Min mann, edderkoppenes skrekk

Det er ingen hemmelighet at jeg er særdeles lite begeistret for edderkopper.
Jeg tåler fint å se en edderkopp, og om den er liten nok så kan jeg kaste den ut på egen hånd.
Jeg dreper dem ytterst sjeldent, jeg har faktisk ikke hjerte til det. Så derfor prøver jeg heller å få dem ut igjen på en human måte.
Hvis en edderkopp tar seg den friheten å krabbe på meg så skal jeg love dere at jeg spretter opp på få sekunder samtidig som jeg tar en eller annen merkelig dans. Gjerne med hendene i alle retninger.
Men alt i alt så er jeg ikke redd dem så lenge de holder seg nogenlunde på avstand.
ELLER er i fåtall!

Minstemann måtte rope på pappa tidligere i dag.
Det hadde visst vært en edderkopp på rommet hans som hadde funnet ut rommet var en yppelig fødestue.
For i vinduskarmen og taket myldret det av små edderkopper.
Her snakker vi om 40-50 stk. MINST!
Jeg overlot ALT ansvar til min ektemann. Jeg nektet til og med å gå inn på rommet. Derfor har vi heller ikke bilder av det herlige synet. Fysj!
Bare tanken på det synet får meg til å klø over hele kroppen.
Jeg har vært inne på rommet to turer etterpå bare for å støvsuge kriker og kroker.
Nå håper jeg virkelig at vi er kvitt svineriet.
Og hvis det er slik at edderkopper bringer lykke så bør de jammen meg ringe fra norsk tipping neste helg.

Bendit Cup del 2

I helgen hadde vi gleden av å se guttungen sparke fotball igjen.
Jeg må presisere at jeg er takknemlig for at hans lag ikke skulle spille før klokka to på søndag.
Enkelte andre måtte nemlig møte opp klokka halv åtte.
Hadde det vært tilfelle her i huset så hadde jeg sendt guttungen bortover på egen hånd før jeg hadde krøpet godt under dyna igjen.
Det høres skikkelig ondskapsfullt ut, men seriøst! Jeg er ikke skapt for å stå på sidelinja klokka halv åtte en søndagsmorran samtidig som jeg heier og ser glad ut.

Men vi var som sagt en av de heldige som kunne møte opp litt utpå dagen.
Og etterhvert forvandlet jeg meg fra fornuftig mor til "fotballmamma"
Hun der litt skumle som følger med spillet med falkeblikk, og får ukontrollerte rykninger når ballen nærmer seg mål. Både motstandernes mål og forsåvidt lagets eget mål også.
For det er ikke til å komme ifra at disse kampene er fryktelig spennende.
Og jeg syns det er utrolig gøy når de andre på laget scorer.
Nå hadde det vært enda morsommere om min egen sønn også hadde scoret, men han er av den bedagelige typen som heller rusler etter ballen i sakte tempo.
Slik blir man ikke proffspiller akkurat.
Men så lenge han syns det er gøy og sosialt med fotball så skal han så gjerne få holde på.
Vi får bare bedrive litt løpetrening slik at han kanskje får opp farten litt til neste gang det er kamp.

Stakkars lillebror

Det er ikke lett å være lillebror.
Iallefall ikke når storebror har fått seg kjæreste og lillebror også er interessert.
Den stolte storebroren har hatt med seg kjæresten hjem to ganger nå, og begge gangene har lillebror hengt på dem som en klegg.
Det endte med at turtelduene heller dro hjem til henne for å slippe unna den plagsomme lillebroren.
Min bedre halvdel og jeg dro ut for å handle forleden dag og vi hadde med oss minstemann.
Han satt der så pent bak i bilen å tittet ut, og plutselig oppstod det en morsom samtale.

Lillebror: Æ e forelska i N!
Mamma: jammen, det e jo W som e kjæresten te N
Lillebror: æ veit da vel det!
Pappa: da får du finn dæ en kjæreste på barnehagen din 
Lillebror: koffor det? Æ e forelska i N!!
Mamma: ja, men N e opptatt siden hu e kjæresten te W.
Lillebror: (med en særdeles streng og oppgitt stemme) Æ BESTEMME DA SJØL KÆM Æ SKA VÆR FORELSKA I !!!

Lurer på om dette er første gang guttene mine kommer til å være interessert i den samme jenta.

Potetdyret Hugo

Jeg kom brått på at jeg ikke har vist frem vårt lille kjæledyr. Dere som har meg på Facebook har selvsagt sett bilder av vidunderet, men dere andre skal få en nærmere presentasjon nå.

Jeg bestemte meg for å rydde litt nederst i ene kjøkkenskuffen. Langt det nede, under massevis av matvarer fant jeg noe underlig. En liten potet som tydeligvis hadde falt ut av posen og blitt liggende alene. Veldig lenge....
Den hadde nemlig fått både ben og følehorn. Da måtte vi jo selvfølgelig både i den navn og øyne.
Dette var for to uker siden, og jeg må dessverre meddele at Hugo ikke et blant oss lenger nå. Han har reist videre til søppelbøtta. Men vi passet iallefall på å ta masse bilder av han den tiden vi hadde han i hus.

