Til legen for å repareres

Villdyret har stått lenge på venteliste for å få lagt inn dren i ørene, samt fjerne polypp i nesen.

Vi fikk først time den 8. november men den ble flyttet tre uker til min store frustrasjon.

Greit, tre uker er ikke all verden det, men når guttungen konstant går rundt å er i dårlig form og ikke klarer å sove om nettene så virker tre uker som lang lang tid.

Jeg ringte til sykehuset forrige uke å purret litt på dem.

Fikk da beskjed om at de skulle prøve å huske oss om det ble en ledig time.

For to dager siden ringte telefonen når vi var på vei hjem fra barnehagen.

Da fikk vi beskjed om at det var mulighet for å møte opp halv åtte neste morgen for å få utført inngrepet. Det takket vi selvsagt ja til.

Vi møtte opp på sykehuset med en sliten og trøtt gutt som ikke var helt fornøyd. Han måtte jo være fastende før narkosen og det var litt trasig for en liten gutt.

Etter å ha blitt registrert fikk han seg en liten dose med beroligende/likeglad medisin.

Det tok vel 10 minutter før guttungen plutselig begynte å snøvle.

Og etterhvert begynte hodet å svaie fra side til side. Guttungen satt på fanget med et skeivt glis mens han bare pratet tull.

Det var vanskelig for oss voksne å holde oss alvorlige siden han var så søt der han satt.

Dette var vel en forsmak på hvordan det blir om 12 års tid når han kommer hjem å har raidet barskapet.

Inne på operasjonsstua hadde de store problemer med å sette inn PVK (Perifert Venekateter) i den lille hånda hans siden de ikke traff noen blodårer. De forsøkte på den andre hånda også men måtte gi opp når han begynte å gråte sårt fordi det gjorde vondt til tross for bedøvelse.

Etter han var lagt i narkose valgte de heller å sette PVK i foten hans.

Når han hadde sovnet måtte jeg gå ut, og da var det en bekymret mamma og en mer behersket pappa som satt i gangen å ventet.

Jeg fordrev tiden med å spise panda lakris og spille nintendo. Min bedre halvdel valgte å spille på Ipaden sin. Vi så kanskje ikke så bekymret ut der vi satt, men det er lite underholdning i sykehuskorridorene så da må man sørge for egen moro.

Etter han ble flyttet på recovery fikk jeg komme inn å være sammen med han.

På det tidspunktet hadde han veldig vondt og han gråt av smerte.

De gav han til slutt litt morfin for at han skulle klare å slappe av. Jeg måtte klatre opp i sengen å ligge der sammen med han for å roe han ned.

Der lå vi å halvsov sammen en times tid.

Formen ble heldigvis bedre etterhvert, og humøret hans steg når han fikk to iskrem og en yoghurt.

Resten av kvelden hjemme ble det servering av enda mer is og babymat.

Jeg tror ikke han syns det er så ille å være pasient.

Og det var kjempestas å vise frem plasteret og bandasjen på foten der han hadde blitt stukket.

Det minner meg om apekatten den gangen han hadde lyskebrokk.

Han ville gjerne fortelle alle sammen om det, og da holdt det ikke å fortelle om det. Neida, da trakk han gjerne ned bukse og truse for å vise frem i samme slengen.

Ukjent eller kjent, hjemme eller offentlig spilte ingen rolle.