Den sporty familien

I dag snørte vi på oss joggeskoene og pakket sekken. Det var en "kom deg ut" dag som ble arrangert i marka for å lokke trege trøndere ut i naturen.

Vi allierte oss med to andre barnefamilier slik at vi skulle ha noen likesinnede å tilbringe tiden med.

Det ble en fin gåtur til rønningen for store og små. 2,8km hver vei, noe som var overlevbart for både små barneføtter og utrente sofaslitere.

Matpakke og kakao i sekken var en god trøst når de begynte å bli slitne av alle bakkene.

Vel fremme var det konkurranse i bamsebæring for barna.

Både apekatten og villdyret tok utfordringen på strak arm. Apekatten løp for harde livet med yndlingsbamsen sittende på skuldrene. Villdyret hadde valgt å ta med Makka-Pakka bamsen sin. Villdyret var minstemann i gruppa så han måtte løpe hele løypa rundt sammen med en dame utkledd som en ape. Det var tydeligvis en stor opplevelse.

De kom forøvrig på sisteplass, men det brydde villdyret seg særdeles lite om siden det vanket små esker med pastiller ved målstreken.

Etterpå gikk de en turløype hvor man fant forskjellige poster hvor man skulle svare på spørsmål.

Apekatten ble godvenner med mannen som samlet inn svarene. Jeg mistenker at apekatten hadde planer om å få vite svarene før han leverte lappen.

Resten av dagen har han gått å fantasert om å vinne premier. Så vi får se om vi får en telefon om noen dager. Han har iallefall håpet oppe.

Det var nære på at det ikke ble noen tur på oss.

Vi hadde som sagt pakket sekkene, og ungene var sendt ut på gårdsplassen. Snillepappa var inne på badet, og snillemamma satt på stua å tok på gnagsårplaster.

Da kommer apekatten farende inn å forteller at villdyret står å raker på bilen.

Riktig nok! Der står guttungen med ei lita rive som han har "klødd litt på bilen med".

Snillepappa lignet på en uer i noen sekunder. Øynene spratt godt ut før han til slutt eksploderte.

Guttungen ble sendt på rommet og riven ble knekt i to tvers over kneet på en nokså sint pappa.

Jeg tolket det dit hen at vi ikke kom til å dra på noen tur, så jeg kledde like godt av meg igjen å satte meg ned.

Etter en alvorsprat med villdyret ble sintepappa forvandlet tilbake til snillepappa, og så kunne vi kjøre avgårde til marka.

Bilen hadde fått noen små skrammer, men pussig nok klarte min rolige og beherskede mann (ha ha) å være blid resten av dagen.

DET er en bragd det!