Apekatten skulle på allidrett i dag, og vi voksne måtte være med for å holde et øye på våre små håpefulle. Jeg skjønner godt hvorfor de ønsket oss voksne i nærheten.
Det å holde styr på 15 seksåringer som springer som tullinger rundt på gressmatta er ikke noen jobb for amatører.
Sammenlign det med å stappe en blekksprut ned i et handlenett. Det er fysisk mulig, men det TAR TID!
All ære til de som har tatt på seg treneransvaret for denne gjengen. Dere kommer aldri til å se meg melde meg frivillig som sesongens trener.
Jeg er flink til å kommandere, men jeg ser ikke for meg at jeg hadde hatt særlig suksess uansett.
Jeg vet med sikkerhet at barn har en særdeles selektiv hørsel, så jeg kunne ropt til jeg hadde blitt blå i ansiktet uten resultat.
Jeg kan alltids stå der i pøsregnet som heiagjeng. Det trengs slike som meg for å oppmuntre dem litt.
Eller jeg kan stå klar med plaster eller nybakte boller.
Det siste er nok mest populært.
Apekatten syns iallefall at det er stas med allidrett, så nå må bare vi voksne forberede oss på noen år med dugnad, salg av kalendere, fotballspilling og timesvis ute i kulda.
Forresten...vi?
Who am I kidding?
Det blir vel jeg som blir ansvarlig på det området tenker jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar