Religiøs oppvåkning og scooterføre

Villdyret har vært syk noen dager nå.

Det måtte jo bare komme siden apekatten nettopp har blitt frisk. Det ironiske er at villdyret ikke har antydning til vannkopper. Hans plager er høy feber, hoste og ørebetennelse.

Han har uansett vært hjemme noen dager med meg, og det har vært både koselig og kjedelig for hans del.

Formen hans har svingt veldig, enten har han hatt høy feber men likevel vært i superform. Eller en annen variant, ikke så høy feber, men gretten og i ulage. Det finnes mange kombinasjoner og han har svingt innom de fleste.

Torsdag formiddag skulle jeg gjøre unna mine husmorplikter.

Vasking av klær og bretting av klær. Og deretter legge dem inn i skapet.

Jeg mistenker at min ektemann tror klærne spaserer fra skittentøyskurven og inn i skapet igjen på egen hånd, og på en mirakuløs måte rengjør seg selv på veien.

Men det er nok ikke noe magi der nei skal jeg si deg, det er faktisk jeg som gjør det.

Uansett, jeg stod der på soverommet å fordelte klærne inn i skuffer og skap.

Villdyret står i senga vår å ser ut vinduet. Han kommer med et langtrukkent sukk før han sier "herregud". Jeg klarte ikke å holde inne et knis når jeg hørte hva han sa.

Da fikk han tydeligvis blod på tann.

Guttungen hopper ut av senga, løper som en tulling ut på kjøkkenet i mens han roper "herregud, herregud, herregud" gjentatte ganger. Etter å ha løpt noen runder i ring på kjøkkenet og stua satte han seg ned. Han insisterte på å få lov å fortelle det nye ordet han kunne når jeg snakket i telefonen rett etterpå.

Jeg skal egentlig ikke klage, det finnes verre ting han kunne sagt.

Vi har jo apekatten som sverger til ordet DÆVEN når han er oppspilt eller frustrert.

Så var det denne scooteren da.

Mitt flotte lille kjøretøy som frakter meg til jobb i en rasende fart.

Nuvel, å si at den går i rasende fart er kanskje en overdrivelse. Jeg klarer å presse den opp i 50 km/t men det virker ikke som bilistene bak meg er så overvettes imponert over det heller.

Nå er snart sesongen for scooterkjøring over. Det er egentlig litt trist, for jeg syns det er så greit å komme seg fram og tilbake med den.

Men jeg kjente i morrest når jeg kjørte hjem fra nattvakt at det er på tide å parkere den.

Det begynner å bli kaldt, svært så kaldt selv om jeg pakker på meg tre lag med klær for å ikke fryse ihjel på veien.

Jeg hutrer meg fram og tilbake, og får egentlig assosiasjoner til den scenen fra filmen dum dummere når de har kjørt moped over Rocky Mountains