Forelska i lærer`n

Noe av min musikksmak har tydeligvis gått i arv til barna. Apekatten liker en del gode gamle 80-talls slagere. Blant annet The Kids sin landeplage forelska i lærer`n.

Han går å synger på den mye for tiden, så det er tydelig at dette må være en av de superkule sangene han liker.

Jeg prøvde meg på litt godmodig erting forleden når jeg spurte om han kanskje er forelska i klasseforstanderen sin.

Da ble han en smule fornærmet, han syns hun er snill men han er definitivt ikke forelska.

Dette med forelsket i læreren får meg til å tenke tilbake på ungdomsskolen.

NEI, jeg var IKKE forelsket i læreren min.

Men jeg husker derimot at min kjære mor kommenterte ved flere anledninger at han var litt kjekk.

Så hun var sikkert storfornøyd hver gang det var foreldresamtaler.

Selv om jeg oppførte meg eksemplarisk på skolen slik at foreldresamtalene bare var 20 minutter med skryt var jeg ikke like begeistret for disse samtalene.

Men mamma likte dem, og nå har jeg jo innsett hvorfor.

Jeg tror faktisk vi hadde en diskusjon en gang hvorvidt han var en kjekk mann eller ei.

Jeg var dypt uenig med henne, og tenkte at det fikk da være grenser på å like noen som var så gammel. Han var forøvrig 41 når han ble læreren vår, så han var ikke født på steinaldertiden selv om vi elevene tenkte det enkelte ganger.

Han var jo faktisk på alder med foreldrene våre, så det er ikke rart at enkelte mødre tenkte at han var "eye candy".

Jeg kjenner at jeg brått ble litt nostalgisk her når jeg tenker tilbake på ungdomsskole tiden.

Det skremmer meg når jeg tenker på at det er 11 år siden jeg gikk ut fra tiende klasse.

Hjelp! brems tiden litt, jeg er ikke klar for at den lille ungen min skal bli ungdomsskole elev om 7 år.

Tom i hodet

I natt hadde jeg våken nattevakt til en forandring.

Det er en utfordring å befinne seg på jobb i 11 timer uten å sove noe særlig når man er vant til bittelitt søvn ellers.

Jeg føler meg særdeles redusert i dag.

Jeg har da vært våken hele natta før jeg, og deretter stått opp igjen etter bare et par timers søvn.

Men da har jeg vært på fest, og det er mye morsommere da.

Det blir liksom ikke helt samme i dag.

Jeg fikk karret til meg nesten 2 1/2 time søvn etter jeg sjanglet inn døra her hjemme.

Ikke at det hjalp særlig mye, jeg føler meg fortsatt som en zombie.

Nok et bevis på at jeg ikke er så ung som jeg tror.

Jeg følte meg forresten som en synder i morgest.

På vei hjem så måtte jeg bytte buss i byen. Det var over ti minutter til neste buss skulle ankomme og kjøre videre.

Jeg hadde særdeles liten lyst til å stå ute å hutre i de ti minuttene, så jeg fant ut at jeg måtte finne meg et varmt sted.

Nærmeste plass var 7/11.

Greit nok, jeg kunne jo gå inn der å bruke lang tid på å bestemme meg. Kanskje kjøpe en eske med sukkerfrie pastiller.

Jepp, det var en ganske god plan.

5 minutter senere kommer jeg ut med en eske sukkerfrie pastiller.

OG en pose smågodt!

Søren ta 7/11 som selger smågodt til 10 kr hektoen.

Og søren ta meg som ikke klarte å motstå.

Så om noen så en forfrossen, trøtt og hutrende sjel som stod utenfor G-sport rundt kvart på ni om morgenen med en godterpose så var det meg.

Jeg klynget meg til den posen der som om den skulle frelse meg.

Til mitt forsvar kjøpte jeg ikke særlig mye. Tror det ble 15 kr for dette godteriet.

Men fy skam, det var ikke akkurat den sunneste frokosten jeg kunne foret meg selv med.

Jeg får skylde på at jeg var underernært på søvn, noe som fører til at psyken og kroppen gjør mye rart.

Akk den kjærligheten

Mange av oss tror at kjærligheten er ekstra komplisert når man er voksen.

Blant annet det problemet med å finne den rette.

Det er mange frosker der ute i verden.

Men jeg har funnet ut at den er like komplisert når man er liten også.

Apekatten har jo allerede hatt sin første forelskelse, noe som resulterte i en gutt som svevde rundt på rosa skyer i noen dager. Han var omtrent klar til å flytte sammen med N om det hadde latt seg gjøre.

Men nå har det tydeligvis blitt litt vanskeligere å være forelsket.

Han fikk være med ei av jentene i klassen hjem forleden dag. Det var skikkelig stas, og han gledet seg skikkelig før den store dagen kom.

Han hadde fortalt henne på forhånd at hun måtte pynte seg før han skulle komme på besøk.

Det var en oppgave den vesle frøkna tok på alvor siden hun tydeligvis er litt betatt av min sønn sjarmøren.

Jeg fikk høre av mammaen til veslefrøkna at apekatten hadde vært en eksemplarisk gjest. Men han hadde presisert ved middagsbordet deres at han ikke var kjæreste med datteren deres. Hun mente nemlig at de to var kjærester, og da protesterte han litt.

Han la til at han skjønte at hun gjerne ville være kjæreste med han siden mange andre jenter i klassen hadde kjæreste. Men han gjorde det klart at han ikke var tilgjengelig.

Etter å ha fått dette gjenfortalt av en lattermild mor så måtte jeg nesten spørre han hvorfor han ikke ville være kjæreste med denne jenta.

Han fortalte at han syns hun var søt, men han var fortsatt forelsket N som han var kjæreste med tidligere. Jeg spurte om N fortsatt var interessert i å være kjæreste med han på ny, og det avkreftet han. Men han valgte fortsatt å være forelsket i henne selv om hun ikke var interessert i han lenger.