Stopp tiden, jeg vil av!

Jeg skjemmes litt når jeg ser at jeg ikke har skrevet på omtrent en uke.
Nå har det vært hektisk her i huset de siste dagene med bursdagsfeiring og kakebaking da.
Jeg må innrømme at i går følte jeg vemmelse ved å bare tenke på kaker.
I dag har heldigvis den vemmelsen avtatt, men jeg kan godt klare meg noen dager til uten kake.
Bursdagsbarnet derimot var storfornøyd med både kaker og gaver.
Noe av det han ble mest glad for var en mobiltelefon.
Jeg har strittet i mot lenge siden jeg syns at barn ikke har bruk for mobil.
Men samfunnet endrer seg jo, så det var bare å bite i det sure eplet.
Han har regler å forholde seg til når det gjelder telefonen, så jeg satser på at jeg har sånn passe god kontroll på han en stund til.

Lillebror taklet dette med bursdagsfeiring nesten like dårlig som i fjor. Han ble rett og slett sur som en sitron da storebror fikk så mye oppmerksomhet og gaver.
Vi prøvde å forklare han at det ganske snart er hans tur, men det gikk inn det ene øret og ut det andre.
Heldigvis ble han blidere etterhvert, og nå som det er overstått er han fornøyd igjen.
Det blir spennende å se om det blir lignende scene på hans bursdag. Det var en viss storebror som var sjalu tidligere da lillebror også fikk gaver. Jeg har et vagt minne om at en viss tre/fireåring rev av papiret på pakkene til lillebror før noen rakk å blunke.
Jeg trøster meg at om ett eller to års tid så har de lært seg at det er hver sin dag, og sånn er det bare.

Snart bursdagsmaraton

Nå har vi kommet inn i herlige april og jeg venter på våren.
Det har flere ganger virket som den er underveis, men så begynner det pinadø å snø igjen!
Jeg har latt meg lure gang på gang, men nå gidder jeg ikke håpe på vår før jeg ser hestehov i veikanten.

April betyr også bursdager i fleng.
Begge barna samt min far har bursdag med mindre enn 2 ukers mellomrom.
Det betyr kake det.
Masse kake.....
Misforstå meg rett. Alle dere som har lest bloggen eller kjenner meg vet jo at jeg lever og ånder for kaker.
Men det som ikke er fullt så morsomt at noen må bake alle disse kakene også.
Jeg pleier å være snill datter som lager kake til min far.
Null problem egentlig, en liten kake går så fort å lage.
Så er det familieselskap for eldstegutten. Der må det vel lages iallefall to kaker og noe annet godt.
Etter familieselskapet kommer jo selvfølgelig feiringen med klassen. Da trengs det nok to kaker til.
Eventuelt en kake og noen boller.
Minstemann må også ha X antall kaker både i vennebursdag og familieselskapet.

Joda, jeg vet at jeg kunne slått sammen bursdagene deres til bare ett familieselskap.
Vi har gjort det noen år, men nå har de begge begynt å protestere.
De vil gjerne få ha sin dag i fred.
Og jeg skjønner dem godt.
Så det er vel bare å brette opp ermene å forberede seg mentalt på mange timer inne på kjøkkenet i en sky av mel og sukker.
Jeg får bare styre unna de vanskeligste prosjektene.

Påska 2013

Nå er årets påske straks over, og vi sitter igjen stappa på påskegodt.
Det er liksom blitt sånn at man overspiser litt ekstra med snop når man "har lov".
Denne påska har det blitt lite med hyttekos og ski på oss, men vi har kost oss likevel vi.
Vi tok blant annet med oss barna på kino for å se Croods (animasjonsfilm om huleboere).
Ganske søt og morsom film både for oss og barna.
Vi tilbragte også en natt i Østersund på hotell.
Jovisst var det ganske koselig det også, men jeg må ærlig innrømme at det var godt å komme hjem igjen også. Jeg kjenner at nervene mine blir litt frynsete når vi først sitter fire timer i bil med ungene for å deretter dele rom med dem. Og så fire timers kjøretur hjem igjen.
Og i mellom all kjøringen var det jo harryhandling av matvarer.
Ungene syns iallefall ikke det var noe spennende, så de skapte spenning selv.
Midt inne i ene butikken bestemte de seg for å sloss!
Jeg blir ikke akkurat i godt humør av å skille to hylende barn som ligger mellom frysediskene å river og sliter i hverandre.

Både mannen og jeg har konkludert med at det var mye lettere å reise med ungene før.
Om det er vi som har kortere lunte nå eller om det er barna som ikke kan oppføre seg er vanskelig å si.
Men jeg føler at vi hadde bedre kustus på dem før.
Min bedre halvdel er overlykkelig over at vi skal reise på voksenferie i sommer.
Men først må vi jo reise et sted med barna også.
Det er bare å forberede seg fra nå og utover slik at vi kan nok en gang nyte kranglende barn i baksetet på bilen.
Men vi lærer jo egentlig aldri, for etter en stund er alt slitet glemt og vi husker bare det hyggelige med å ha dem med seg.
Det er vel slik det skal  være tenker jeg.

