Allidrett

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke er er noe aktiv innen trening og sport (foruten den treningen jeg selv driver med)

Apekatten skulle på allidrett i dag, og vi voksne måtte være med for å holde et øye på våre små håpefulle. Jeg skjønner godt hvorfor de ønsket oss voksne i nærheten.

Det å holde styr på 15 seksåringer som springer som tullinger rundt på gressmatta er ikke noen jobb for amatører.

Sammenlign det med å stappe en blekksprut ned i et handlenett. Det er fysisk mulig, men det TAR TID!

All ære til de som har tatt på seg treneransvaret for denne gjengen. Dere kommer aldri til å se meg melde meg frivillig som sesongens trener.

Jeg er flink til å kommandere, men jeg ser ikke for meg at jeg hadde hatt særlig suksess uansett.

Jeg vet med sikkerhet at barn har en særdeles selektiv hørsel, så jeg kunne ropt til jeg hadde blitt blå i ansiktet uten resultat.

Jeg kan alltids stå der i pøsregnet som heiagjeng. Det trengs slike som meg for å oppmuntre dem litt.

Eller jeg kan stå klar med plaster eller nybakte boller.

Det siste er nok mest populært.

Apekatten syns iallefall at det er stas med allidrett, så nå må bare vi voksne forberede oss på noen år med dugnad, salg av kalendere, fotballspilling og timesvis ute i kulda.

Forresten...vi?

Who am I kidding?

Det blir vel jeg som blir ansvarlig på det området tenker jeg.

Den store slankekrigen

De siste to ukene har det vært litt konflikter her i hjemmet.

En av oss har gått ned enda mer i vekt, den andre står fortsatt på stedet hvil.

Gjett hvem av oss som er den heldige?

Med tanke på hvor sur og gretten jeg er for tiden så er det vel ingen stor overraskelse at det er min bedre halvdel som har gått seirende ut av denne runden.

Jeg har vært like gretten som The Grinch en stund, og det er gjør jo ikke akkurat underverker for familielivet.

Dessuten har jeg hatt langvarige krangler med badevekta.

Vi klarer rett og slett ikke å komme overens.

Superslankeren ble visstnok lei av min krangel med badevekta, så nå har den blitt kastet ut.

Det er til pass for den, for jeg begynner å bli så sinna på den at den hadde fått smakt min vrede hvis den fortsatt hadde blitt stående inne på badet.

Jeg innbiller meg at den smiler syrlig hver gang den har gjort meg forbanna.

Jeg vet at jeg jeg skriver mye om kaker og baking, men jeg vil bare minne om at jeg spiser sunt mesteparten av tiden.

Jeg har sagt at jeg kunne levd på kake fra morgen til kveld om jeg hadde hatt muligheten, men det er ikke slik i virkeligheten.

Hadde jeg spist slik jeg egentlig ønsker så hadde jeg bare hatt meg selv å takke.

Men jeg både trener ofte og spiser (noenlunde) fornuftig, så da er det en bitter pille å svelge at jeg fortsatt står på stedet hvil.

Min mer fornuftige mann har uansett tatt grep om min besettelse i forhold til sunnhet.

Jeg får jo dårlig samvittighet om jeg ikke trener minst 3-4 ganger i uka.

Dessuten blir jeg sur på meg selv når jeg spiser noen muffins for mye (som jeg da selvfølgelig bakte fordi jeg ikke klarte å la være)

Nå har han overtatt rollen som kostholdsekspert her i huset, og han skal vel klare å få meg til å bli litt mer fornuftig framfor fanatisk.

Jeg er jo egentlig ei ganske smart jente, så det er synd om jeg skal gå rundt å være så fokusert på ting som egentlig ikke betyr så mye i den store sammenhengen.

I kveld skal det lages sunn mat sammen slik at vi kan gjenoppdage hvor hyggelig det er å ha et felles prosjekt.

Let it rain

I dag har det vært skikkelig høstvær. Ingen tvil om det.

Vind og øsregn fra alle kanter.

Jeg dristet meg til å gå en liten tur med bikkja rett etter ungene var avlevert, men det var ingen fornøyelig opplevelse for noen av oss.

Det er heller ingen fornøyelse å komme hjem med blaut bikkje som absolutt skal vente lengst mulig med å riste seg. Kan ikke gjøre det på trappa eller i gangen må du forstå.

Neida, stua (gjerne ved sofaen) er en perfekt plass.

Etter gåturen var det på tide å komme seg avgårde på spinning.

Denne gangen prøvde jeg en 55 minutters variant hvor man sykler til klassisk musikk.

Det var ikke så kjedelig som jeg hadde sett for meg, så det blir nok til at jeg prøver det igjen.

Gjennomsnittsalderen på deltakerne i salen var nok 50, så nå vet jeg hvor de eldre menneskene holder til når de ikke sitter å drikker kaffe på bakeriet i samme bygg.