Jeg prøvde meg med å si at jeg syns veslefrøkna er ei søt jente og at han burde "satse" på henne, men det forslaget gikk inn det ene øret og ut det andre.

Min sønn er en egenrådig skapning.

Nå hjelper det vel ikke at mammaen kommer med gode råd i forhold til damebekjentskaper heller.

Dette er vel bare en forsmak på hvordan det vil bli i framtiden tenker jeg.

Det er nok på tide å stålsette seg, for jeg ser for meg at slike dilemmaer kommer til å dukke opp i større grad ettersom gutten blir eldre.

Bananer i mat

Det er ingen hemmelighet at jeg liker bakst og andre godsaker, uansett om de smaker sjokolade, jordbær, vanilje eller banan for den del.

Jeg liker faktisk å lage muffins med banan i siden de da blir skikkelig saftige.

En av favorittene er bananmuffins med sjokoladebiter i.

Jeg elsker dem, og det samme gjør ungene.

Min sære ektemann hater dem.

Ikke at jeg bryr meg så mye om det, for da blir det desto mer på meg.

Det morsomme er at han liker banan hvis den er kald, men han får helt hetta om jeg serverer noe varmt med banan i.

For noen år tilbake fant jeg en matoppskrift som virket litt spennende.

Flyvende Jacob het den.

Den består av kyllingfilet, ketchup eller chilisaus, fløte, peanøtter OG bananer.

Dette stekes i ildfast form i ovnen. Serveres med ris og salat som tilbehør.

Jeg syns å huske at vi brukte ketchup siden vi ikke hadde chilisaus, men jeg tror ikke det var det som fikk oss til å rynke på nesa.

For å si det slik, det ble en litt for sær kombinasjon.

Til og med jeg måtte innrømme at dette kanskje ikke var noe å juble for.

Jeg mistenker at jeg kunne servert friterte småkryp og fått en bedre respons.

Nå bruker han denne episoden mot meg hver gang han skal påpeke at noen få ting av det jeg lager ikke smaker godt.

Utpressing kalles det!

Det skjer maksimum en gang i halvåret at jeg lager noe som ikke faller i smak hos noen av oss.

Og da er det ikke min feil, det er oppskriften.

Eventuelt så er det bare at denne familien er i særeste laget.

Jeg skal ikke utelukke den teorien heller.

Jeg lånte et fortreffelig bilde fra Wikipedia som gir en viss pekepinn på hvordan Flyvende Jakob ser ut. Døm selv om det er noe som frister eller ei

En god gjerning

Jeg prøver å lære ungene at de ikke skal ta ting for gitt. Jeg vil at de skal kunne sette pris på hva de har, og være bevisst på at det finnes andre i verden som ikke har det like bra som oss.

Apekatten er stor nok til å få vite litt om livets harde virkelighet.

Derfor melde jeg oss som bøssebærere til årets TV-aksjon.

På forhånd var han veldig engasjert, noe som rørte mammahjertet.

Noe av optimismen dalte litt når det gikk opp for han at pengene ikke kom til å gå i lomma hans, men at de skulle sendes videre.

Han ble heldigvis litt mer interessert når jeg forklarte hva miner er og hvorfor det er så viktig å fjerne dem. Han fikk tydeligvis medfølelse og derfor var han helt enig i at det var viktig å få inn masse penger så de får fjernet mest mulig miner.

Vi møtte opp, registrerte oss og la i vei med godt mot.

Konkurranseinstinktet hans var fulladet og han nærmest dro meg etter seg for å få et forsprang.

Vi måtte jo samle inn mer enn de andre må dere jo skjønne.

En av plassene vi skulle samle inn var selvfølgelig en blokk.

Og det var noe tull med ringeapparatet sånn at vi ble stående utenfor som to nek uten å komme oss inn. Jeg var klar for å avslutte allerede da i ren irritasjon.

Vi kom oss inn etterhvert, og da var det bare å ringe på x antall dører.

Dette var en blokk med sinnsykt mange leiligheter så vi hadde en fin fin jobb foran oss.

Apekatten tok jobben som pengeinnkrever ganske seriøst.

Han ringte på døren med en alvorlig mine. Når det ble åpnet så presenterte han seg så pent.

"Hallo, vi kommer fra tæve aksjo...ehm...aksjonen"

Problemet med å ha han med seg var at han er nysgjerrig av seg. Han strakk seg på tå å gløttet inn hver gang han hadde en mulighet. Og gjerne med påfølgende kommentar "oi, dem har det fint". Han var på nippet til å kommentere at noen hadde det rotete også, men der klarte jeg heldigvis å lukke munnen på han før han fikk sagt det.

En av damene som åpnet spurte han om han kom for å få penger av henne.

"YEPP" kom det fra pengeinnkreveren.

Etter to timer med innsamling var guttungen selvfølgelig sliten, og det viste han tydelig.

Se for dere en smørblid mamma som ringer på døra, presenterer seg pent og bruker all den sjarmen hun har. Ved siden av står det en sliten seksåring med hengende skuldre og et furtent blikk. Jeg tror han var glad for at vi ble ferdige.

Etterpå var det en lett servering der vi leverte bøssene. Kaker, boller og sjokolade.

Gjett om det var en mamma og en guttunge som var glade da.

Altså, vi var mest glade for å ha gjort en god gjerning altså.

Kors på halsen!

Men det å få en belønning etterpå var ikke å forakte det heller.

Brannbil uten stige

En ting er sikkert med unger.

DE HUSKER godt!

Iallefall de tingene som de gjerne kunne glemt. Rart det der, jeg kan gi en beskjed til ungene som de har glemt to minutter etterpå.

