Vannkopper

Fredag morgen startet som alle andre dager har gjort i det siste.

Opp til vanlig tid, ordne med frokost og smøre matpakker.
Deretter få ungene ut døra.

Dette begynner jo å bli ren rutine, og det er egentlig ganske bra. For enkelte dager vaser jeg rundt på kjøkkenet som en zombie.

Kroppen og hodet er ikke helt samstemte før klokka sju.

Jeg hadde bestemt meg for å være i det effektive hjørnet denne dagen, så når klokka var halv ni hadde morfar og jeg fylt tilhengeren og bilen med skrot.

Jeg tipper at han angrer på at han har lært meg verdien av å få unna ting tidligst mulig.

Han hadde knapt slått opp øynene før jeg stod der klar til å dra.

Så gikk turen avgårde til fyllinga.

På veien hjem fikk jeg telefon fra skolen til apekatten. De gjorde meg oppmerksom på at guttungen var litt slapp og hadde fått prikker i nakken.

De var ganske sikre på at han hadde fått vannkopper siden det var fler i klassen som hadde blitt syke. Ganske riktig, jeg tok en titt på han når jeg hadde plukket han opp.

Da hadde det dukket opp prikker på rygg og mage også.

Resten av dagen tilbragte han på sofaen mens han ble oppvartet som en liten prins.

Det så ut som han hadde sansen for det gode livet for han så riktig så fornøyd ut når jeg sa at han kom til å være syk i noen dager.

Nå i dag er det lørdag, og han er allerede lei.

Det er fortsatt fint å få mye sympati og kos.

Men det er kjedelig å bare være inne, og det er iallefall ikke noe stas at det klør.

Vi har hatt store planer om å få villdyret til å bli smittet slik at vi blir ferdig med det, men det har ikke dukket opp noen tegn på at han er/kommer til å bli syk.

I dag har vi fått den syke til å både koseklemme og hoste på lillebror.

Om ikke dette fungerer så er det tydeligvis et tegn på at han ikke skal bli syk denne gangen.