Men jeg er imponert jeg siden de holdt ut hele timen, så der har jeg tydeligvis noe å lære.

Rett før det var tid for å hente en apekatt og ett lite villdyr så kom ett stk ektemann hjem.

Værgudene bestemte seg for å ha det litt moro, så de økte intensiviteten på regnet.

Jeg stod der som en sørgmodig valp å tittet ut på regnet mens min kjære ektemann lå godt på sofaen. Det kom ikke noe tilbud om å være solidarisk i forhold til henting.

Han sa at han kunne lage middagen (les: steke kjøttboller som jeg hadde laget ferdig) hvis jeg hentet barna.

Jeg ble en smule lei av at han ikke tok surmulingen min som et hint, så da bestemte jeg meg for at jeg søren meg skulle gå alene.

Jeg dro på meg regnjakka å trampa ut. Passet også på å smelle hardt med døra som en siste protest.

Noe martyr må man være.

Når jeg og ungene tappert kjempet oss over lyskrysset så oppdaget vi at det stod en reddende engel på den andre siden.

Neida... det var ikke min ektemann altså.

Det var min snille gode morfar som stod der å ventet med to paraplyer.

Han hadde sett meg når jeg tuslet bortover gata i regnet, og da syntes han så synd på meg at han hadde bestemt seg for å stille opp litt.

Er det rart jeg er glad i familien min?

Hjemme fant jeg en angrende synder som stod å stekte kjøttboller og kuttet opp salat.

Så jeg måtte nesten tilgi han for denne gangen.

En smak av det gode liv

I går var vi i 80års dag, og den ble skikkelig feiret.

Maten var såpass nydelig at jeg gjerne skulle spist tre retters middag hver dag.

Gårsdagen godsaker var fiskesuppe, lammecarre og en herlig creme brulee til dessert.

Etterpå var det kaker og kaffe.

Man kan si det sånn at vi ikke forlot selskapet sultne.

Ikke tørste for den heller.

Det var servering av drikkevarer så det holdt.

Min bedre halvdel var av den fornuftige sorten og valgte å holde seg edru.

Det var egentlig kjekt med en sjåfør uansett, så jeg klaget ikke på den avgjørelsen.

Dessuten kunne jeg da drikke for oss begge.

Formen var særdeles god i dag, til tross for at det sies at vin og øl blir krøll.

Samvittigheten min har det vært verre med.

Kakebordet var nemlig en salig blanding av kremkaker og saftige sjokoladekaker.

Og jeg eier ikke vett til å holde meg til EN type kake.

Er det seks forskjellige kaker tilgjengelig så smaker jeg på seks kaker.

Det er forsåvidt ikke en dårlig deal. Problemet er at det blir passe store stykker av alle kakene.

I dag ble vi invitert tilbake for å spise enda mer kake.

Det endte opp med at jeg måtte ha en særdeles heftig date med tredemøllen på kveldstid for å døyve noe av den dårlige samvittigheten.

Kanskje jeg skal være glad for at jeg ikke lever det gode liv til vanlig.

3 retters middag, kaker og fri flyt av vin hadde fått meg til å trille bortover gata.

Nei, jeg bør heller være glad for vårt ordinære familieliv.

Fiskekakaker og fun light saft.

Hurra

Nabokrangel

Det var en gang en særdeles hyggelig familie som bodde i et stort hus i et flott område i en av Norges byer.

Denne familien hadde bodd i dette huset i mange år, og de var svært så fornøyde.

På den andre siden av hekken holdt det til en grånisse som også hadde bodd der i mange år.

Som grånisser flest hadde han et ustabilt humør, og hans favorittsyssel var å la trærne sine vokse slik at de ødela den hyggelige familiens lysforhold og bærbusker.

Det gikk heller ikke an å ta en prat med han, for som alle vet så er grånisser en sær rase som ikke har noe til overs for vanlig folkeskikk.

Alderen må ha tynget den sure grånissen, for en dag bestemte han seg for å bli enda mer ufordragelig. Han fikk hjelp av en blodtørst pengesuger til å skrive et sinnabrev til byggekontoret.

Han var fast bestemt på at den hyggelige familien hadde gjort noe som de ikke fikk lov til, og da mente han at det var hans plikt å underrette om dette.

Den hyggelige familien satte seg bare godt til rette i sofaen med god samvittighet siden de visste at de hadde holdt seg til lovverket.

De konkluderte med at den sure grånissen hadde store problemer med å måle riktig.

I og med at han ikke kom videre med saken sin der og da så svor han på at denne kampen ikke var over.

En av de mannlige representantene i den snille hyggelige familien prøvde å snakke med han en vakker høstdag, men ble avspist med en sur mine og en arrogant holdning.

