Han har stått på venteliste i et halvt år for å få operert inn dren i ørene og for å fjerne falske mandler. Vi har fått operasjonsdato nå i november etter lang lang ventetid.
Men dette hindret selvfølgelig ikke guttungen i å bli syk forrige uke.
Vi var på fjerde dagen med feber i går kveld.
Han lå bare i sengen med feberhete kinn og verkende øyne.
Ja, det var ikke nok med høy feber og dårlig allmenntilstand. Han måtte jo få øyekatarr i samme slengen.
Jeg pleier sjeldent å bli bekymret når ungene har feber, så lenge temperaturen er under 40 iallefall.
Den hadde gått litt opp og ned de siste dagene, men i går kveld så var den plutselig oppe i 40,7.
Da er det ikke så så morsomt å være mor lenger.
Vi hadde heller ikke fått i han særlig mye mat eller drikke heller, så vi ringte ned til legevakten bare for å høre hva vi skulle gjøre.
De gav oss beskjed om å komme en tur nedover.
Og hva skjer da??
Jo, det som ALLTID skjer! Det slår aldri feil og jeg lærer aldri.
Guttungen som hadde vært så utrolig skral og dårlig kviknet til.
I bilen på vei ned til sykehuset gikk skravla i ett. Når vi kom inn på venteværelset satt han på fanget mitt å forlangte pizza!
Og pekte på ene sikkerhetsvakten og lurte på hvorfor han stjal rullestolen som stod i nærheten av oss.
Greit, han var fortsatt knall rød i kinnene og øynene fulle av verk.
Men det var fortsatt en helt annen gutt enn den jeg plukket ut av senga en halvtime tidligere.
Jeg var på nære nippet til å skjemmes.
Er det noe jeg hater så er det å virke som en overhysterisk mor som forteller at barnet mitt er så sykt så sykt, og så når legen skal ta en titt så er barnet feberfri og blid som en lerke.
CRP prøven viste uansett tegn til infeksjon, og han var rød i begge ørene slik at vi fikk med oss antibiotika hjem. Den skulle være tilsatt smak av appelsin slik at den ikke skulle smake død og fordervelse.
Akkurat der mislyktes de.
Den smakte faktisk verre enn død og fordervelse.
Man kan jo forestille seg hvor lett det er å få i en overtrøtt 3åring noe som smaker så jævlig.
Det ble en runde med hyling og en viss prosent av medisinen havnet alle andre plasser enn der den skulle.
Dette skal vi gjøre tre ganger daglig i de neste fem dagene.
Jeg vet ikke hvem som gruer seg mest, guttungen eller mora.
Stakkars liten gutt!! Skjønner godt han protesterer på illesmakende medisin. Hvem av oss gjør ikke det. Forskjellen er at vi voksne har lært av erfaring at sånn jævelskap funker, mens de små ennå ikke har skjønt sammenhengen.
SvarSlettMasse sympati til både voksne og barn i den store kampen de nærmeste dagene. :)