Gullkorn I

Jeg sitter å leser igjennom et dokument på pc`n som får meg til å trekke på smilebåndet.
Dette dokumentet inneholder nemlig små gullkorn fra mine barn.
Jeg har tendensen til å glemme enkelte ting raskere enn en gullfisk, så derfor skriver jeg ned ting som jeg bevare.

Et av gullkornene har jeg tenkt å dele her nå.
Jeg må presisere at jeg ikke husker hvorvidt jeg har delt det før.
Jeg har tross alt skrevet en del innlegg på bloggen, og jeg KAN ha funnet på å skrevet det ned for noen år siden.
I såfall får dere bare unnskylde meg og min sløvhet.

Vi satt en vakker dag for to år siden å snakket om svangerskap og fødsel.
Gutta har fått grundig informasjon om hvordan en vanlig fødsel og et keisersnitt foregår.
De syns det er både ekkelt men samtidig spennende med keisersnitt. Det at noen skjærer i kroppen er visst litt skummelt men det fenger litt å få høre om det likevel.
Vi satt altså da å snakket om keisersnitt og plutselig smeller det fra guttungen:
"mamma..du huske dem grisan ja, den som snakka..huske du dem tok mora da!
dem tok hu med, å så skull dem skjær hu opp i mange lag å lag leverpostei av hu"
Filmen han snakket om er forøvrig heldiggrisen Babe.
Da var det en lillebror som lurte på om vi lager leverpostei av mennesker også.
Det kunne vært litt morsomt å se reaksjonen hans om jeg hadde svart ja. Men da hadde jeg samtidig sørget for at gutten aldri hadde rørt leverpostei mer.
Så da var det bare å forklare at leverpostei kommer fra griselever. Ikke fra mennesker som tar keisersnitt.

Hurra det er fredag

Ikke nok med at det er fredag, men det er påskeferie også!
Jeg har tyvstartet med påskeegget allerede jeg.
Var nemlig så heldig at jeg fikk et herlig velfylt påskeegg av sjefen min i dag, og da må man jo prøvesmake litt. Vel og merke etter barna var i seng.
Jeg måtte dessverre dele med gubben, men skitt au.
Jeg sparer meg selv for noen kalorier når jeg må dele.
Nå må jeg bare overhøre den lille stemmen min i hodet som forteller meg at jeg var misfornøyd sist jeg gikk på vekta. Den stemmen har nemlig en tendens til å ødelegge alt som heter nytelse og snopspising for meg.

Ellers går livet sin vante gang her hjemme.
Ungene har fått seg en ny youtube favoritt som jeg tenkte å dele her.
Jeg må innrømme at jeg ler like godt jeg også, og jeg forstår jo til og med hva den sier.
Ungene har fått beskjed om at papegøyen bare sier "søren"

Hjemmepåske VS reise bort

Nå nærmer det seg påskeferie med stormskritt.
Jeg kjenner at det allerede klør i fingrene etter å reise en eller annen plass.
Men så var det denne økonomien da.
Hadde vi vært rike så hadde vi vært langt unna allerede første dag i påskeferien.
Men sånn som det ser ut nå så er det vel bare en handletur over grensa som blir påskens "store" begivenhet.
Hvor er alle invitasjonene til hyggelige hytteturer (med og uten barn) og høyfjellsturer?
Det er ikke noe galt med hjemmepåske, men jeg er litt for rastløs til å bare være hjemme.
Særlig når hele familien har fri i over en uke samtidig!
Det skjer ikke særlig ofte.
Jeg har holdt på å grublet meg i hjel i hele dag, men jeg klarer jammen ikke å finne på noe.
En får bare gruble videre.
Men en ting er sikkert, påskeegg blir det uansett om vi er hjemme eller borte.
Selv om jeg må sørge for påskeegget selv. Det er ulempen med å bli voksen gitt.

Akedag

Jeg kan med hånden på hjertet i dag fortelle at jeg har lært en liten lekse.

IKKE dra ut på byen en lørdagskveld med noen glass (vel, det var vel egentlig en hel flaske) vin innenbords og deretter tro at man skal være klar for aktiviteter ute med barna dagen etter.

(jeg må poengtere at det gikk helt fint altså, men hjelpe meg så trøtt jeg har vært)

Vi var påmeldt aking oppe på Lian i dag, og jeg visste at det kom til å bli noen timer ute i snøen.. Jeg kjente at jeg angret litt da vekkerklokka ringte alt for tidlig og jeg visste at jeg ikke hadde fått så mye søvn som jeg burde hatt.

Det var bare å kravle seg ut av sengen og prise seg lykkelig over at jeg sjeldent blir dårlig dagen derpå.

Det var litt trasig å være ute i knallsol og masse snø uten solbriller, men det gikk greit for det meste. Det var bare å myse mest mulig. Jeg så kanskje ikke så smart ut, men det hjalp iallefall.