Derfor er ikke dette eventyret over ennå.

Stay tuned!

Kunsten å kose seg

Nå er det vel ikke noen overraskelse for dere som leser bloggen her at spiselige saker er en stor del av hverdagen vår.

Det går litt i bølgedaler men i det store og det hele er begge gutta glade i mat.

At det er noe kresenhet ute å går er ikke til å komme unna, men de liker uansett å spise.

Hver gang jeg henter apekatten på SFO så er det første spørsmålet "ka har vi te middag i dag?"

Jeg kjenner guttungen såpass godt at jeg vet hvorvidt svaret mitt frembringer et "Yeey!" eller et "hmpf" (med påfølgende skuffet ansikt og lutende skuldre)

Tomatsuppe og pannekaker er blant annet Yeey!

Pytt i panne er derimot ikke bare "hmpf", det er et panisk blikk etterfølgt av "Æ HAAATE det"

For å si det slik, vi har aldri pytt i panne mer i huset.

Vi har prøvd tre ganger og alle tre gangene har guttungen rett og slett kasta opp ved middagbordet.

Heldigvis finnes det mye annen mat som ikke frembringer kaos og full rengjøring ved bordet.

ETT problem har vi voksne skapt for oss selv.

Vi har vært ofte brukt ordet "kose oss" i forbindelse med mat. Derfor har vi to barn som assosierer kvalitetstid med noe godt.

Vi hadde en periode hvor jeg sa at vi skulle sette oss ned og kose oss.

Da ble det straks spørsmål om HVA vi skulle spise. Hvis vi da prøvde å forklare at vi ikke tenkte å ha noe servering så ble begge ungene så forvirret.

Det å kose seg uten mat går jo bare ikke an!

Vi voksne må jobbe litt her med å passe på hvordan vi formulerer oss.

Jeg må også påpeke at "godt" her i huset ikke trenger å bety snop altså.

Det kan være alt fra gele til gulrøtter.

Jeg er ganske kostholdsbevisst når det gjelder ungene. Jeg er faktisk så kjip at de ikke får frokostblanding på hverdager. Det samme gjelder søtpålegg.

Jeg skal ikke påstå at jeg er like regelrytter hver uke, men i det store og det hele så prøver jeg å holde sukkerinntaket på et minimum.

Både for ungenes del og min egen. Jeg vet nemlig at mine barn går fra veloppdragne "rolige" barn til to tasmanske djevler når de får i seg for mye søtt.

Høst

De siste dagene har jeg vært nødt til å finne fram strømpebukser og ullongsene.

Det er et like sikkert høsttegn som at bladene deprimerende daler ned mot bakken.

Ikke nok med at jeg har begynt å kle på meg flere lag når jeg skal ut, jeg har hamstret fingerhansker som ligger klare til bruk.

I dag hadde ving et reisetilbud til Egypt. 1 uke i sol og varme med fly for 2500kr pr voksen og 500kr pr barn. All inclusive!

Jeg var sååå nære på å bestille reise.

Lenge til lønning sier du?

Vi reiser for mye?

Vi har egentlig ikke råd?

Slike kommentarer hadde ikke nådd inn om jeg først hadde bestemt meg.

Jeg satt med den ene hånda på visakortet og pekefingeren klar til å trykke bestill.

Men dessverre tok jeg til vettet før følelsene tok fullstendig overhånd.

Nå skal det nevnes at det som stoppet meg var det å skulle tatt apekatten fri fra skolen i en uke.

At min bedre halvdel ikke kunne blitt med pga manglende ferie hadde ikke bekymret meg et sekund.

Jeg og barna hadde klart oss fint liggende ved bassenget vi mens han hadde vært igjen hjemme for å jobbe.

Vi kunne til og med sendt han et postkort bare for å vise vårt storsinn.

Jeg tror jeg lider av impulsive tvangstanker.

Blant annet den ene teorien min om at jeg egentlig ikke hører hjemme i Norge mellom november- mars.

Norsk tipping har bare å ringe meg neste lørdag!

HER vil jeg være! (bildet er tatt på Jamaica i 2009) Ikke sittende inne i sofaen med et skulende blikk på høstregnet.

En liten flaske vin

Nå har det vært stille her igjen.

Dette skyldes det at snillemamma har vært på tur med jobben.

Vi reiste til Åre for å ha to dager med hyggelig samvær og faglig påfyll.

For å si det slik, det var en kjempehyggelig tur for alle som var involverte.

Vi ankom Åre i 11 tiden og gikk rett på det faglige.

Neste stopp var systembolaget.

Det er ikke vanskelig å se om det er svensker eller nordmenn som er inne i butikken.

Nordmennene er de som har handlekurvene fylt til randen mens de står å diskuterer med seg selv hvorvidt de tør å kjøpe mer enn kvoten sin.

