sjarmøren

Jeg vet ikke helt hvem som er mest lettlurt av meg og min bedre halvdel.

Men en ting er sikkert, villdyret har oss i sin hule hånd.

Han vet hvordan han skal sjarmere oss, og han bruker den evnen til å sjarmere oss i senk.

Vi voksne liker å tro at vi har kontrollen her i huset, men jeg begynner å tro at det er noe vi har misforstått.

Apekatten hadde fått lov til å overnatte inne hos oldemor og oldefar. Han øynet nok en sjanse til å få være oppe litt ekstra. Jeg mistenker at oldemor og oldefar er noe snillere enn mamma og pappa til tider.

Apekatten hadde nok flyttet inn dit om han hadde fått tilbudet.

Uansett, overnatting der inne er gull verdt.

Vi voksne hadde fått villdyret på plass i senga si og så fram til en rolig kveld med film. Vi hadde knapt satt oss ned i sofaen før det stod en liten pysjkledd gutt i døråpningen. Han hevdet at han ikke fikk sove siden han ikke hadde fått fluortabletten sin.

Da var det bare å gå på badet å finne den fluortabletten.

En ny runde med nattakos før han ble sendt i seng.

Plutselig stod han i døråpningen igjen.

Nå måtte han plutselig ha en ny kos, den forrige var nemlig ikke bra nok.

Han kom snikende som en elegant katt mot sofaen med et vinnende smil. Krøp så opp i fanget mitt og fikk en ny kos.

Bare for å få oss myke som smør så liker han å fortelle oss at han er veeeeldig glad i oss.

Det fungerer som fjell, han vet jo at den setningen der, etterfulgt av et bløtt kyss gjør susen.

Jeg vet at det er dumt å gi etter, men det er ingen av oss voksne som klarer å avvise denne sleipe lille skapningen som gir oss dårlig samvittighet hvis vi sier nei.

I skrivende stund har vi jaget han inn på rommet fire ganger til, så den rolige kvelden kan vi tydeligvis se langt etter.