Vi valgte å ta trikken oppover slik at vi skulle slippe unna eventuelle parkeringsproblemer.

Vi voksne trodde at ungene kom til å finne trikketuren spennende, men neida. De kjedet seg før vi hadde kommet oss ut av sentrum.

Og de ble ikke noe blidere da vi måtte gå et stykke etterpå. De sutret og klaget da vi gikk oppover bakkene, og vi fikk høre gang på gang hvor slitne de var.

Pussig det der, for da vi kom fram til plassen vi skulle ake så kastet de seg utfor bakkene og kom løpende opp igjen gang på gang.

Glemt var alle sorger og tretthet.

Vi koste oss også med grillpølser, kvikklunch og appelsin.

Kjempegodt for to sultne barn, en sporty tante og ett stykk mor med hangover.

Vår lille demon

Jeg må ærlig innrømme at jeg syns bikkja vår er verdens flotteste. Greit, noen ganger er hun den mest dustete og rare skapningen jeg vet om men i det store og det hele er hun fantastisk. Hun har en personlighet som man bare må elske, og hun har en herlig frekkhet. Den frekkheten er det forresten morfar som må få skylden for. Han og bikkja har litt for mye tid sammen på dagtid, og det har ført til en særdeles bortskjemt diva.
Alt han spiser forventer hun å få smake på når han en gang blir gammel og svak er jeg sikker på at hun kommer til å stjele maten ut av hendene på han. Men jeg skjønner at han har problemer med å være streng når hun er så søt.

Men hun kan se skummel ut også . Min kjære tante fikk tatt dette bildet forleden av demon vaktbikkja som vokter hagen sin.

Fotballcup

Vi prøver å få ungene interessert i andre ting enn bare nintendoen og tv`n.
Minstemann har ikke noen fritidsaktiviteter enda men det kommer etterhvert som han blir skolegutt.
Størstegutten fikk begynne på allidrett i førsteklassen og har deretter gått over til fotball.
Nå må jeg innrømme at jeg var litt usikker på om dette var noe for han. Det har seg slik at han er litt ufokusert og ukonsentrert til tider. Det er ikke alltid at det passer så godt at ungen står å ser en annen vei når ballen kommer susende.
Men han har faktisk blitt bedre den siste tiden, selv om jeg aldri ser for meg at vi oppfostrer den nye Ronaldo.

I går var var vi avgårde å så vår lille håpefulle spille bendit cup. Det var faktisk en fornøyelse å se på alle de små guttene som løp rundt etter ballen. Enkelte av dem var skikkelig flinke, så jeg blir ikke overrasket om de  går videre med fotballen.
Min sønn gjorde også en bra innsats både på banen og i mål.
Han er ganske søt der han står i målet samtidig som han danser litt rundt seg selv. Ja, jeg sa at han blir litt ufokusert til tider.
De tre kampene de spilte var noen ganger nervepirrende og jeg satt der med hjertet i halsen. Iallefall da han stod i mål. Jeg ønsker ikke at ungen min skal være den som får skylda for at laget taper kampen.
Heldigvis ble det 4-0 den første kampen. 2-2 den neste og 2-1 den siste, så da skal jeg så absolutt ikke klage.
Jeg kommer nok til å sitte som stolt fotballmamma på tribunen neste gang også

Fortsatt sykdom

Her har vi fortsatt en guttunge med feber. Som om ikke det var nok så har han også fått stygg hoste i tillegg.
Det høres ut som en gammel mann med røykhoste når han setter i gang. Vi har vært hos lege, men han fant ikke ut noe, så vi må vel bare avvente en liten stund til. I dag har jeg hatt gleden av å være på fotball cup sammens min eldste sønn. Innlegg om det konmer i morgen. Nå ligger jeg som et slakt på sofaen å spiser Walters mandler. Syndige gode sjokoladen. Et lite lyspunkt midt i all denne sykdommen og elendigheten. Min bedre halvdel er også i dårlig form i dag, men det er jaggu selvforskyldt. Han var på byen i går, og har ikke lært seg når det et lurt å takke nei til enda et glass.
Så ond son jeg er så syns jeg ikke synd på han i det hele tatt ;)

Tidsklemma

Jeg har hatt lite tid til å skrive de siste dagene. Foruten den vanlige tidsklemma og kabalen som skal gå opp så har jeg attpåtil hatt enda en ting å hanskes med. Febersykt barn på tredje dagen. Høy feber men likevel vært i storslag egentlig, helt til han kapitulerte på sofaen isted. Jeg får fortsette å leke sykepleier.

Barnas skidag

I dag har vi hatt gleden av en smule friluftsliv.
Vi er ikke bestandig så flinke til å komme oss ut i frisk luft, så jeg er litt stolt de gangene vi faktisk kommer oss lenger enn gårdsplassen.
Hvert år arrangeres det barnas skidag og vi dro avgårde i år også med stort pågangsmot.
Det pleier å være ganske mye folk, så det er ikke plassen for den som er folkesky.
Noe min bedre halvdel er, så han fikk slippe unna i år.
Nå må jeg påpeke at han ikke slapp unna fordi jeg var snill, men fordi han trengtes hjemme i forhold til oppussing hos våre kjære naboer.
Barna og jeg fikk derimot selskap av sporty tante U som stilte opp med kamera og seigmenn.