Uansett så ble det en fin fangst inne på systembolaget.

Det ble også servert vin til middagen. Jeg undrer på om de tenkt at det kanskje kom til å bringe stemningen til nye høyder?

Det var iallefall resultatet.

Etter middagen og en form for vorspiel på rommet så satt de fleste ansatte klumpet sammen i baren i et særdeles godt humør.

Og det ble jaggu nachspiel også.

Noen av oss (ja, jeg var visst en av dem) kom oss ikke i seng før nærmere 5.

Deretter stod vi opp klokka 8 for å få i oss frokost.

Gjett hvor deilig det var å ta buss hjem igjen litt utpå dagen?

Det var ett stk mann og to små barn som ble glade når jeg kom hjem til dem.

Nå mistenker jeg at det var snopet i kofferten som frambragte den store gleden, ikke min hjemkomst.

Kirken

I postmappa som apekatten pleier å få med seg fra skolen lå det i dag en brosjyre fra kirken.

Der stod det diverse informasjon om hva kirken kan tilby barna. Blant annet søndagsskole og andre aktiviteter.

God idé tenkte jeg når jeg så dette.

Jeg liker faktisk å gå i kirka jeg. Til en viss grad vel og merke.

Det er større sjanse for å finne meg i senga med et lite snev av hangover en søndag framfor å finne meg på første benkerad i kirka. Men jeg liker meg godt i kirka i juletider, i bryllup, dåp og andre høytider. Jeg får en høytidsstemning av å være der, og jeg føler en ro.

Jeg er ikke noe praktiserende kristen, men jeg syns at kirken har mye å by på.

Jeg har tidligere nevnt at min bedre halvdel IKKE har den samme gleden av kirka som jeg har.

Når jeg viste fram denne brosjyren å spurte om jeg ikke skulle ta med ungene på noen av aktivitetene ble han passe stram i maska.

Jeg kunne alltids ta med apekatten om jeg ville, men ikke søren om villdyret skulle bli med på noe slikt tull.

En av aktivitetene er juletrefest i januar, og det måtte jeg argumentere heftig for å få igjennom som godkjent aktivitet for begge. Men guttungen hans skulle jammen ikke på noen andre av gudstjenestene eller oppleggene.

Jeg elsker juletrefester jeg, selv om jeg er for gammel til å få godterpose.

Det nytter ikke å se søt og snill ut, nissen overser de voksne likevel.

Og nå er dessverre begge ungene så store at det ikke nytter å stjele fra deres poser uten at de merker det.

Jeg spurte hva vi skulle gjøre OM vi en gang skulle få et barn til. Skulle det ikke bli noen dåp da?

"NEI!!" var svaret jeg fikk i retur. Både tonefallet og ansiktsuttrykket fortalte meg at det ikke var noen vits i å argumentere. Da fikk det heller bli navnefest mente han.

Jeg måtte le, han var så opptatt av å argumentere for navnefest at han helt glemte at han ikke vil ha flere barn. Han snøftet bare når jeg kommenterte det.

Men jeg fikk iallefall en morsom diskusjon ut av det. Og han kom ikke med standard kommentaren sin "det er da ingen vits i å snakke om det, vi skal jo ikke ha flere unger"

Jeg lurer fortsatt på hvordan jeg har klart å få den mannen der inn i kirka to ganger. Både ved dåp og bryllup.

Her er iallefall ett bevis på at han har vært "frivillig" i kirken!

Hva gjør man vel ikke for mannen sin

I dag har jeg fått rørt meg så det holder.

Etter ungene var avlevert på hver sin plass så tuslet jeg hjem igjen for å rydde litt hjemme. Når jeg var ferdig med det så var det på tide å ta med pelsdotten på en gåtur.

Jeg tok på meg jakka å gikk motivert avgårde selv om det regnet.

Etter frokost så var det på tide å dra på trening.

Egentlig er jeg stolt av meg selv, for i dag stod jeg på som bare det.

Jeg tror vi har en liten intern kamp her hjemme. Jo hardere og oftere mannen trener jo mer gjør jeg også det. Jeg nekter å gi han den gleden med å være i bedre form enn meg.

Det blir noe ala "lille speil på veggen der, hvem er best trent i huset her?"

Da skal selvfølgelig svaret være meg.

Etter treningen så fant jeg ut at det var på tide å gjøre noe hyggelig sammen som par.

Jeg føler nemlig ikke at det å sitte i hver sin ende av sofaen med hver sin pc er rett definisjon på kvalitetstid sammen.

Derfor foreslo jeg kino i kveld.

Jeg burde jo vite at det var å skyte seg selv i leggen, for gjett tre ganger hvem som da måtte dra å kjøpe billetter.

Ja, jeg vet at de kan kjøpes på nett. Men siden vi hadde en rabattkode så måtte de kjøpes i luka på kinoen.