Men visse ting husker de i månedsvis til min store fortvilelse.

Det var en gang på vårparten at stigen til den ene lekebrannbilen hadde blitt ødelagt. Villdyret var ikke alltid like forsiktig, og nå hadde den stakkars stigen møtt sin overmann.

I og med at stigen ikke virket som den skulle så fant jeg ut at jeg like greit kunne kaste den.

For å få plass i søppelposen måtte jeg knekke den i to.

Det sjokkerte uttrykket til guttungen har brent seg fast på netthinna.

Han ble helt vantro, ødela jeg virkelig stigen??

Så begynte spetakkelet!

Jeg prøvde på en rolig måte å forklare gutten hvorfor jeg brakk stigen i to, og hvorfor den ble kastet. Det tok litt tid før han roet seg ned og godtok forklaringen min.

Jeg tenkte at dette gikk bedre enn forventet.

Men nei, det har gått et halvt år og han er fortsatt vred for at jeg ødela og kastet stigen.

Når han leker med brannbilen ser han på meg med et anklagende blikk og forteller at brannbilen IKKE har noen stige lenger.

Han har funnet en erstatning som duger passe bra. Det er en stige, men den passer ikke helt.

Han lar meg få høre det hver eneste gang. Jeg må ikke komme her å innbille meg at det er en fullgod erstatning.

Hvis vi er på butikker som har en hylle med leketøy så marsjerer han bort til brannbilene, tar fram en brannbil å viser fram at den har en stige.

Slik skal en ekte brannbil se ut.

Vi var en tur på solsiden kjøpesenter i dag, og der laget han en scene fordi vi ikke ville kjøpe ny brannbil der og da.

Ikke at den kostet all verden, men det er en prinsippsak for meg at det ikke skal vanke leketøy i hytt og pine.

Når jeg sa at det ikke kom på tale i dag, men at det kanskje kom en brannbil i julegave så spilte han ut esset. "Æ må ha en ny sånn å ha med hjem! Æ har ikke stige på brannbilen min æ, fordi du ødela den!"

Se for deg et sylskarpt blikk som borer seg langt inn i sjela og skaper litt dårlig samvittighet.

Etterfulgt av en sigende surleppe som skjelver litt.

Vi dro hjem uten brannbil.

Men jeg frykter at det kommer til å ligge en flunkende brannbil (MED stige) under juletreet i år.

Når det gjelder apekatten så spiller han på min dårlige samvittighet på andre måter.

Han forteller gjerne hva han ønsker seg, men han er rask med å legge til "men æ veit at vi ikke har penga te det" etterpå. Dette sies samtidig som han ser ned i bakken med en sørgmodig mine.

Jeg må innrømme at jeg noen ganger forteller han at vi ikke kan kjøpe alt de ønsker seg fordi vi ikke har penger til det. Men han har sin egen variant av den historien. Nemlig at vi er fattige, og da kan de jo ikke få leker. Undres på hva andre foreldre tenker når guttungen min forteller dem at de ikke får leker siden vi er så fattige her i huset.

sjarmøren

Jeg vet ikke helt hvem som er mest lettlurt av meg og min bedre halvdel.

Men en ting er sikkert, villdyret har oss i sin hule hånd.

Han vet hvordan han skal sjarmere oss, og han bruker den evnen til å sjarmere oss i senk.

Vi voksne liker å tro at vi har kontrollen her i huset, men jeg begynner å tro at det er noe vi har misforstått.

Apekatten hadde fått lov til å overnatte inne hos oldemor og oldefar. Han øynet nok en sjanse til å få være oppe litt ekstra. Jeg mistenker at oldemor og oldefar er noe snillere enn mamma og pappa til tider.

Apekatten hadde nok flyttet inn dit om han hadde fått tilbudet.

Uansett, overnatting der inne er gull verdt.

Vi voksne hadde fått villdyret på plass i senga si og så fram til en rolig kveld med film. Vi hadde knapt satt oss ned i sofaen før det stod en liten pysjkledd gutt i døråpningen. Han hevdet at han ikke fikk sove siden han ikke hadde fått fluortabletten sin.

Da var det bare å gå på badet å finne den fluortabletten.

En ny runde med nattakos før han ble sendt i seng.

Plutselig stod han i døråpningen igjen.

Nå måtte han plutselig ha en ny kos, den forrige var nemlig ikke bra nok.

Han kom snikende som en elegant katt mot sofaen med et vinnende smil. Krøp så opp i fanget mitt og fikk en ny kos.

Bare for å få oss myke som smør så liker han å fortelle oss at han er veeeeldig glad i oss.

Det fungerer som fjell, han vet jo at den setningen der, etterfulgt av et bløtt kyss gjør susen.

Jeg vet at det er dumt å gi etter, men det er ingen av oss voksne som klarer å avvise denne sleipe lille skapningen som gir oss dårlig samvittighet hvis vi sier nei.

I skrivende stund har vi jaget han inn på rommet fire ganger til, så den rolige kvelden kan vi tydeligvis se langt etter.

når dobbelsenga blir for liten

I går kveld var det en liten herremann som absolutt ville sovne i mamma og pappa sin seng.

Det var greit for oss voksne. Vi må jo være litt fleksible og snille når guttungen er syk.

Planen var å bære det sovende barnet tilbake i sin egen seng når han hadde sovnet.

Men planen vår slo feil.

Klokka var godt over elleve når vi tenkte å legge oss. Inne i senga vår lå det en lys våken gutt som vekslet på å sutre og synge for seg selv.

Vi var så dumme at vi spurte han om han ville legge seg i egen seng.

Med en stemme myk som smør svarte han at han ikke ville det. Han skulle ligge i voksensenga.

Vi hadde ikke hjerte til å kaste han ut heller så jeg hentet like greit puta og dyna hans så han kunne få sove sammen oss.