Minstemann fikk gå den letteste løypa i år også, men vi satser på å sende han på en større neste år.
Han hadde ingen problemer og tuslet fornøyd inn til mål der han mottok premien sin.
Deretter gikk vi til det andre målet hvor vi ventet på eldstemann som hadde blitt sendt avgårde i en lengre løype. Vi stod der å ventet lenge med kameraet klart for å forevige øyeblikket hvor han gikk over målstreken. Men det øyeblikket kom aldri.
Telefonen min ringte plutselig og en hyggelig mann presenterte seg å fortalte at han var fra norsk folkehjelp.
Min lille Petter Northug hadde gått mye raskere enn vi forventet, så han var kommet i mål lenge før vi var på plass. Da han ikke fant oss i folkemengden hadde han henvendt seg til de frivillige for å bli følgt til området for "forsvunnede barn"
Jeg er så glad for at jeg har barn som hører etter når jeg har gitt dem beskjeder. Han gjorde akkurat som jeg hadde bedt han om å gjøre hvis han ble borte for oss.
Etterpå koste vi oss i snøen med kjeks, appelsiner og seigmenn.
Vel hjemme ble det pølser med lompe stekt i stekepanne. Vi tok ikke sjansen på å grille ute i marka,så det var like greit å ta maten hjemme.

Kveldshumor

Jeg er i det trøtte hjørnet i kveld. Det fører ofte til at jeg får en særdeles dårlig humor. Bare spør min mann, jeg er sikker på at jeg går han på nervene når jeg er i mitt humoristiske hjørne. Jeg er fæl på dårlige vitser og svart humor. Og hvis jeg er overtrøtt så ender det gjerne i latterkrampe. En gang var det så ille at bikkja vår ble skremt. Hun nektet faktisk å motta kos i noen dager etter.
Kanskje ikke så rart, jeg rullet rundt på gulvet mens tårene spratt.
Jeg elsker faktisk når ting er så morsomt at jeg tror jeg skal le meg i hjel. Noen ganger skulle jeg gjerne ledd, men tør ikke. Som den gangen da morfar falt i rulletrappa på Gardermoen. Da var det bare å sette opp pokerfjes gitt. Tanta mi lo godt vel og merke. Egentlig merkelig at hun ikke ble gjort arveløs den gangen.

Jeg avslutter dette innlegget med en godbit av en vits

Sherlock Holmes og Dr. Watson er på telttur. De slår opp sitt telt under stjernene, og legger seg til å sove. Utpå natten vekker Holmes Dr. Watson. «Watson! Se på stjernene og fortell meg hvilken slutning du kan trekke». Watson svarer: «Jeg ser tusenvis av stjerner, og selv om det kanskje bare er noen få av dem som har planeter er det ikke usannsynlig at enkelte planeter ligner på jorden. Og om enkelte planeter ligner jorden er det også en mulighet for at det finnes liv. Til dette svarer Holmes: «Watson, din tosk, noen har stjålet vårt telt !."

Den som sover..

Tenk å kunne vært en bjørn. Det hadde vært så godt å spist seg stappmett og deretter sovet fram til våren.
Ungene mine liker å sove de også, iallefall så sover de ganske godt natta igjennom.
Men...
De liker IKKE å legge seg. Selv om kroppen omtrent klapper sammen og øynene er halvveis lukket så klarer de ikke å innrømme at de er trøtte.

Minstemann er verst. Det skal protesteres, hyles, argumenteres og hyles litt til før vi får han i seng. Deretter er det litt gråtong. Og plutselig! Boom! Der sover han som en sten.
Hvem skulle tro at han hylte som en stukken gris fem minutter før dette bildet ble tatt?

Selektiv kresen

Noen ganger skjønner jeg meg ikke helt på disse barna mine.
Minstemann er ikke så alt for kresen. Han tør faktisk å smake på det meste vi serverer, og han liker vel 90% av det han får på tallerkenen.
Min eldste sønn derimot kunne hatt kresen som mellomnavn.
Han er ganske så skeptisk til alt som er ukjent, og han har ingen problemer med å si at han ikke liker noe.
Det kan være en riktig hard kamp de gangene vi prøver å introdusere ny mat for han.
Det merkelige er at han ikke liker ting som er typisk "vanlig" mat.
Jeg kunne skjønt det om han hadde nektet å spise blekksprut, snegler eller torskerogn.
Men neida, han hater pytt i panne, paprika og tomat.
Pytt i panne har vi gitt han tre ganger, og alle tre gangene har han kastet opp etter første tygg.
Derfor serverer vi ikke det mer, jeg ble lei av å vaske bordet!
Tomatene har jeg et litt ambivalent forhold til siden han hold på å kveles av en cherrytomat for noen år tilbake. Han ville ikke kjenne smaken av den, og derfor tenkte han at han heller kunne svelge den hel.
Jeg må innrømme at jeg er glad for at jeg kan Heimlich manøveren.
Det kan godt hende at vi hadde hatt ett barn mindre etter den episoden hvis ikke jeg hadde fått den opp igjen. Det er utrolig hvor glad man blir når det plutselig spretter en cherrytomat gjennom rommet og lander på gulvet med et klask.