Jeg kunne kjørt scooter ned til byen, men jeg er rett og slett for pysete til det.

Det går greit å kjøre andre plasser, men dere får meg jammen ikke inn i midtbyen altså.

Jeg parkerte da på møllenberg slik at jeg kunne skyndte meg nedover til kinoen.

En liten gåtur på under 10 minutter.

Så viste det seg at det ikke var åpent der og at jeg måtte gå på den andre kinoen som ligger et kvarters gange unna. Da var det bare å traske dit, og deretter tilbake til der jeg hadde parkert scooteren.

Jeg småløp hele veien fordi jeg var usikker på om jeg hadde lov til å stå der jeg stod.

Kinobilletter kan være dyre nok om jeg ikke skulle fått parkeringsbot også.

Jeg kom hesblesende opp bakken og kunne fornøyd konstantere at det ikke var noe bot på kjøretøyet mitt.

Jeg var i derimot ikke like fornøyd med å være utslitt og svett. Og bløt i samme slengen siden det regnet.

Men kino blir det nå i kveld, så da har jeg gjort minst EN hyggelig ting for min kjære mann i dag.

Det har vært litt stille her de siste dagene. Jeg har jobbet i helga og da har det ikke blitt så mye tid til å skrive. Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke er noe fan av å jobbe helger, og særlig ikke når jeg egentlig har frihelg.

Det går an å trøste seg med tanken på at det blir penger på kontoen, og det er jo en fin ting.

Og med penger kan jeg enten reise eller kjøpe usunne godsaker.

Her i huset går livet sin vante gang.

Både apekatten og villdyret er godt inne i hverdagsrutinene med skole og barnehage.

Jeg går bare å venter på at en av dem (mest sannsynlig apekatten) skal bli lei av det samme dag ut og dag inn.

Jeg får rett og slett vondt av stakkaren som skal gå på skole i minimum 10 år. Og deretter utdanne seg videre. Ja, jeg vet det er en nødvendighet, og jeg vil jo selvfølgelig at ungen skal ha skolegang.

Men jeg har likevel stor medfølelse for han når jeg tenker på kjedelige matpakker,gloseprøver, friminutt ute i regnværet og kjipe gymtimer.

Som noen sikkert ser så var det slike ting jeg husker negativt fra skolen.

Ellers er det forsatt et stadig mas om lillesøster.

Apekatten har fått seg ei venninne som bor borti gata. Hun er så heldig at hun har 2 småsøstre.

Han har allerede fortalt foreldrene hennes hvor heldige de er som har jentebaby.

Han fortalte dem også at her i huset blir det ikke flere barn "fordi pappa syns det e nok med to"

Jeg lo litt når mammaen til jenta fortalte meg det.

Villdyret hadde en god idé når han satt ved bordet forleden.

Han mente at det bare var for pappa å lage en liten baby, for den kunne vi ha til pynt.

Jeg er helt enig .

I dag er det forresten valgdag.

Jeg har allerede stemt for godt og vel en uke siden.

Det var vel og merke på tide siden jeg har hatt stemmerett i snart 10 år, men aldri brukt den.

Fy skam, jeg vet.

Det har bare blitt sånn at jeg ikke har klart å bestemme meg for hva jeg skal stemme.

Og en stor dose sløvhet og latskap egentlig.

Men i år gjorde jeg min plikt, og det kommer jeg nok til å gjøre neste gang også.

Familiekjær

Dette er vel såvidt nevnt i forbifarten i et tidligere innlegg.

Jeg er ekstremt familiekjær!

Om jeg kunne hatt dem alle sammen med meg for alltid så hadde jeg vært glad for det.

Dessverre er det litt vanskelig, en dag må man jo skilles fra de man er glad i.

Utstopping er jo et alternativ, men jeg føler at det blir en smule morbid å ha familiemedlemmer stående i en krok på stua for evig og alltid. Og til hvilken nytte er de da? bortsett fra å samle støv.

De hadde heller ikke vært noe særlig til barnevakt.

Nå er jeg ganske så sikker på at jeg ikke hadde fått lov til å stoppe dem ut om jeg så hadde ønsket det.

Og jeg er skråsikker på at min mann ikke hadde hatt lyst til å ha svigers eller noen andre i familien stående ved godstolen med et bebreidende blikk.

Heldigvis er alle de jeg er glade i høyst oppegående og levende enda, og det satser jeg på at de fortsetter å være en god stund.

Min bedre halvdel lurer fortsatt på hvordan jeg kan ha noe interesse av å snakke med mammaen eller pappaen min på telefon for andre-tredje gang på en dag.

Jeg bare liker å prate med dem jeg. Det trenger ikke være noe viktig vi prater om, her dreier samtalene seg mest om hverdagen og annet småpjatt.