I løpet av de 7 timene vi skulle sove så fikk vi kanskje en halvtime med søvn.

TOPPEN!

Guttungen hadde feber store deler av natta.

Det å ligge inntil en liten blekksprut med 40 i feber er en varm opplevelse. Og den tiden han ikke var blekksprut var han sjøstjerne. Han skulle aller helst ligge på tvers med armer og ben slengt over oss. I løpet av natta ble han også plutselig veldig våken, og da satt han i senga å skravlet i vei.

Jeg var i halvveis i koma så jeg klarte ikke en gang å hive ut banditten.

Når vekkerklokka ringte klokka 6 var det en pappa som var morgengretten og trøtt.

Ikke at jeg klandrer han, jeg følte meg ikke særlig bedre selv.

I kveld skal vi forhåpentligvis sove bedre.

Villdyret fikk nemlig sykebesøk av farfar.

Han hadde ikke en gang fått satt seg ned i sofaen før villdyret løp inn på rommet å pakket sekken. Han skulle være med farfar hjem, dermed basta!

Han stod der med dådyrøyne å blunket til farfar. Og sånn som han ser ut for tiden (han er dekket av vannkopper) er det vanskelig å motstå han. Man syns jo synd på gutten.

Det endte med at han ble med farfar hjem.

Jeg tror guttungen burde bli selger når han blir voksen. Maken til sleip overtalende personlighet skal man lete lenge etter.

Er det rart man er glad i han?

sykdom på rundgang

Jeg så fram til en ny uke med mye husarbeid og trening.

Det skulle også bli godt for ungene å komme tilbake på skole og barnehage etter høstferien.

Med ungene ut av huset så skulle denne uka bli en uke hvor fornuftige ting skulle gjøres unna.

Akkurat det siste satte villdyret en stopper for.

Søndag ettermiddag fikk han feber, og det tok ikke særlig lang tid før vi så en prikk.

Tusen takk skal dere ha vannkopper!

Vi har ventet på dere lenge, og vi hadde tenkt å ta i mot dere med åpne armer.

For TO uker siden!

Hvorfor kunne dere ikke ha dukket opp på samme tid som apekatten var dårlig?

Nå må vi igjennom enda en runde med sykdom. Jeg føler at vi har hatt nok av det en periode.

La meg se, på 6 uker har vi hatt vannkopper og ørebetennelse, samt vanlig forkjølelse.

Og nå vannkopper på nytt.

Jeg undrer på hva det neste blir.

Greit, fordelen er at vi blir ferdige med det nå. Det sies jo at det er bedre at ungene får det når de er små.

Jeg er derimot litt usikker på hvordan vårt lille villdyr kommer til å reagere når det begynner å klø.

Jeg ser for meg x antall runder med klipping av negler og kløstillende spray.

Pasienten selv er storfornøyd i dag siden feberen er borte.

Og siden han er syk så får han sykebesøk av mommo som kommer oppover med wienerpølser og en pastilleske.

Det jeg er mest nysgjerrig på er hvor lenge dette varer. Han må være hjemme til alle vannkoppene har tørket inn eller fått skorpe på seg. Det kan ta sin tid.

Jeg ser for meg at vi begge kommer til å være litt slitne på slutten av uka her.

Villdyret fordi han kjeder seg hjemme, mammaen fordi hun må sysselsette ett stk villdyr som kjeder seg.

Hadde det ikke vært for at jeg er på diett så skulle jeg utnyttet all denne tiden til å bake godsaker i lag med guttungen.

Jeg kan forsåvidt bake noe da, og deretter lure herr treningsnarkoman ektemann til å spise litt kake. Han insisterer på å gå på diett til tross for at han ikke noe mer å gå ned (etter min mening), så jeg kan gjøre et tappert forsøk på å fete han opp i smug.

familiedag på Sverresborg

Maskinagentur feiret 100 år i dag tydeligvis.

Derfor hadde de bilutstilling og familieaktiviteter på Sverresborg folkemuseum.

Vi dro med oss begge barna for å gjøre noe hyggelig som familie.

Høydepunktet for barna var at de ble tilbudt gratis fløtekarameller. Det skulle ikke særlig mye mer enn det til for å få fram et salig smil på begge to.

De fikk beskjed om at det bare var å forsyne seg, så da tok de seg en real neve.

Næringsvett har de iallefall, og de har nok lært av mora si.

Jeg var på diplom-is fabrikken en gang, og da kunne vi ta med oss noen is når vi gikk. Bare ikke forsyne oss i kassevis. Jeg gjorde ikke det, jeg fylte bare opp genseren og jakka så det holdt. Jeg innbiller meg at jeg fikk med meg 30 is ut derfra.

Med andre ord, guttene er noen griske små gribber. Og de genene kommer nok fra meg.

Et annet høydepunkt var å få hoppe i høyet. Begge ungene syns det var ganske stas. Men ingen av dem likte lukten der inne. Jeg tror ungene mine har totalt angst for alt av fjøs og gårdsbruk.

Kanskje like greit at jeg ikke fulgte mine romantiske bondedrømmer å flyttet på gård da.

Det ville vært en skjebne verre enn døden for mine fine bygutter.

Et annet høydepunkt i dag var begeistringen til villdyret når han oppdaget at det var rosiner i kaninburet.

Nei, det var ikke rosiner..... det var kaninlort.

Heldigvis fikk han ikke fatt på dem sånn at han kunne prøvesmake.

Vi fikk også hindret han i å stikke en pinne opp i baken på ei høne.

IKKE spør hva han tenkte, og hvorfor han fikk den ideen.

Vi fikk uansett tatt fra han pinnen i siste sekund slik at museet slipper å slite med traumatiserte høner resten av året.

