når dobbelsenga blir for liten

I går kveld var det en liten herremann som absolutt ville sovne i mamma og pappa sin seng.

Det var greit for oss voksne. Vi må jo være litt fleksible og snille når guttungen er syk.

Planen var å bære det sovende barnet tilbake i sin egen seng når han hadde sovnet.

Men planen vår slo feil.

Klokka var godt over elleve når vi tenkte å legge oss. Inne i senga vår lå det en lys våken gutt som vekslet på å sutre og synge for seg selv.

Vi var så dumme at vi spurte han om han ville legge seg i egen seng.

Med en stemme myk som smør svarte han at han ikke ville det. Han skulle ligge i voksensenga.

Vi hadde ikke hjerte til å kaste han ut heller så jeg hentet like greit puta og dyna hans så han kunne få sove sammen oss.

I løpet av de 7 timene vi skulle sove så fikk vi kanskje en halvtime med søvn.

TOPPEN!

Guttungen hadde feber store deler av natta.

Det å ligge inntil en liten blekksprut med 40 i feber er en varm opplevelse. Og den tiden han ikke var blekksprut var han sjøstjerne. Han skulle aller helst ligge på tvers med armer og ben slengt over oss. I løpet av natta ble han også plutselig veldig våken, og da satt han i senga å skravlet i vei.

Jeg var i halvveis i koma så jeg klarte ikke en gang å hive ut banditten.

Når vekkerklokka ringte klokka 6 var det en pappa som var morgengretten og trøtt.

Ikke at jeg klandrer han, jeg følte meg ikke særlig bedre selv.

I kveld skal vi forhåpentligvis sove bedre.

Villdyret fikk nemlig sykebesøk av farfar.

Han hadde ikke en gang fått satt seg ned i sofaen før villdyret løp inn på rommet å pakket sekken. Han skulle være med farfar hjem, dermed basta!

Han stod der med dådyrøyne å blunket til farfar. Og sånn som han ser ut for tiden (han er dekket av vannkopper) er det vanskelig å motstå han. Man syns jo synd på gutten.

Det endte med at han ble med farfar hjem.

Jeg tror guttungen burde bli selger når han blir voksen. Maken til sleip overtalende personlighet skal man lete lenge etter.

Er det rart man er glad i han?