Han har ikke noe forståelse for dette siden han selv hater å snakke i telefon med sin familie.

Misforstå meg ikke, han er glad i sin familie han også. Men han har tydeligvis ikke det samme behovet for å ha kontakt med hvert eneste familiemedlem HVER eneste dag.

(siden jeg vet at noen av dere leser bloggen så må jeg presisere at han ER glad i dere altså, men han kommer nok aldri til å ringe dere bare for å ta en hyggelig prat)

Til mannens store frustrasjon så liker jeg også å tilbringe tid med familiemedlemmer. Jeg møter gjerne både mamma og pappa minimum to ganger i uka.

Besteforeldre og tante ser jeg jo enda oftere siden de bor noen få museskritt unna.

Jeg føler meg ganske privilegert som har hele familien min nær meg.

Sånn sett er mannen min en tålmodig sjel siden han visste hva han gikk til når han giftet seg.

Han fikk ikke bare en ferdigpakke bestående av dame og et barn. Neida, han fikk dama, barnet, mora, faren, besteforeldrene og ei tante på kjøpet.

Han har enda ikke stukket av fra dette galehuset.

Det eneste "ekstreme" tiltaket han har gjort er å fjerne ringeklokka og låse døra for å unngå ubudne gjester.

Er det rart jeg er glad i han?

Jeg tror ikke det finnes så mange menn som hadde giddet å bli sammen ei mammajente/pappajente/besteforeldre og tantejente som meg.

Devil in disguise

Jeg har en svakhet.

Ok, jeg har ikke bare EN svakhet, jeg har mange.

En av dem er panda lakris. Den posen der har et innhold som er djevelsk godt.

Uansett hvor flink jeg har tenkt å være så frister den posen der så mye at jeg ikke klarer å holde fingrene av fatet.

Det er ikke bare det at den lokker på meg. Neida, den roper og hypnotiserer samme slengen.

I det ene sekundet sitter jeg i sofaen med gulrøtter og selleri, og plutselig befinner jeg meg med kjøkkenskuffa åpen og hånda godt nede i posen.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er oppfinneren eller produsenten av dette herlige produktet som er djevelen, men en av dem er det iallefall.

Ikke kom her å si til meg at det går an å la være.

Det er umulig!

Jeg begrenset meg til 3 biter da, og nå skal jeg snart dra på treningssenteret slik at vi får en riktig balanse her. Godsakene som har gått inn skal forbrennes på 45 minutters sykkeltime.

Når man først snakker om trening så merker jeg hvor avhengig jeg har blitt av å få trent.

Jeg har aldri vært noen sofapotet egentlig, men jeg skal love dere at jeg heller ikke har vært førstemann ut i lysløypa på morgenen. Jeg har vært støttemedlem hos treningsstudioene før jeg.

Men denne gangen har jeg klart å holde motivasjonen ved like. Nesten så jeg er litt stolt av meg selv der altså.

I dag skal jeg på møte med læreren til apekatten. Alle foreldrene innkalles til en liten samtale for å snakke litt om sine små håpefulle. Jeg regner med at tilbakemeldingen er bra, men jeg kjenner at jeg har litt sommerfugler i magen likevel. Det er særdeles uvant å ha en skolegutt kjenner jeg.

Foreldresamtaler og foreldremøter er noe jeg bare må bli vant til, for det blir det nok av de neste 10 årene. (13 hvis vi regner med villdyrets skolegang også)

I går var vi på infomøte om allidrett. Min rastløse lille apekatt trenger definitivt en aktivitet han kan holde på med en gang i uka. Vi får krysse fingrene for at han finner interesse for fotball.

Da kan han bli den nye David Becham og tjene masse penger slik at han kan kjøpe et fancy hus til sine kjære foreldre. Det hadde vært noe det.

Alt var bedre før?

Jeg sitter godt plantet i sofaen med villdyret i fanget. Han sitter å ser på ett eller annet barnevennlig program som flimrer over skjermen. Jeg prøver mitt beste å overse dette programmet. Jeg er ikke så overvettes begeistret for alt de sender på de forskjellige barnekanalene.

Jeg, og mange fler med meg er overbevist om at barne tv var mye bedre før.

Portveien 2 er et eksempel. Jeg husker ikke om det var noe særlig bra, jeg bare innbiller meg at jeg likte det veldig godt. Med unntak av Raffen (giraffen som dukket opp av og til) som jeg var livredd. Jeg har fått fortalt at jeg ble på gråten hver gang han snek seg fram på skjermen.

Theodor og Tøydukke Anna var også favoritter.

Mon tro om mine foreldre syns den type programmer var like tåpelig som jeg syns mye av dagens programmer er?

Det jeg ikke liker med mye av det som sendes nå for tiden er at det er så mye bråk og vold.