Bibelboka

Ungene har hatt en liten rød bok liggende på rommet sitt i lange tider. Dette er en liten pocketutgave av Det nye testamentet.

Hvor den kom i fra aner jeg ikke, men vi har hatt den en stund tror jeg.

I går satte de seg godt til rette i lenestolen for å lese i den.

Eller, de tror iallefall at de leser.

De bruker den også som kart, peker ut hvor de bor og lignende.

Etterhvert så ble det litt krangling om denne boka. Villdyret tviholdt på den, og apekatten dro i den. Etterhvert så vant apekatten og han røsket boka ut av hendene på lillebroren sin som satte i et krigshyl.

Da dukket strengemamma opp.

Apekatten visste at han hadde gjort noe galt så han gikk å satte seg i trappa før jeg rakk å åpne munnnen.

Villdyret kom triumferende bort til meg med boka å spurte hva den het for noe.

Jeg fortalte at den het bibelen, og guttungen virket fornøyd. Han lurte på om han fikk lov å til å fortelle den angrende synderen som satt i trappa hva boka het.

"Får æ lov å fortell han at den hete bibel??"

Jeg fant ut at jeg skulle løslate straffangen så jeg spurte om han hadde tenkt å være blid og komme opp på stua igjen.

Svaret var "må æ vær blid allerede no? får æ lov å sitt her å vær sur ei lita stund te?"

Joda, det fikk han lov til.

Etterpå så begynte de søren meg å krangle om boka igjen!

Den hadde ligget slengt på gulvet i 10 minutter, og ingen hadde vist noen interesse for den da.

Villdyret ble helt krakilsk når apekatten satte seg for å lese i den.

"ÅÅÅH!! Æ har ikke bibelbok!! GI MÆ bibelboka SI Æ!! Æ E IKKE FEEERDIG med å les i bibelboka!!!"

Her kjøper jeg bøker i dyre dommer til guttungene, men jeg ser nå hva de foretrekker som lesestoff.

Jeg tror vi trenger å introdusere dem for HC Andersen og andre folkeeventyr før kristendommen tar dem.

IKEA- himmel eller helvete?

Her i Trondheim er vi så velsignet heldige at vi har IKEA.

Stedet der kvinner føler seg uovervinnelige og der menn har lyst til å gråte.

Jeg liker meg godt der, helt til jeg kommer til kassene. Den biten er jeg ikke så begeistret for.

Og jeg er heller ikke så glad i å komme hjem med varer som skal monteres sammen. Det er en jobb for min bedre halvdel. Jeg kan gjøre et halvhjertet forsøk, men hvis det ikke kan gjøres på et kvarter så gidder jeg ikke.

Da ender jeg opp med å sparke til byggeprosjektet før jeg setter meg i sofaen å surmuler.

Det eneste jeg med iver og glede har montert sammen som kom fra IKEA er en sprinkelseng og en babystol.

Ikke en gang prøv å få meg til å montere en seksjon eller noe i den kategorien.

For det første syns jeg ikke alltid at bruksanvisningene er så veldig forståelig, selv om IKEA mener at alle kan klare å montere sakene deres.

For det andre så eier jeg ikke tålmodighet. Får jeg ikke til å skru sammen noe så er jeg troendes nok til å teipe eller spikre det sammen.

En periode så hadde vi gardinene spikret opp over vinduet fordi vi ikke hadde gardinstenger.

Kjapp og enkel løsning med andre ord.

Min kjære ektemann syns IKEA er ok. Han har ikke noe i mot å bli med en tur for å få inspirasjon. Så lenge vi ikke er der oftere enn en gang i måneden så er han fornøyd.

Hans favoritt er kiosken der han kan kjøpe seg eplekake med is.

Jeg liker godt å bare rusle rundt å se på de forskjellige rommene mens jeg drømmer meg bort og ønsker at vi også kunne hatt det slik.

Ungene våre elsker IKEA.

Eller, de elsker lekerommet hvor de kan oppbevares en times tid.

Hvis vi drar dem med inn i møbelavdelingen så blir det ville hyl og protester. Jeg skjønner dem egentlig godt, hvor spennende er det egentlig for et barn å studere Klippan sofa eller forskjellige kjøkkenløsninger?

Villdyret er hjemme i dag, så jeg håper på å få tatt en tur på IKEA for å handle inn litt småtteri som vi trenger. Jeg regner med at jeg må bestikke guttungen med en is for at han skal få noe nytte av den turen.

brannbil i senga

Noen barn har bamser i senga, andre barn har kosekluten sin.

Apekatten har en teddybjørn som har vært hans trofaste venn i mange år. Den bamsen var faktisk min da jeg var liten, så han begynner å dra på årene stakkars liten.

Vi har vært noen ganger i syskrinet for å finne fram nål og tråd. Theodor har vært en hyppig gjest hos kirurgen de siste årene. Sist gang måtte vi sy han sammen i halsen for å unngå at hodet falt av. Det hadde skapt ramaskrik tenker jeg.

Mommo hadde en kjapp løsning siden vi ikke hadde sysaker tilgjengelig. Superlim!

Joda, det fungerte, men halsen til Theodor er ikke akkurat særlig myk lenger.

Apekatten er uansett kjempeglad i vennen sin. Han blir veldig molefonken om han må legge seg og Theodor ikke er tilgjengelig. Jeg har fler ganger hutret meg avgårde inn til naboene for å hente den savnede. Eller lett huset rundt etter han, og funnet han på de mest utenkelige plasser.

Villdyret har en koseklut.

Dette arvet han fra pappaen sin når han var nyfødt. Det var forsåvidt et koseteppe, stort nok til å pakke rundt en liten baby. Etterhvert begynte dette teppet å bli litt slitt, og delte seg derfor i flere biter. Dette var egentlig bare bra etter villdyrets mening, for det betydde jo fler kosetepper.

