Når pappa er en reddende engel

Villdyret fikk lov å ta med seg en leke i barnehagen i dag, til tross for at det ikke er så populært.

Han har ikke hatt lyst til å gå i barnehagen de siste ukene så derfor har jeg lokket litt ekstra den siste tiden. I dag ville han være der, så lenge han fikk ha med Buzz Lightyear (fra filmen Toy story)

Vi plasserte leken trygt på hylla slik at vi skulle huske å ta den med hjem igjen senere.

Etter å ha slått ihjel noen timer her hjemme med husarbeid (ja, jeg gjør det som regel hver dag med med varierende resultat) var det på tide å hente gutta.

Apekatten ble plukket opp først ute i skolegården. Jeg lurer på om jeg skal gi han grisungen som nytt kallenavn. Han rullet rundt i sandkassa, og det var vanskelig å se hva som var barn og hva som var sand når jeg fisket han opp. Jeg er tydeligvis nødt til å la vaskemaskinen gå noen ekstra runder så lenge det er bløtt ute.

Så var det på tide å hente villdyret.

Selve hentingen gikk smertefritt og vi begynte å traske oppover den laaange bakken.

Helt på toppen kom vi på at Buzz lå igjen på barnehagen.

Da begynte skrikingen.

Først var det noen krokodilletårer, deretter noen hikst som ble etterfulgt av et sårt hyl.

Jeg maktet ikke å gå hele veien tilbake til barnehagen igjen, så jeg foreslo at vi kunne hente Buzz i morgen. Det alternativet falt ikke i smak for å si det slik.

Det endte med at jeg var nødt til å ringe ett stk ektemann for å høre om han kunne plukke opp leken på vei hjem.

Det gjorde han faktisk også, og guttungen ble så lykkelig når pappaen tryllet fram leken ved middagsbordet.

Nå må det nevnes at jeg hadde gått nedover selv etterpå om han ikke hadde hentet den.

Jeg er da ikke helt hjerteløs.