Let it rain

I dag har det vært skikkelig høstvær. Ingen tvil om det.

Vind og øsregn fra alle kanter.

Jeg dristet meg til å gå en liten tur med bikkja rett etter ungene var avlevert, men det var ingen fornøyelig opplevelse for noen av oss.

Det er heller ingen fornøyelse å komme hjem med blaut bikkje som absolutt skal vente lengst mulig med å riste seg. Kan ikke gjøre det på trappa eller i gangen må du forstå.

Neida, stua (gjerne ved sofaen) er en perfekt plass.

Etter gåturen var det på tide å komme seg avgårde på spinning.

Denne gangen prøvde jeg en 55 minutters variant hvor man sykler til klassisk musikk.

Det var ikke så kjedelig som jeg hadde sett for meg, så det blir nok til at jeg prøver det igjen.

Gjennomsnittsalderen på deltakerne i salen var nok 50, så nå vet jeg hvor de eldre menneskene holder til når de ikke sitter å drikker kaffe på bakeriet i samme bygg.

Men jeg er imponert jeg siden de holdt ut hele timen, så der har jeg tydeligvis noe å lære.

Rett før det var tid for å hente en apekatt og ett lite villdyr så kom ett stk ektemann hjem.

Værgudene bestemte seg for å ha det litt moro, så de økte intensiviteten på regnet.

Jeg stod der som en sørgmodig valp å tittet ut på regnet mens min kjære ektemann lå godt på sofaen. Det kom ikke noe tilbud om å være solidarisk i forhold til henting.

Han sa at han kunne lage middagen (les: steke kjøttboller som jeg hadde laget ferdig) hvis jeg hentet barna.

Jeg ble en smule lei av at han ikke tok surmulingen min som et hint, så da bestemte jeg meg for at jeg søren meg skulle gå alene.

Jeg dro på meg regnjakka å trampa ut. Passet også på å smelle hardt med døra som en siste protest.

Noe martyr må man være.

Når jeg og ungene tappert kjempet oss over lyskrysset så oppdaget vi at det stod en reddende engel på den andre siden.

Neida... det var ikke min ektemann altså.

Det var min snille gode morfar som stod der å ventet med to paraplyer.

Han hadde sett meg når jeg tuslet bortover gata i regnet, og da syntes han så synd på meg at han hadde bestemt seg for å stille opp litt.

Er det rart jeg er glad i familien min?

Hjemme fant jeg en angrende synder som stod å stekte kjøttboller og kuttet opp salat.

Så jeg måtte nesten tilgi han for denne gangen.