Han koser flittig på disse klutene sine, og med det resultat at de har gått fra koseteppe til kosekluter og deretter til kosefiller.

For det er bare fillene igjen av dem.

Han elsker å gni dem i ansiktet, og deretter finne et hjørne som han koser mot nesa.

Når kosekluten er borte er det krise i huset.

Men i de siste har han funnet en ny bestevenn som skal ligge i sengen. Brannbilen!

Aller helst vil han samle sammen alle brannbilene han eier, og deretter sove sammen dem.

Så hver natt etter han har sovnet så må vi inn å plukke ut en brannbil eller fire fra sengen hans.

Kosekluten får han beholde enn så lenge.

Cry me a river

Jeg har lenge visst at babytiden er over, men jeg har tviholdt på den så lenge som mulig.

En av mine krampaktige forsøk har vært det å beholde barnevogna lengst mulig.

Villdyret har vært fornøyd med det siden han liker vogna si veldig godt.

Men gleden måtte jo ta slutt en dag.

Garasjen skulle ryddes, og jeg skjønte at det var på tide å kvitte seg med vogna. Først hadde jeg egentlig tenkt å selge den, men så fant jeg ut at det var noe tull med ventilene på alle tre hjulene. Dette gjør det litt vanskelig å fylle på luft. Dessuten var jo vogna fra 2007 så jeg regnet med at jeg ikke kom til å få igjen særlig mye. Jeg kunne solgt den for 800kr, men jeg var litt sur for at den måtte bort, så jeg ville bare bli kvitt den fortest mulig.

Derfor ble den lagt ut under gies bort.

Det tok knapt 20 minutter før noen sa at de ville hente den.

Da hadde vi satt oss i bilen for å dra en liten handletur til Sverige (ja, vi hadde lite å finne på denne lørdagen) så gikk det opp for meg at vogna kom til å være borte innen vi kom hjem.

Da kom tårene!

Jeg gråt sammenhengende fra stjørdal til meråker.

Tårene rant og rant, og etterhvert begynte min usympatiske ektemann å lure på om det hadde rablet for meg. Det er jo BARE ei vogn som han sa.

Men det han tydeligvis ikke skjønte er at det er ikke BARE en vogn.

Det er en ting som jeg har masse minner med. Den vogna der symboliserer lange trilleturer med mine to skjønne små.

Og ikke minst, det å kvitte seg med noe av det siste barneutstyret symboliserer på en måte slutten på en epoke.

Jeg var rød i øynene og rød på nesa når vi passerte grensa. Innen vi nådde storlien så hadde jeg begynt å få et normalt utseende igjen slik at jeg ikke skulle skremme svenskene. Jeg klarte å være i passe godt humør fram til vi kom hjem. Så var det en ny runde med tårer når jeg så inn i den tomme garasjen.

Jeg druknet mine sorger i den medbragte godterposen.

Det føltes ut som en liten trøst iallefall, og jeg prøvde å si til meg selv at jeg hadde gjort en god gjerning med å la noen få vogna, og frigi noe av garasjen til morfar.

Apropos gode gjerninger.

Jeg kom hjem fra nattevakt, og jeg ser at det står en tom flaske med avføringsmiddel for barn på benken. Merkelig tenkte jeg da, ingen av ungene har vel hatt behov for det?

Greit at villdyret er forkjølet og hoster mye, men han har da vel ikke hatt fordøyelsesproblemer.

Tanken på at min bedre halvdel kanskje hadde hatt bruk for det streifet meg, men jeg fikk ikke det til å stemme. Jeg gikk inn på soverommet å vekket han som lå der i sin søteste søvn.

Samtalen forløp slik:

Sliten nattvaktsmamma: du? den flaska på benken, var det du eller minsten som hadde bruk for den?

Sovende ektemann: gav noe til minsten i går kveld

SN: jaha? trengte han det?

SE: ja, han hoster jo så jævlig

SN: eh, du vet at det der ikke var hostesaft?? det var avføringsmiddel!

SE: åja, hvordan kunne jeg vite det da? tok bare det som stod på toppen av baderomsskapet, det var der du hadde hostesaft sist.

Jeg sverget for meg selv at om ungen fikk noen bivirkninger av dette lakserende middelet så skulle HAN være den som fikk ordne opp i den.

Heldigvis har villdyret ikke hatt noen problemer i dag, så da krysser vi fingrene for at det ikke dukker opp noen overraskelser i natt.

Religiøs oppvåkning og scooterføre

Villdyret har vært syk noen dager nå.

Det måtte jo bare komme siden apekatten nettopp har blitt frisk. Det ironiske er at villdyret ikke har antydning til vannkopper. Hans plager er høy feber, hoste og ørebetennelse.

Han har uansett vært hjemme noen dager med meg, og det har vært både koselig og kjedelig for hans del.

Formen hans har svingt veldig, enten har han hatt høy feber men likevel vært i superform. Eller en annen variant, ikke så høy feber, men gretten og i ulage. Det finnes mange kombinasjoner og han har svingt innom de fleste.

Torsdag formiddag skulle jeg gjøre unna mine husmorplikter.

Vasking av klær og bretting av klær. Og deretter legge dem inn i skapet.

Jeg mistenker at min ektemann tror klærne spaserer fra skittentøyskurven og inn i skapet igjen på egen hånd, og på en mirakuløs måte rengjør seg selv på veien.

Men det er nok ikke noe magi der nei skal jeg si deg, det er faktisk jeg som gjør det.

Uansett, jeg stod der på soverommet å fordelte klærne inn i skuffer og skap.

Villdyret står i senga vår å ser ut vinduet. Han kommer med et langtrukkent sukk før han sier "herregud". Jeg klarte ikke å holde inne et knis når jeg hørte hva han sa.

Da fikk han tydeligvis blod på tann.