Det som er litt pussig i forhold til denne kresenheten er at han elsker ketchup, tomatsaus på pizza OG tomatsuppe.
Forstå det den som vil.

Mandag

I dag slet jeg med å finne en bra tittel for dagens innlegg.
Egentlig så slet jeg litt med hva jeg skulle skrive for den del, for det har ikke hendt så mye spennende her de siste dagene.
Jeg kunne jo ha skrevet om hva vi har spist til middag i helgen, eller fortalt om alle de spennende innkjøpene våre.
Men det hadde ikke blitt særlig spennende lesning. Jeg husker nemlig ikke hva vi har spist de siste dagene. Bortsett fra at jeg har spist masse kake.
Og spennende innkjøp? nah... jeg er blakk som en kirkerotte rett og slett. Så det eneste spennende jeg har kjøpt i det siste er et par ullsokker på salg.

Men over til helgen ja.
Vi tok en impulstur over til Storlien for å handle litt på lørdagen. Egentlig hadde vi tenkt å kjøre til Østersund, men siden klokka var ett allerede da vi dro så fant vi ut at det hadde blitt knapt med tid. Det er tross alt nesten fire timer hver vei.
Så fant vi ut at Åre ville være en grei destinasjon.
Vel, etter en og en halv time da vi var kommet rett over grensa fant vi ut at vi var møkklei av å sitte i bil,så da endte vi opp på Storlien istedet.
Min bedre halvdel var litt skuffet, fordi han hadde ønsket å dra til Østersund bare for å kjøpe yndlings yoghurten sin.

Søndag ble en dag hvor vi løp fra kakefat til kakefat. Det var to bursdager som overlappet hverandre, så vi fikk iallefall ingen problemer med å fylle opp kalorikvoten vår den dagen.
Jeg  var egentlig ganske fornøyd, for en søndag fylt med pølser, pizza og kaker er faktisk helt allright det!

En romantisk dag?

I dag er det valentines day.
Noe som betyr at butikkene vil at vi skal sette ekstra pris på de vi er glad i. Gjerne ved å kjøpe blomster, kort, konfekt, bamser og alt annet romantisk som hører til.
Her i huset har vi ikke latt oss lure så mye av dette.
Det hender at vi har tar oss en tur ut for å spise middag og deretter dra på kino, men det er mange år siden det har vanket blomster og konfekt på meg.
Når jeg tenker meg om så har vel min kjære mann aldri kjøpt blomster eller konfekt til meg.
Ikke at jeg legger meg ned å gråter av den grunn. Jeg forventer det heller ikke, og jeg vil heller at vi skal finne på noe hyggelig sammen framfor at han skal kjøpe en overpriset blomsterbukett til meg.
Egentlig er jeg ikke blomstertypen, så slikt får ikke hjertet mitt til å banke noen ekstra slag.
Jeg fikk derimot en eske med drops og en bamse som var formet som en flodhest (med et stort hjerte på magen) for ti år siden av min daværende kjæreste, og det var jo ren lykke for en forelsket attenåring.
Den bamsen har jeg fortsatt, men den sover ikke i senga mi lenger. Det ville kanskje vært litt sært. Ungene derimot har adoptert denne bamsen, så den lever i beste velgående.

Men denne dagen ja.. Det blir ikke noe middag på meg og min kjære i dag.
Min stakkars stakkars mann har nemlig tilbragt natten knelende foran toalettet. Det var jo beleilig at han fikk omgangssyke akkurat i natt. Det er jammen bra at jeg insisterte på å dra på kino tirsdagen som var.
Så vår date blir nok som følgende: ett stk sutrende mann som trenger massevis av sympati, og jeg som ligger vedsiden av han i senga å spiser sjokolade (jeg har allerede hamstret inn)
Merkelig hvor syk den mannen kan bli når han først blir dårlig forresten.

Siden noe av dette innlegget handler om å få ting, så må jeg nesten nevne at jeg har fått noe i dag som jeg ble kjempeglad for.
Jeg skulle innom Intersport en tur for å kjøpe ullsokker til min eldste sønn.
Jeg kom ut fra butikken med ullsokkene som planlagt. Problemet var at jeg også i en eller annen merkelig kjøperus hadde kjøpt meg en allværsjakke også. (nå må jeg poengtere at den var på salg altså!)
Ja, jeg trengte faktisk en sånn jakke. Men de pengene var vel strengt talt øremerket mat og andre innkjøp.
Jeg konkluderte kjapt med at familien kan spise havregrøt i noen uker.
Men så har jeg verdens snilleste besteforeldre som sa at de ville gi meg den jakken i gave.
Så nå har jeg en kjempeflott jakke, og samtidig så får jeg penger tilbake sånn at familien kan spise litt annen mat enn havregryn de kommende ukene.

