Fra gullunge til rabiat sinnatagg

Hver onsdag prøver jeg å tilbringe litt kvalitetstid med min yngste sønn.

Det kan være godt for mor og barn å ha en liten dag hvor man gjør hyggelige ting sammen.

Ok, det er ikke bare derfor.
Jeg er for gjerrig til å ha fulltidsplass i barnehagen når vi egentlig ikke har bruk for det.

Men jeg nyter denne ene kosedagen også da, bare for å ha sagt det.

I dag så hadde jeg lagt store planer.

Vi skulle gå på biblioteket, innom brannstasjonen en liten tur, og kanskje innom en dyrebutikk for å se på søte små hamstre.

Vi skulle også gå innom arbeidsplassen til ett stk sløv ektemann som hadde glemt igjen jobbtelefonen hjemme.

Dagen startet bra og vi kom oss ned til byen å fikk levert telefonen.

Så gikk vi innom narvesen siden guttungen ønsket seg en bolle. Han var så søt og snill at jeg tenkte at det kunne han få.

De hadde softis til 10 kr, så det endte opp med at han fikk det framfor bollen.

Vi fant oss et lekerom der vi satte oss ned slik at han skulle få spise isen sin.

Jeg spurte pent om jeg fikk smake, men det kom ikke på tale.

Da fortalte jeg han at det var JEG som hadde kjøpt den isen, og han hadde bare å dele på den. Jeg skulle bare ha en liten bit.

Han lot meg aller nådigst få smake en bit.

Problemet var at den biten tydeligvis var for stor etter hans mening.

Og DA startet spetakkelet!

Han begynte å sutre først.

Da gav jeg beskjed om at han skulle slutte å sutre, og hvis han fortsatte slik så trengte han ikke noe is. Sutringa gikk over til roping og eskalerte til slutt i ville hyl og brøl.

Lydnivået på hylene var så ekstremt at det kom noen butikkdamer løpende fra butikkene i nærheten for å se hva som stod på.

Folk som gikk forbi lekerommet tittet nysgjerrig inn og fikk da se en frustrert svett mamma som prøvde å snakke rolig og behersket til en rabiat treåring.

Det fungerte heller dårlig.

Han prøvde faktisk å bite meg når jeg snakket til han.

Jeg fant ut at det var bare å ta med seg ungen å gå ut av kjøpesenteret. Ikke fikk jeg på han sko eller jakke så jeg måtte bare ta han under armen.

Isen stod igjen på benken, den fikk han iallefall ikke!

Det var en walk of shame skal jeg si dere.

Vi klarte ikke å komme oss ubemerket ut av senteret for å si det sånn.

Og alle de blikkene!!

Det var medlidende blikk, sure blikk, oppgitte blikk og bare himlende blikk.

Jeg følte meg som verdens verste mamma akkurat da.

Det hjalp heller ikke at den rabiate treåringen fortsatte hylinga ute på fortauet.
Jeg så faktisk at det dukket opp folk i vinduene sine som tittet ut for å se hva slags spetakkel dette var.

Etter femten minutter (det lengste kvarteret i mitt liv) ble det stille.

Ikke fordi han var blid igjen, men fordi stemmen hans nektet å samarbeide.

Jeg var nødt til å ta en sutretelefon til både mamma, ektemann og tante for å få en liten oppmuntring når det stod på som verst.

Jeg trengte virkelig noen som kunne fortelle meg at jeg hadde gjort det riktige og at jeg bare skulle overse stygge blikk fra omverdenen.

Etterpå så ble det faktisk en liten tur innom brannstasjonen, og deretter biblioteket.

Jeg måtte innom uansett for å levere bøker og da hadde han roet seg ned såpass at vi fikk en hyggelig slutt på byturen.

Takk lov for det, ellers hadde det tatt år og dag før jeg hadde dratt alene til byen med han igjen.