Guttungen hopper ut av senga, løper som en tulling ut på kjøkkenet i mens han roper "herregud, herregud, herregud" gjentatte ganger. Etter å ha løpt noen runder i ring på kjøkkenet og stua satte han seg ned. Han insisterte på å få lov å fortelle det nye ordet han kunne når jeg snakket i telefonen rett etterpå.

Jeg skal egentlig ikke klage, det finnes verre ting han kunne sagt.

Vi har jo apekatten som sverger til ordet DÆVEN når han er oppspilt eller frustrert.

Så var det denne scooteren da.

Mitt flotte lille kjøretøy som frakter meg til jobb i en rasende fart.

Nuvel, å si at den går i rasende fart er kanskje en overdrivelse. Jeg klarer å presse den opp i 50 km/t men det virker ikke som bilistene bak meg er så overvettes imponert over det heller.

Nå er snart sesongen for scooterkjøring over. Det er egentlig litt trist, for jeg syns det er så greit å komme seg fram og tilbake med den.

Men jeg kjente i morrest når jeg kjørte hjem fra nattvakt at det er på tide å parkere den.

Det begynner å bli kaldt, svært så kaldt selv om jeg pakker på meg tre lag med klær for å ikke fryse ihjel på veien.

Jeg hutrer meg fram og tilbake, og får egentlig assosiasjoner til den scenen fra filmen dum dummere når de har kjørt moped over Rocky Mountains

Havrepannekaker

Vi prøver en sunnere livsstil her i familien.

Derfor var gleden stor når jeg fant en oppskrift på sunnere pannekaker. Jeg har tidligere lagd pannekaker med en blanding av havremel og hvetemel. Det har fungert bra.

Den oppskriften jeg skulle prøve ut i dag gikk ut på at man koker havregrøt og deretter tilsetter egg, eplebiter og bakepulver. Så bruker man stavmikseren sånn at man får most hele greia. Spe ut med melk.

Det stod i oppskriften at de måtte stekes lenge, og at de kunne falle fra hverandre siden havregrøten ikke binder særlig bra.

Jeg kastet meg over stekingen med iver og glede.

Den første pannekaken fikk en bra konsistens og jeg hadde ingen problemer med å snu den.

Nummer to var litt i grenseland, men jeg hadde ingen store problemer før hjelpsom ektemann skulle trå til. En av oss måtte nemlig gå nedover til SFO for å hente apekatten, og han ville heller steke pannekaker fremfor å gå ut å få seg litt frisk luft.

Han lesset oppi røre i panna, og opplevde dermed at pannekaka ble alt for tykk.

Dette førte til at den ikke ble skikkelig stekt og når han skulle snu den så falt hele greia fra hverandre.

Herr hjelpsom ektemann reagerte da på en saklig og rolig måte som en mann ville gjort.

Han dæljet løs på pannekaka med stekespaden.

Da var det bare å jage han bort fra komfyren for å prøve å redde maten.

Etterhvert fant vi ut at vi skulle pælme hele pannekakerøra over i en ildfast form for å steke dævelskapen i ovnen.

Etter en halvtime så så det ut som en klissete halvbeige masse som var halvstekt.

Vi var sultne hele gjengen så vi spiste det til tross for at det så ut som en kombinasjon av hjernemasse og noe bikkja ville kastet opp etter noen dl gress.

Vi skulle tatt bilde av vårt særdeles appetittvekkelige måltid, men det glemte vi helt i vår iver etter å få i oss noe middag.

Neste gang får det bli skikkelige pannekaker.

Om noen av dere ønsker oppskriften på herligheten så hyl ut.

Da skal dere gjerne få den for min del.

Vi bruker den IKKE igjen.

passion for ice cream

Jeg lever og ånder for iskrem.

Et av mine tidligste minner er når mimmi og morfar tok meg med på obs lade og jeg fikk en softis. En stoooor softis med sjokoladetrekk.

Dette var fast rutine hver gang vi var ute å handlet. Iallefall syns jeg å huske det.

Det er kanskje litt usannsynlig at jeg ble foret med is hver eneste gang, men jeg liker å tro det.

Etterhvert som jeg ble større så dro jeg annenhver helt til oppdal for å besøke pappa.

Da var det også store muligheter for is.

Der var det en stopp innom kiosken på domus som var fast innslag. Og jeg endte alltid opp med å kjøpe meg tre kuler som jeg glefset i meg.

Nå er jeg stor jente, og det betyr at jeg må kjøpe isen min selv.

Dette trenger ikke å være noe negativt, tvert i mot.

Nå kan jeg jo kjøpe så mye is som jeg ønsker!

Men det var litt ekstra koselig den tiden jeg ble påspandert godsakene.

Et annet fint minne jeg har om is er inne på kjøkkenet til mimmi og morfar. Når jeg og morfar ordnet oss en skål med is så var det ikke bare noen lusne kuler med vaniljeis nei.

Vi slengte gjerne oppi noen nøtter, litt sjokoladesaus, noe sjokoladefudge, rosiner, syltetøy og kanskje enn banan. Hadde vi krem så ble det en liten klatt med det på toppen også.

Nå for tiden er det Ben&Jerry sin herlige syndige is som teller mest.

Det er bare to problemer!

Det ene er at det blir dyrt i lengden om jeg skulle spist det så ofte som jeg ønsker. Det andre er at jeg klarer aldri å velge hvilken variant jeg skal ha!

Hvorfor må de ha så sinnsykt mange varianter å velge mellom?

Chocolate fudge brownie, chunky monkey, phishfood,cookie dough.

Jeg får vann i munnen bare å tenke på alle de andre smakene jeg ikke har fått prøvd ut.

Man må jo være et geni for å komme på at det er godt å tilsette store sjokoladebiter og marshmellows og karamellsaus i en herlig sjokoladeis.

