Babysyke

Jeg lider av en uhelbredelig sykdom.

Nemlig en intens babysyke som ikke vil gi seg med det første.

Vi var på besøk hos venner i dag som har en aldeles bedårende liten tass.

Og siden den lille skapningen har godtatt meg så fikk jeg en stor dose med babykos i dag.

Min sære ektemann derimot lot seg ikke friste.

Jeg prøvde med indirekte hint først, og til slutt måtte jeg nesten rope tvers over stua at det klør i eggstokkene.

Det hjalp ikke.

Det var heller ikke noe vits i å gå bort til han med babyen på armen å bare se søt ut for å se om det virket (både jeg og babyen prøvde så hardt vi kunne)

Hvorfor kribler det langt ned i tærne hans når han ser en sportsbil?

Eller hører en V8 motor som ruser for harde livet?

Jeg forventer ikke at han skal sette barnegråt på listen over yndlingslåter, men han kunne i det minste latt som han forstår meg.

Våre barn er store snart de!

Det er ikke lenge til de kommer til å snike i jakkelommene våre etter småpenger så de kan løpe på kiosken etter skoletid.

Det har de IKKE lært av oss altså!

Og så blir de konfirmanter, og så etterhvert flytter de ut.

Jeg kjenner at jeg blir muggen i humøret når han er så sta.

Han er heller ikke særlig populær hos resten av familien siden de ønsker minst enda et småtroll som kan tigge godsaker.

Det er nesten synd på mannen (jeg sa nesten!) siden han har et stort press på seg.

Men sta som han er så klarer han nok å stå i mot gruppepresset.

Damn it.....