Kunsten å kose seg

Nå er det vel ikke noen overraskelse for dere som leser bloggen her at spiselige saker er en stor del av hverdagen vår.

Det går litt i bølgedaler men i det store og det hele er begge gutta glade i mat.

At det er noe kresenhet ute å går er ikke til å komme unna, men de liker uansett å spise.

Hver gang jeg henter apekatten på SFO så er det første spørsmålet "ka har vi te middag i dag?"

Jeg kjenner guttungen såpass godt at jeg vet hvorvidt svaret mitt frembringer et "Yeey!" eller et "hmpf" (med påfølgende skuffet ansikt og lutende skuldre)

Tomatsuppe og pannekaker er blant annet Yeey!

Pytt i panne er derimot ikke bare "hmpf", det er et panisk blikk etterfølgt av "Æ HAAATE det"

For å si det slik, vi har aldri pytt i panne mer i huset.

Vi har prøvd tre ganger og alle tre gangene har guttungen rett og slett kasta opp ved middagbordet.

Heldigvis finnes det mye annen mat som ikke frembringer kaos og full rengjøring ved bordet.

ETT problem har vi voksne skapt for oss selv.

Vi har vært ofte brukt ordet "kose oss" i forbindelse med mat. Derfor har vi to barn som assosierer kvalitetstid med noe godt.

Vi hadde en periode hvor jeg sa at vi skulle sette oss ned og kose oss.

Da ble det straks spørsmål om HVA vi skulle spise. Hvis vi da prøvde å forklare at vi ikke tenkte å ha noe servering så ble begge ungene så forvirret.

Det å kose seg uten mat går jo bare ikke an!

Vi voksne må jobbe litt her med å passe på hvordan vi formulerer oss.

Jeg må også påpeke at "godt" her i huset ikke trenger å bety snop altså.

Det kan være alt fra gele til gulrøtter.

Jeg er ganske kostholdsbevisst når det gjelder ungene. Jeg er faktisk så kjip at de ikke får frokostblanding på hverdager. Det samme gjelder søtpålegg.

Jeg skal ikke påstå at jeg er like regelrytter hver uke, men i det store og det hele så prøver jeg å holde sukkerinntaket på et minimum.

Både for ungenes del og min egen. Jeg vet nemlig at mine barn går fra veloppdragne "rolige" barn til to tasmanske djevler når de får i seg for mye søtt.