Små gleder i livet

Jeg er ganske glad i å dra på kino. Nå kommer vi oss ikke så ofte avgårde, og det har vel mest med økonomien å gjøre. Ja jeg vet at det ikke er så himla dyrt, men det er slike innsparinger som gjør at vi har råd til å reise på så mange fancy ferier.
Siden jeg har har Chess som telefonoperatør så har vi 2 for 1 på kino hver tirsdag. Det benyttet vi oss av i går. Jeg syns det er herlig å kunne ta en kinodate med mannen min i ny og ne.
Det er jo også litt fint å ha en mulighet til å spise litt ekstra snop. Man må jo ha kinogodt!

Vi valgte å se Hansel and Gretel witch hunters. Syns faktisk filmen var ganske bra, selv om den sikkert var mer passende for min kjære mann. Jeg er nesten sikker på at han likte den ekstra godt fordi Gretel så ekstra snerten ut i skinnbuksa si det hun spratt rundt å drepte hekser.
Men som sagt, god underholdning på en ellers ordinær tirsdagskveld.

Morsdag

I dag er det MIN dag!
Vel, ikke bare min dag. Men min mors dag, min bestemors dag og alle andre mødre rundt omkring.
Jeg hadde på forhånd ønsket meg kort og kos på sengekanten fra barna.
Frokosten hadde vi på forhånd blitt enige om å ta ved bordet for å unngå for  mye søl.
Det er stusselig å sitte alene i senga med frokosten, og jeg kan ikke forestille meg at det er noen suksess når fire stk skal klemme seg sammen i en seng med 150 cm bredde for å spise sammen.
Derfor sa jeg at jeg heller ville stå opp til dekket frokostbord.

Klokka var vel rundt halv åtte om morgenen da jeg hørte at de begynte å romstere nede i kjellerstua.
Den høylytte romsteringen utviklet seg deretter til krangling, og etter fem minutter stod det to hylende unger ved sengen min og sladret på hverandre.
Jeg gav dem klar beskjed om at jeg ikke var interessert i hvem som hadde vært ekkel med hvem, og at det IKKE var denne måten jeg ville bli vekket på.
Poff sa det, og de forsvant som ånden i flasken.
Jeg prøvde å sove litt videre, men gav min kjære mann beskjed om at han snart måtte stå opp å dekke bord.
Da klokka var halv ti ble jeg nok en gang vekket, og da stod min eldste sønn der med gaver til meg.
Ett kort som han hadde laget selv, tre sukkerfrie drops, en plate kokesjokolade (som han hadde funnet i kjøkkenskuffen) og skjærefjøla vår i plastikk.
Jeg må innrømme at jeg ble ganske rørt siden det var noget orginale gaver jeg mottok.
Vi koste oss med frokost, og deretter fikk jeg gleden av å dra på trening.
Man må jo trene litt med tanke på at det skal spises kake!

Jeg hadde bakt en konfektkake med kesam som jeg hadde trukket med marsipan. Jeg ble stående å spise marsipan i smug samtidig som jeg pyntet kaka. Det endte opp med at jeg hadde så mye marsipan til overs at jeg gav opp smugspisingen å lot ungene få resten.

Etter kakespising med familie ble det middag på big horn med svigerfamilien.
Like koselig som alltid.

Ungene hadde forresten enda en overraskelse til meg.
Gjett hvor overrasket man blir når man går ned i kjellerstua å ser dette synet.
Hvor glad jeg ble kan derimot diskuteres...

Film og tårer

Jeg er ikke kjent for å ha pokerfjes. Iallefall ikke hvis jeg ser triste filmer. Og triste filmer er det flust av. Jeg gråter iallefall hvis de omhandler barn eller foreldre som blir syke eller dør.
Når Mufasa i løvens konge dør så griner jeg. Eller i Titanic når Leonardo Di Caprio vandrer til de evige jaktmarker.
Det finnes nok filmer å ta av.
Om det er jeg som er en overfølsom tåreperse eller om det er normalt å gråte så lett vet jeg ikke.

I dag er det fredag, noe som betyr den vanlige fredagskosen med mat og film. Dagens film var lillefot og vennene hans. Jeg begynte å gråte 5 minutter inn i filmen, og holdt det gående i 20 minutter. Min kjære ektemann og yngste sønn trøstet så godt de kunne.
Det er ikke meningen å bryte sammen i snørr og tårer, men det er så trist når mammaen til lillefot dør
Jeg har grått av denne scenen helt siden jeg var liten jente, og noe sier meg at jeg ikke kommer til å slutte med det heller.

"Nytt" soverom

Jeg har i lange tider irritert meg over at yngstemann ikke klarer å ha orden på rommet sitt. Vi har oppbevaringsbokser i bøtter og spann, men lekene har fortsatt en tendens til å havne utenfor. Han har tidligere hatt en rammemadrass, og under der har det vært glimrende samlingsplass for hybelkaniner og single sokker. Derfor var gode råd dyre, for jeg er sykt lei av å snuble rundt i kaoset hans.

