brannbil i senga

Noen barn har bamser i senga, andre barn har kosekluten sin.

Apekatten har en teddybjørn som har vært hans trofaste venn i mange år. Den bamsen var faktisk min da jeg var liten, så han begynner å dra på årene stakkars liten.

Vi har vært noen ganger i syskrinet for å finne fram nål og tråd. Theodor har vært en hyppig gjest hos kirurgen de siste årene. Sist gang måtte vi sy han sammen i halsen for å unngå at hodet falt av. Det hadde skapt ramaskrik tenker jeg.

Mommo hadde en kjapp løsning siden vi ikke hadde sysaker tilgjengelig. Superlim!

Joda, det fungerte, men halsen til Theodor er ikke akkurat særlig myk lenger.

Apekatten er uansett kjempeglad i vennen sin. Han blir veldig molefonken om han må legge seg og Theodor ikke er tilgjengelig. Jeg har fler ganger hutret meg avgårde inn til naboene for å hente den savnede. Eller lett huset rundt etter han, og funnet han på de mest utenkelige plasser.

Villdyret har en koseklut.

Dette arvet han fra pappaen sin når han var nyfødt. Det var forsåvidt et koseteppe, stort nok til å pakke rundt en liten baby. Etterhvert begynte dette teppet å bli litt slitt, og delte seg derfor i flere biter. Dette var egentlig bare bra etter villdyrets mening, for det betydde jo fler kosetepper.

Han koser flittig på disse klutene sine, og med det resultat at de har gått fra koseteppe til kosekluter og deretter til kosefiller.

For det er bare fillene igjen av dem.

Han elsker å gni dem i ansiktet, og deretter finne et hjørne som han koser mot nesa.

Når kosekluten er borte er det krise i huset.

Men i de siste har han funnet en ny bestevenn som skal ligge i sengen. Brannbilen!

Aller helst vil han samle sammen alle brannbilene han eier, og deretter sove sammen dem.

Så hver natt etter han har sovnet så må vi inn å plukke ut en brannbil eller fire fra sengen hans.

Kosekluten får han beholde enn så lenge.