En god gjerning

Jeg prøver å lære ungene at de ikke skal ta ting for gitt. Jeg vil at de skal kunne sette pris på hva de har, og være bevisst på at det finnes andre i verden som ikke har det like bra som oss.

Apekatten er stor nok til å få vite litt om livets harde virkelighet.

Derfor melde jeg oss som bøssebærere til årets TV-aksjon.

På forhånd var han veldig engasjert, noe som rørte mammahjertet.

Noe av optimismen dalte litt når det gikk opp for han at pengene ikke kom til å gå i lomma hans, men at de skulle sendes videre.

Han ble heldigvis litt mer interessert når jeg forklarte hva miner er og hvorfor det er så viktig å fjerne dem. Han fikk tydeligvis medfølelse og derfor var han helt enig i at det var viktig å få inn masse penger så de får fjernet mest mulig miner.

Vi møtte opp, registrerte oss og la i vei med godt mot.

Konkurranseinstinktet hans var fulladet og han nærmest dro meg etter seg for å få et forsprang.

Vi måtte jo samle inn mer enn de andre må dere jo skjønne.

En av plassene vi skulle samle inn var selvfølgelig en blokk.

Og det var noe tull med ringeapparatet sånn at vi ble stående utenfor som to nek uten å komme oss inn. Jeg var klar for å avslutte allerede da i ren irritasjon.

Vi kom oss inn etterhvert, og da var det bare å ringe på x antall dører.

Dette var en blokk med sinnsykt mange leiligheter så vi hadde en fin fin jobb foran oss.

Apekatten tok jobben som pengeinnkrever ganske seriøst.

Han ringte på døren med en alvorlig mine. Når det ble åpnet så presenterte han seg så pent.

"Hallo, vi kommer fra tæve aksjo...ehm...aksjonen"

Problemet med å ha han med seg var at han er nysgjerrig av seg. Han strakk seg på tå å gløttet inn hver gang han hadde en mulighet. Og gjerne med påfølgende kommentar "oi, dem har det fint". Han var på nippet til å kommentere at noen hadde det rotete også, men der klarte jeg heldigvis å lukke munnen på han før han fikk sagt det.

En av damene som åpnet spurte han om han kom for å få penger av henne.

"YEPP" kom det fra pengeinnkreveren.

Etter to timer med innsamling var guttungen selvfølgelig sliten, og det viste han tydelig.

Se for dere en smørblid mamma som ringer på døra, presenterer seg pent og bruker all den sjarmen hun har. Ved siden av står det en sliten seksåring med hengende skuldre og et furtent blikk. Jeg tror han var glad for at vi ble ferdige.

Etterpå var det en lett servering der vi leverte bøssene. Kaker, boller og sjokolade.

Gjett om det var en mamma og en guttunge som var glade da.

Altså, vi var mest glade for å ha gjort en god gjerning altså.

Kors på halsen!

Men det å få en belønning etterpå var ikke å forakte det heller.