En av mine krampaktige forsøk har vært det å beholde barnevogna lengst mulig.
Villdyret har vært fornøyd med det siden han liker vogna si veldig godt.
Men gleden måtte jo ta slutt en dag.
Garasjen skulle ryddes, og jeg skjønte at det var på tide å kvitte seg med vogna. Først hadde jeg egentlig tenkt å selge den, men så fant jeg ut at det var noe tull med ventilene på alle tre hjulene. Dette gjør det litt vanskelig å fylle på luft. Dessuten var jo vogna fra 2007 så jeg regnet med at jeg ikke kom til å få igjen særlig mye. Jeg kunne solgt den for 800kr, men jeg var litt sur for at den måtte bort, så jeg ville bare bli kvitt den fortest mulig.
Derfor ble den lagt ut under gies bort.
Det tok knapt 20 minutter før noen sa at de ville hente den.
Da hadde vi satt oss i bilen for å dra en liten handletur til Sverige (ja, vi hadde lite å finne på denne lørdagen) så gikk det opp for meg at vogna kom til å være borte innen vi kom hjem.
Da kom tårene!
Jeg gråt sammenhengende fra stjørdal til meråker.
Tårene rant og rant, og etterhvert begynte min usympatiske ektemann å lure på om det hadde rablet for meg. Det er jo BARE ei vogn som han sa.
Men det han tydeligvis ikke skjønte er at det er ikke BARE en vogn.
Det er en ting som jeg har masse minner med. Den vogna der symboliserer lange trilleturer med mine to skjønne små.
Og ikke minst, det å kvitte seg med noe av det siste barneutstyret symboliserer på en måte slutten på en epoke.
Jeg var rød i øynene og rød på nesa når vi passerte grensa. Innen vi nådde storlien så hadde jeg begynt å få et normalt utseende igjen slik at jeg ikke skulle skremme svenskene. Jeg klarte å være i passe godt humør fram til vi kom hjem. Så var det en ny runde med tårer når jeg så inn i den tomme garasjen.
Jeg druknet mine sorger i den medbragte godterposen.
Det føltes ut som en liten trøst iallefall, og jeg prøvde å si til meg selv at jeg hadde gjort en god gjerning med å la noen få vogna, og frigi noe av garasjen til morfar.
Apropos gode gjerninger.
Jeg kom hjem fra nattevakt, og jeg ser at det står en tom flaske med avføringsmiddel for barn på benken. Merkelig tenkte jeg da, ingen av ungene har vel hatt behov for det?
Greit at villdyret er forkjølet og hoster mye, men han har da vel ikke hatt fordøyelsesproblemer.
Tanken på at min bedre halvdel kanskje hadde hatt bruk for det streifet meg, men jeg fikk ikke det til å stemme. Jeg gikk inn på soverommet å vekket han som lå der i sin søteste søvn.
Samtalen forløp slik:
Sliten nattvaktsmamma: du? den flaska på benken, var det du eller minsten som hadde bruk for den?
Sovende ektemann: gav noe til minsten i går kveld
SN: jaha? trengte han det?
SE: ja, han hoster jo så jævlig
SN: eh, du vet at det der ikke var hostesaft?? det var avføringsmiddel!
SE: åja, hvordan kunne jeg vite det da? tok bare det som stod på toppen av baderomsskapet, det var der du hadde hostesaft sist.
Jeg sverget for meg selv at om ungen fikk noen bivirkninger av dette lakserende middelet så skulle HAN være den som fikk ordne opp i den.
Heldigvis har villdyret ikke hatt noen problemer i dag, så da krysser vi fingrene for at det ikke dukker opp noen overraskelser i natt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar