Brannbil uten stige

En ting er sikkert med unger.

DE HUSKER godt!

Iallefall de tingene som de gjerne kunne glemt. Rart det der, jeg kan gi en beskjed til ungene som de har glemt to minutter etterpå.

Men visse ting husker de i månedsvis til min store fortvilelse.

Det var en gang på vårparten at stigen til den ene lekebrannbilen hadde blitt ødelagt. Villdyret var ikke alltid like forsiktig, og nå hadde den stakkars stigen møtt sin overmann.

I og med at stigen ikke virket som den skulle så fant jeg ut at jeg like greit kunne kaste den.

For å få plass i søppelposen måtte jeg knekke den i to.

Det sjokkerte uttrykket til guttungen har brent seg fast på netthinna.

Han ble helt vantro, ødela jeg virkelig stigen??

Så begynte spetakkelet!

Jeg prøvde på en rolig måte å forklare gutten hvorfor jeg brakk stigen i to, og hvorfor den ble kastet. Det tok litt tid før han roet seg ned og godtok forklaringen min.

Jeg tenkte at dette gikk bedre enn forventet.

Men nei, det har gått et halvt år og han er fortsatt vred for at jeg ødela og kastet stigen.

Når han leker med brannbilen ser han på meg med et anklagende blikk og forteller at brannbilen IKKE har noen stige lenger.

Han har funnet en erstatning som duger passe bra. Det er en stige, men den passer ikke helt.

Han lar meg få høre det hver eneste gang. Jeg må ikke komme her å innbille meg at det er en fullgod erstatning.

Hvis vi er på butikker som har en hylle med leketøy så marsjerer han bort til brannbilene, tar fram en brannbil å viser fram at den har en stige.

Slik skal en ekte brannbil se ut.

Vi var en tur på solsiden kjøpesenter i dag, og der laget han en scene fordi vi ikke ville kjøpe ny brannbil der og da.

Ikke at den kostet all verden, men det er en prinsippsak for meg at det ikke skal vanke leketøy i hytt og pine.

Når jeg sa at det ikke kom på tale i dag, men at det kanskje kom en brannbil i julegave så spilte han ut esset. "Æ må ha en ny sånn å ha med hjem! Æ har ikke stige på brannbilen min æ, fordi du ødela den!"

Se for deg et sylskarpt blikk som borer seg langt inn i sjela og skaper litt dårlig samvittighet.

Etterfulgt av en sigende surleppe som skjelver litt.

Vi dro hjem uten brannbil.

Men jeg frykter at det kommer til å ligge en flunkende brannbil (MED stige) under juletreet i år.

Når det gjelder apekatten så spiller han på min dårlige samvittighet på andre måter.

Han forteller gjerne hva han ønsker seg, men han er rask med å legge til "men æ veit at vi ikke har penga te det" etterpå. Dette sies samtidig som han ser ned i bakken med en sørgmodig mine.

Jeg må innrømme at jeg noen ganger forteller han at vi ikke kan kjøpe alt de ønsker seg fordi vi ikke har penger til det. Men han har sin egen variant av den historien. Nemlig at vi er fattige, og da kan de jo ikke få leker. Undres på hva andre foreldre tenker når guttungen min forteller dem at de ikke får leker siden vi er så fattige her i huset.