Om mine siste minutter i livet skulle vært et innelukket sted alene så hadde det skulle vært på et fryselager hvor de oppbevarer Ben&Jerry is. Jeg hadde mest sannsynlig spist meg ihjel før jeg hadde frosset ihjel.

Diplom is har også en stjerne i boken min.

Dream lakris is!

Jeg føler at det er på tide å avslutte dette innlegget her før jeg begynner å febrilsk gnage på på mine egne hender i mangel av iskrem!

en ensom martyr

Klokka er halv åtte om kvelden. Ungene har såvidt kommet seg i seng, og det samme gjelder meg.

Formen har vært litt sjaber i dag. Vond hals, hovne lymfekjertler og litt hetetokter.

Jeg satser på at hetetoktene skyldes en forkjølelse, ikke overgangsalderen.

Nå har jeg pakket meg godt under dyna med laptopen i fanget og en kopp med varm te ved siden av meg.

Dette høres riktig så koselig ut, ikke sant?

Finn en feil.

Ute på stua sitter min bedre halvdel å ser serie.

Han mesker seg samtidig med gode smørbrød han nettopp har laget....til seg selv!

Ikke nok med at han nettopp har spist to skiver, han gikk nettopp å ordnet enda to til.

Jeg skulle hatt en liten klokke som jeg kunne ringt med for å få han til å komme inn hit med noe mat og drøssevis av sympati.

Men en liten fislete klokke hadde han glatt oversett. Jeg tror jeg minst måtte benyttet meg av ei kubjelle for å få noe oppmerksomhet.

I mellomtiden ligger jeg her da. Uten ett eneste smørbrød.

Jeg KAN i teorien reise meg opp å lage et selv, men en ekte martyr gjør ikke slikt!

Nei da ligger jeg søren meg heller her med sulten gnagende i kroppen.

På ett eller annet tidspunkt må da den mannen lære seg hva som er riktig å gjøre når jeg er syk.

Men fram til den dagen kommer får jeg bare ligge her å ringe med klokka til ingen nytte.

brått oktober

Først i dag gikk det opp for meg at vi har startet på en ny måned.

Og nå er det ramme alvor.

September er høst det også, men det er gjerne en del godvær og grei temperatur.

Oktober er mørk og lunefull mesteparten av tiden.

De siste to dagene skal jeg ikke klage på, det har vært god temperatur og en del sol.

Vi trenger vel noen få slike dager før den mørke depresjonstiden kommer å tar oss.

Hvis oktober går like fort som september gjorde så er det snart på tide å telle ned til jul.

Jeg kan klare meg uten oktober/november, men jeg elsker desember.

Greit, det er noen ting jeg kan være foruten. Det er julerengjøringen!

Jeg kan ikke se for meg noe verre enn å stå med grønnsåpe og støvkluten for å få tatt en skikkelig rundvask.

Nå ser jeg heller ikke for meg at jeg får så alt for mye hjelp av mine tre musketerer her i huset.

De to minste er kjempeivrige på å støvsuge da, men dette foregår på følgende måte.

Jeg spør om de vil gjøre husarbeid.

Begge løper mot støvsugeren.

De støvsuger i to minutter, og deretter står de der med hånda åpen for å motta penger.

Derfor tror jeg det blir dårlig med julerengjøring i år også.

Men julestemningen, julemarsipanen og pepperkakebaking er magisk, og den liker vi alle.

Adventstiden er også særdeles hyggelig.

Ungene får nøye seg med sjokoladekalender i år også. Jeg har ingen planer om å lage 24 små pakker som inneholder skrot som vi kommer til å tråkke på resten av jula.

Jeg kunne godt tenke meg kalender, men jeg innbiller meg at jeg må skaffe meg det selv.

Jeg blir ytterst overrasket om min kjære ektemann gir meg en.

*hint hint*

Vannkopper

Fredag morgen startet som alle andre dager har gjort i det siste.

Opp til vanlig tid, ordne med frokost og smøre matpakker.
Deretter få ungene ut døra.

Dette begynner jo å bli ren rutine, og det er egentlig ganske bra. For enkelte dager vaser jeg rundt på kjøkkenet som en zombie.

Kroppen og hodet er ikke helt samstemte før klokka sju.

Jeg hadde bestemt meg for å være i det effektive hjørnet denne dagen, så når klokka var halv ni hadde morfar og jeg fylt tilhengeren og bilen med skrot.

Jeg tipper at han angrer på at han har lært meg verdien av å få unna ting tidligst mulig.

Han hadde knapt slått opp øynene før jeg stod der klar til å dra.

Så gikk turen avgårde til fyllinga.

På veien hjem fikk jeg telefon fra skolen til apekatten. De gjorde meg oppmerksom på at guttungen var litt slapp og hadde fått prikker i nakken.

De var ganske sikre på at han hadde fått vannkopper siden det var fler i klassen som hadde blitt syke. Ganske riktig, jeg tok en titt på han når jeg hadde plukket han opp.

Da hadde det dukket opp prikker på rygg og mage også.

Resten av dagen tilbragte han på sofaen mens han ble oppvartet som en liten prins.

Det så ut som han hadde sansen for det gode livet for han så riktig så fornøyd ut når jeg sa at han kom til å være syk i noen dager.

Nå i dag er det lørdag, og han er allerede lei.

Det er fortsatt fint å få mye sympati og kos.

Men det er kjedelig å bare være inne, og det er iallefall ikke noe stas at det klør.

Vi har hatt store planer om å få villdyret til å bli smittet slik at vi blir ferdig med det, men det har ikke dukket opp noen tegn på at han er/kommer til å bli syk.

I dag har vi fått den syke til å både koseklemme og hoste på lillebror.

Om ikke dette fungerer så er det tydeligvis et tegn på at han ikke skal bli syk denne gangen.