pleier sjeldent å bli bekymret når ungene har feber, så lenge temperaturen er under 40 iallefall.

Den hadde gått litt opp og ned de siste dagene, men i går kveld så var den plutselig oppe i 40,7.

Da er det ikke så så morsomt å være mor lenger.

Vi hadde heller ikke fått i han særlig mye mat eller drikke heller, så vi ringte ned til legevakten bare for å høre hva vi skulle gjøre.

De gav oss beskjed om å komme en tur nedover.

Og hva skjer da??

Jo, det som ALLTID skjer! Det slår aldri feil og jeg lærer aldri.

Guttungen som hadde vært så utrolig skral og dårlig kviknet til.

I bilen på vei ned til sykehuset gikk skravla i ett. Når vi kom inn på venteværelset satt han på fanget mitt å forlangte pizza!

Og pekte på ene sikkerhetsvakten og lurte på hvorfor han stjal rullestolen som stod i nærheten av oss.

Greit, han var fortsatt knall rød i kinnene og øynene fulle av verk.

Men det var fortsatt en helt annen gutt enn den jeg plukket ut av senga en halvtime tidligere.

Jeg var på nære nippet til å skjemmes.

Er det noe jeg hater så er det å virke som en overhysterisk mor som forteller at barnet mitt er så sykt så sykt, og så når legen skal ta en titt så er barnet feberfri og blid som en lerke.

CRP prøven viste uansett tegn til infeksjon, og han var rød i begge ørene slik at vi fikk med oss antibiotika hjem. Den skulle være tilsatt smak av appelsin slik at den ikke skulle smake død og fordervelse.

Akkurat der mislyktes de.

Den smakte faktisk verre enn død og fordervelse.

Man kan jo forestille seg hvor lett det er å få i en overtrøtt 3åring noe som smaker så jævlig.

Det ble en runde med hyling og en viss prosent av medisinen havnet alle andre plasser enn der den skulle.

Dette skal vi gjøre tre ganger daglig i de neste fem dagene.

Jeg vet ikke hvem som gruer seg mest, guttungen eller mora.

lettpåvirkelige barn

Det hender noen ganger at barna mine blir sittende å se litt på tv.

Jeg prøver å begrense det mest mulig, men noen ganger blir det slik at de sitter foran kassa å titter helt til øynene blir firkantet.

Det er litt komplisert å få både lyd og bilde på skjermen. Vi må slå på både tv, forsterker og dekoder. Tidligere har det bare vært oss voksne som har hatt makten over tv-apparatet, men nå har jaggu ungene lært seg hvordan de skal slå på.

De har funnet ut at boomerang er en utmerket kanal med mye underholdning.

Jeg er ikke 100% enig med dem.

Noen serier kjenner jeg at jeg får frysninger av. Blant annet scooby doo og bananer i pysjamas.

Tom og Jerry liker jeg godt, så det kan hende at jeg noen gang setter meg ned å ser litt sammen med dem.

Det som slår meg hver eneste gang er at reklamen irriterer meg.

Det reklameres for store leker, dyre leker, unyttige leker og rett og slett alt som unger vil ha.

Mine er intet unntak.

Hver gang de ser en fristende leke som blir presentert så skriker og hoier de som bare det.

Jeg tror det bare har vært to leker de ikke har ønsket seg.

Det ene var en babydukke og den andre en søt plysjpingvin.

Men bilbane vil de iallefall ha. De har faktisk to stk fra før (ok, nå ligger den ene på loftet og den andre i kjelleren) så jeg mener de har nok.

Det er også spennende med massevis av små plastikkleker som er masseprodusert i Kina.

Altså slike leker som går i stykker bare man ser på dem.

De har en viss nytte i huset. De gir oss voksne en form for fotmassasje når vi tråkker på dem og de pulveriseres under føttene våre.

Jeg skjønner godt at de lar seg friste av all reklamen.

Det samme gjelder jo oss voksne.

Jeg ser jo at mannen blir våt i øyekroken når det vises en Volvo reklame på skjermen.

Og jeg lar meg påvirke av reklame jeg også.

Vis en reklame for sjokolade og jeg er helt solgt.

Fra gullunge til rabiat sinnatagg

Hver onsdag prøver jeg å tilbringe litt kvalitetstid med min yngste sønn.

Det kan være godt for mor og barn å ha en liten dag hvor man gjør hyggelige ting sammen.

Ok, det er ikke bare derfor.
Jeg er for gjerrig til å ha fulltidsplass i barnehagen når vi egentlig ikke har bruk for det.

Men jeg nyter denne ene kosedagen også da, bare for å ha sagt det.

I dag så hadde jeg lagt store planer.

Vi skulle gå på biblioteket, innom brannstasjonen en liten tur, og kanskje innom en dyrebutikk for å se på søte små hamstre.

Vi skulle også gå innom arbeidsplassen til ett stk sløv ektemann som hadde glemt igjen jobbtelefonen hjemme.

Dagen startet bra og vi kom oss ned til byen å fikk levert telefonen.

Så gikk vi innom narvesen siden guttungen ønsket seg en bolle. Han var så søt og snill at jeg tenkte at det kunne han få.

De hadde softis til 10 kr, så det endte opp med at han fikk det framfor bollen.