Japanske figurer som sloss og har kamper. Ninjaer og monstre.

Ungene lar seg fascinere dog.

Det finnes bra programmer på tv nå også, det er ikke det. Men jeg sitter pussig nok med en følelse av at det var bedre før.

Det samme gjelder sommeren.

Nå har det blitt høst ute, og jeg lurer på hvor det ble av sommeren i år.

Var det noen gang sommer i år? Jeg husker noen varme dager hvor det ikke var behov for å ha på genser, men det var ikke særlig mange av dem.

Jeg syns å huske at sommeren varte evig før, og at vi ungene i gata sprang rundt i shorts hele ferien. Det var sol, vannkrig og bading hver eneste dag. Noe regn var det, men jeg kan egentlig bare huske solen.

Rart hvordan den hukommelsen lurer oss. Jeg er egentlig sikker på at været ikke var noe bedre før, men i mitt hode har det blitt sånn.

Og framfor alt, tiden gikk ikke så fort!

Nå flyr ukene raskere enn jeg rekker å trekke pusten.

Forleden dag gikk jeg å gledet meg til våren, nå er det snart jul!

Jula gleder jeg meg masse til, men det er det eneste også. November, januar og februar kan vi glatt hoppe over for min del.

Jeg vurderer å gå i hi.

Så i november feter jeg meg opp på kaker og andre godsaker før jeg legger meg under dyna. Der blir jeg liggende til lille julaften. I jula dukker jeg opp for å lagre enda litt mer mat. Man må jo fåmed seg ribba og pinnekjøttet. Og julemarsipanen!

Første januar går jeg i hi igjen og dere ser ikke mitt blide åssyn før i midten av mars.

Nåde den som vekker en sovende hunnbjørn!

Jeg planlegger derimot ikke å føde en haug bjørnunger når jeg ligger i dvale. Det hadde vært en strek i regningen.

sliten sjel

I dag gidder jeg ikke engang prøve på å være humoristisk.

Jeg er syk!

Ikke den typen "jeg tror jeg dør av dette" syk slik som mannfolk, men noe redusert i formen og feber. Jeg skulle egentlig vært på nattevakt, men har istedet ligget under et pledd på sofaen med stor medfølelse for meg selv.

Det har nemlig vært lite syketrøst fra ektemann dag.

Han dro på jobb tidlig og har enda ikke kommet hjem. Og nå er det leggetid straks.

Her må man lide i stillhet og ensomhet for å si det slik.

I ren desperasjon forgrep jeg meg på panda lakrisen vi hadde kjøkkenskuffa, med påfølgende dårlig samvittighet.

Siden formen har vært veldig opp og ned så ble det heller ingen trening, så jeg føler at jeg ikke kan unne meg alskens godsaker bare fordi jeg er syk.

Jeg HATER å være fornuftig!

Vi hadde forresten et gullkorn fra barnemunn her i går.

Jeg stod ved komfyren å laget sjokolade. Har blitt hektet på å lage ekte rå sjokolade av kakaosmør og kakaopulver. Apekatten var noe nysgjerrig så han svinset litt rundt meg før han kjekt spurte "ka du lage du da snuppa mi?"

Jeg tror jaggu min lille bavian har begynt å øve seg på å bli den neste Casanova.

Jeg satser på å komme sterkere tilbake siden med noe vettug

Den sporty familien

I dag snørte vi på oss joggeskoene og pakket sekken. Det var en "kom deg ut" dag som ble arrangert i marka for å lokke trege trøndere ut i naturen.

Vi allierte oss med to andre barnefamilier slik at vi skulle ha noen likesinnede å tilbringe tiden med.

Det ble en fin gåtur til rønningen for store og små. 2,8km hver vei, noe som var overlevbart for både små barneføtter og utrente sofaslitere.

Matpakke og kakao i sekken var en god trøst når de begynte å bli slitne av alle bakkene.

Vel fremme var det konkurranse i bamsebæring for barna.

Både apekatten og villdyret tok utfordringen på strak arm. Apekatten løp for harde livet med yndlingsbamsen sittende på skuldrene. Villdyret hadde valgt å ta med Makka-Pakka bamsen sin. Villdyret var minstemann i gruppa så han måtte løpe hele løypa rundt sammen med en dame utkledd som en ape. Det var tydeligvis en stor opplevelse.

De kom forøvrig på sisteplass, men det brydde villdyret seg særdeles lite om siden det vanket små esker med pastiller ved målstreken.

Etterpå gikk de en turløype hvor man fant forskjellige poster hvor man skulle svare på spørsmål.

Apekatten ble godvenner med mannen som samlet inn svarene. Jeg mistenker at apekatten hadde planer om å få vite svarene før han leverte lappen.

Resten av dagen har han gått å fantasert om å vinne premier. Så vi får se om vi får en telefon om noen dager. Han har iallefall håpet oppe.

