Familiekjær

Dette er vel såvidt nevnt i forbifarten i et tidligere innlegg.

Jeg er ekstremt familiekjær!

Om jeg kunne hatt dem alle sammen med meg for alltid så hadde jeg vært glad for det.

Dessverre er det litt vanskelig, en dag må man jo skilles fra de man er glad i.

Utstopping er jo et alternativ, men jeg føler at det blir en smule morbid å ha familiemedlemmer stående i en krok på stua for evig og alltid. Og til hvilken nytte er de da? bortsett fra å samle støv.

De hadde heller ikke vært noe særlig til barnevakt.

Nå er jeg ganske så sikker på at jeg ikke hadde fått lov til å stoppe dem ut om jeg så hadde ønsket det.

Og jeg er skråsikker på at min mann ikke hadde hatt lyst til å ha svigers eller noen andre i familien stående ved godstolen med et bebreidende blikk.

Heldigvis er alle de jeg er glade i høyst oppegående og levende enda, og det satser jeg på at de fortsetter å være en god stund.

Min bedre halvdel lurer fortsatt på hvordan jeg kan ha noe interesse av å snakke med mammaen eller pappaen min på telefon for andre-tredje gang på en dag.

Jeg bare liker å prate med dem jeg. Det trenger ikke være noe viktig vi prater om, her dreier samtalene seg mest om hverdagen og annet småpjatt.

Han har ikke noe forståelse for dette siden han selv hater å snakke i telefon med sin familie.

Misforstå meg ikke, han er glad i sin familie han også. Men han har tydeligvis ikke det samme behovet for å ha kontakt med hvert eneste familiemedlem HVER eneste dag.

(siden jeg vet at noen av dere leser bloggen så må jeg presisere at han ER glad i dere altså, men han kommer nok aldri til å ringe dere bare for å ta en hyggelig prat)

Til mannens store frustrasjon så liker jeg også å tilbringe tid med familiemedlemmer. Jeg møter gjerne både mamma og pappa minimum to ganger i uka.

Besteforeldre og tante ser jeg jo enda oftere siden de bor noen få museskritt unna.

Jeg føler meg ganske privilegert som har hele familien min nær meg.

Sånn sett er mannen min en tålmodig sjel siden han visste hva han gikk til når han giftet seg.

Han fikk ikke bare en ferdigpakke bestående av dame og et barn. Neida, han fikk dama, barnet, mora, faren, besteforeldrene og ei tante på kjøpet.

Han har enda ikke stukket av fra dette galehuset.

Det eneste "ekstreme" tiltaket han har gjort er å fjerne ringeklokka og låse døra for å unngå ubudne gjester.

Er det rart jeg er glad i han?

Jeg tror ikke det finnes så mange menn som hadde giddet å bli sammen ei mammajente/pappajente/besteforeldre og tantejente som meg.