Vi fant oss et lekerom der vi satte oss ned slik at han skulle få spise isen sin.

Jeg spurte pent om jeg fikk smake, men det kom ikke på tale.

Da fortalte jeg han at det var JEG som hadde kjøpt den isen, og han hadde bare å dele på den. Jeg skulle bare ha en liten bit.

Han lot meg aller nådigst få smake en bit.

Problemet var at den biten tydeligvis var for stor etter hans mening.

Og DA startet spetakkelet!

Han begynte å sutre først.

Da gav jeg beskjed om at han skulle slutte å sutre, og hvis han fortsatte slik så trengte han ikke noe is. Sutringa gikk over til roping og eskalerte til slutt i ville hyl og brøl.

Lydnivået på hylene var så ekstremt at det kom noen butikkdamer løpende fra butikkene i nærheten for å se hva som stod på.

Folk som gikk forbi lekerommet tittet nysgjerrig inn og fikk da se en frustrert svett mamma som prøvde å snakke rolig og behersket til en rabiat treåring.

Det fungerte heller dårlig.

Han prøvde faktisk å bite meg når jeg snakket til han.

Jeg fant ut at det var bare å ta med seg ungen å gå ut av kjøpesenteret. Ikke fikk jeg på han sko eller jakke så jeg måtte bare ta han under armen.

Isen stod igjen på benken, den fikk han iallefall ikke!

Det var en walk of shame skal jeg si dere.

Vi klarte ikke å komme oss ubemerket ut av senteret for å si det sånn.

Og alle de blikkene!!

Det var medlidende blikk, sure blikk, oppgitte blikk og bare himlende blikk.

Jeg følte meg som verdens verste mamma akkurat da.

Det hjalp heller ikke at den rabiate treåringen fortsatte hylinga ute på fortauet.
Jeg så faktisk at det dukket opp folk i vinduene sine som tittet ut for å se hva slags spetakkel dette var.

Etter femten minutter (det lengste kvarteret i mitt liv) ble det stille.

Ikke fordi han var blid igjen, men fordi stemmen hans nektet å samarbeide.

Jeg var nødt til å ta en sutretelefon til både mamma, ektemann og tante for å få en liten oppmuntring når det stod på som verst.

Jeg trengte virkelig noen som kunne fortelle meg at jeg hadde gjort det riktige og at jeg bare skulle overse stygge blikk fra omverdenen.

Etterpå så ble det faktisk en liten tur innom brannstasjonen, og deretter biblioteket.

Jeg måtte innom uansett for å levere bøker og da hadde han roet seg ned såpass at vi fikk en hyggelig slutt på byturen.

Takk lov for det, ellers hadde det tatt år og dag før jeg hadde dratt alene til byen med han igjen.

Knask eller knep

Man kan si hva man vil, men halloween har definitivt kommet for å bli.

De sier at tendensen til halloweenfeiring her i Norge begynte rundt 2000-2001.

Vi jentungene i gata var tidligere ute enn som så. Jeg tror faktisk vi prøvde oss på å gå trick or treat allerede i -98 eller noe slikt.

Jeg syns å huske at det ikke ble noe særlig fangst den gangen. De fleste så dumt på oss og lurte på hva vi egentlig drev med.

Det har ikke vært noe særlig mas om å få gå på tiggerunde etter godteri tidligere.

Men etter apekatten begynte på skolen så har han jo plukket opp litt informasjon om dette.

Han hadde sååå lyst til å samle inn godteri, men da satte jeg foten ned.

Jeg ønsket egentlig ikke at han skulle gå på tiggerferd rundt til naboene.

Som plaster på såret så inviterte vi like greit til fest her hjemme.

Vi ble totalt 6 voksne og 6 barn, akkurat nok mennesker til å ha det gøy, men ikke for mange slik at det blir totalt kaos.

Her fantes det både en vampyrkvinne, ei heks, og en trusesuperhelt (dette var altså de voksne)

Min bedre halvdel skulle også være vampyr, men han kom så sent hjem at han orket ikke skifte. Han fikk heller være sofapotet i joggebukse.

Blant den yngre generasjonen var det to stykk spiderman (en med muskler og en uten), en supertøff ninja, en skummel kaptein Sabeltann, en søt liten cowboy og en sur Yoda (fra star wars)

Den sure lille Yodaen var forøvrig min yngste sønn.

Jeg aner ikke hva han var sur for, men på et tidspunkt så kastet han av seg hele kostymet.

Kraften var tydeligvis ikke med han den dagen.

Ungene gikk uansett bananas i godterskåla og popcornbegeret.

Vi serverte også pølser og melon, men jeg innbiller meg at det var vi voksne som spiste mest av dem. Det ble også servert fargerike muffins og billemuffins som forsvant som dugg for sola.

De få restene som ligger igjen her hjemme gjør narr av meg borte på benken.

"spis meg spis meg" ropes det, men jeg prøver virkelig å stå i mot.

Vi hadde uansett en flott kveld, og jeg tror det var en haug med unger som la seg fullstendig rusa på sukker i går kveld. Men lykkelige det var de nok.

Det skulle vært med et bilde her, men tydeligvis vil ikke pc`n samarbeide med meg nå.

Da får det bildet komme senere