Det var nære på at det ikke ble noen tur på oss.

Vi hadde som sagt pakket sekkene, og ungene var sendt ut på gårdsplassen. Snillepappa var inne på badet, og snillemamma satt på stua å tok på gnagsårplaster.

Da kommer apekatten farende inn å forteller at villdyret står å raker på bilen.

Riktig nok! Der står guttungen med ei lita rive som han har "klødd litt på bilen med".

Snillepappa lignet på en uer i noen sekunder. Øynene spratt godt ut før han til slutt eksploderte.

Guttungen ble sendt på rommet og riven ble knekt i to tvers over kneet på en nokså sint pappa.

Jeg tolket det dit hen at vi ikke kom til å dra på noen tur, så jeg kledde like godt av meg igjen å satte meg ned.

Etter en alvorsprat med villdyret ble sintepappa forvandlet tilbake til snillepappa, og så kunne vi kjøre avgårde til marka.

Bilen hadde fått noen små skrammer, men pussig nok klarte min rolige og beherskede mann (ha ha) å være blid resten av dagen.

DET er en bragd det!

Hvorfor hunder ikke fungerer som søppelbøtte

I går hadde det seg slik at de gamle i leiligheten ved siden av skulle tømme kjøleskapet for diverse matvarer. Ting som var brukbart fikk vi, og andre ting skulle gå i søpla.

Morfar har en viss forkjærlighet for muggost.

Jeg skygger langt unna hver gang han skal ha noe slikt på brødskiva. At noen frivillig betaler for å spise noe så ekkelt er for meg ubegripelig.

Det er sikkert unødvendig for meg å si at vi IKKE ville ta i mot den osten der.

Pelsdotten derimot liker det meste av mat som vi mennesker gir henne. Muggost var tydeligvis intet unntak. Morfar serverte henne en liten bit og da ble bikkja spinnvill.

Derfor fikk hun enda en bit.

For å si det slik, jeg er GLAD for at min mor hundepasseren tok med seg bikkja hjem i går.

Jeg trenger ikke gå nærmere innpå saken, men vi kan si det sånn at mamma måtte fram med vaskebøtta når hun stod opp.

Hva har man så lært av dette?

1. Muggost er fortsatt ekkelt

2. Hunder blir dårlige i magen av å spise for mye ost (google fortalte meg så)

3. Neste gang bør søppelbøtta få rester, ikke bikkja.

Ellers har dagen vært bare fryd og gammen her.

Jeg dro min slitne kropp avgårde på dansetime i dag.

Der fant jeg ut at jeg fortsatt er i totalt mangel av koordinasjon, noe som gjør meg særdeles lite elegant når jeg snubler rundt i salen.

Jeg tråkker i det minste ikke folk på tærne.

min fagre bakpart

Etter ymse kommentarer fra mitt eldste barn om at baken min "henger" har jeg bestemt meg for å gjøre noe med den saken.

Jeg akter å trimme og trene til jeg har ei real sprettrumpe.

Hva er vel bedre enn å slite seg totalt ut på en time med spinning?

Sist jeg prøvde det så tenkte jeg at dette IKKE var noe for meg.

Jeg slet meg igjennom timen, og jeg var helt sikker på at jeg nærmet meg et hjerteinfarkt på slutten.

Problemet er bare at jeg ble hekta.

Så i dag var det opp på sykkelen igjen for å gjøre en bra innsats.

I dag fungerte det bedre for å si det slik.

Greit, jeg pustet og peste verre enn ulven som prøver å blåse ned huset til de 3 små griser, og jeg måtte tørke svette fra panna flere ganger.

Men jeg overlevde timen, og jeg følte meg uovervinnelig etterpå!

Gjett om jeg skal gjøre dette minst en gang i uka.

Hvis jeg ikke ender opp med en sprettrumpe stram som et trommeskinn etter noen måneder så er det ingenting i verden som kan hjelpe meg.

Men over til de mer triste sakene.

Tilgi meg kjære diett, jeg har syndet!

Vi var bedt bort i bursdag i dag, og der ble det selvfølgelig servert kaker.

For å gjøre en lang historie kort. Jeg spiste kake.

Ikke ett eller to eller tre stykker.

Neida, det ble fire skal jeg si dere.

Og jeg spiste sjokoladekjeks også. Jeg kjenner at jeg nesten bøyer hodet i skam her jeg sitter å skriver. Til mitt forsvar så smakte det veldig godt, så jeg får heller danse som en tulling i morgen når det er dansetime på treningssenteret.

Jeg må innrømme at jeg får assosiasjoner til de dansene flodhestene i Disneys fantasia.

Men så skal jeg ha jentekveld i morgen da.

De får forberede seg på å spise gulrøtter og kålrot slik at vi holder oss på den sunne sti.