Vi fant ut at han skulle få årets bursdagsgave på forskudd. NY seng!
Vi fikk kjøpt en høyseng på IKEA som vi skrudde sammen med slit og svette. Vi måtte også tilbake en gang ekstra fordi den ene planken manglet hull til skruene. Uansett fikk vi den sammen etter litt skriking og banning.
En hylle under ble det også plass til, så nå har han fått et nytt rom som han et veldig stolt av.

Led meg inn i fristelse

Det er mandag. Ikke akkurat min favorittdag, men det går sånn passe greit. Vi har nettopp spist middag, og jeg lider av "syns synd på meg selv" syndromet.
Det er ærlig talt ikke så synd på noen av oss.
Jo, kanskje litt synd på barna. De hadde noe søm hørtes ut som tredje verdenskrig nede i kjellerstua i går. Det hjalp heller ikke å be dem roe ned. Enden på visa var at alle leker ble bært ut i gangen. Slemme voksne sier du? Jeg skal love deg at du hadde gjort det samme om du hadde hatt en trassig fireåring foran deg som sier "bare ta lekene du, dere klarer det sikkert ikke likevel"

Vips så var rommet usedvanlig tomt. De får igjen lekene i morra, men for å bøte litt på den dårlige samvittigheten min (og mandagsdepresjonen jeg lider av) så har jeg lagd istand en blåbærpai. Den skal nytes etterpå sammens en dæsj vaniljekesam.

Bake kake søte

Før bakte jeg ganske ofte.
Grunnen til at jeg har trappet ned er ganske enkel.
Jeg klarer IKKE å bake uten å spise av resultatet. Jeg vet at det går an å holde seg til bare en smakebit, men kom igjen. Finnes det virkelig noen som bare smaker en liten bit av det de har laget?
Jeg klarer det ikke! Her stappes det innpå til jeg blir kvalm.
Og etter jeg har blitt kvalm så er det fortsatt plass til enda et stykke.
I dag skal jeg i bursdag, og jeg tenkte jeg skulle bake noen cupcakes til bursdagsbarnet.
Vanilla cupcakes som jeg har funnet i bakeboken til Manuela. (damn you Manuela, det er blant annet din feil at jeg fortsatt er litt brei over baken)
De skal ha sjokoladefrosting på toppen, så jeg ser for meg at dette kan bli riktig så godt.
Kanskje litt kvalmende også?
Det skal tross alt inntas alkohol på bursdagsfesten, så jeg håper at folk begrenser seg.
Jeg vil ikke ha skylden for at folk står tvekroket over toalettet etter kombinasjonen cupckakes og øl.

Snart skal denne lille godbiten dekoreres og deretter nytes !

En jobb for de kongelige

Dette gullkornet er ikke helt ferskt, men siden vi ler hver gang vi tenker på det så tenkte vi det kunne være på sin plass å publisere det her.

Følgene scene foregår på badet:

Minstemann sitter på do imens han venter på hjelp til å tørkes.
Pappaen kommer inn å forteller guttungen at han må lære seg kunsten å tørke seg selv.
Ungen setter opp et sjokkert ansikt og følgende samtale utspiller seg:

Guttungen:" Æ ska IKKE tørk mæ sjøl"
Pappaen: Neivel?
G: "Det har nemlig dronninga sagt!"

Pappaen ler og ber meg deretter komme inn på badet for å høre hva som ble sagt.
Jeg spør forsiktig om hva han sa og svaret kommer kjapt
"Det e dronninga som har sagt at æ ikke ska tørk mæ sjøl. HU ska nemlig gjør det"

Vel, de kongelige reiser land og strand for å møte folket. De påtar seg mange fine oppgaver, men jeg tviler sterkt på at vi noen gang kommer til å se dronning Sonja stående på badet vårt imens hun tørker fireåringen vår bak.

feil mann?

Noen ganger undrer jeg på om jeg giftet meg med feil mann.
Misforstå meg rett, jeg er virkelig glad i den mannen jeg har, men noen ganger skulle jeg ønske at han var eier av en sjokoladefabrikk framfor rørlegger.
Jeg elsker sjokolade, nei..jeg FORGUDER sjokolade.
Det blir ikke helt det samme å skulle sitte å knaske på kobberrør for eksempel.
Ikke at jeg noen gang har prøvd det, men man vet jo aldri hvor desperat en kan bli.

Hadde han vært eier av en sjokoladefabrikk derimot kunne jeg livnært meg på troika og gullbrød. Og melkesjokolade! Aller helst Walters mandler.
Jeg kjenner at jeg får vann i munnen ved tanken.
Det er stor sannsynlighet for at jeg hadde endt opp fet men lykkelig.
Mest sannsynlig hadde jeg kanskje spist meg lei på sjokolade også, selv om jeg finner den tanken absurd.

Det har jo selvfølgelig sine fordeler å ha rørlegger i huset også. Jeg kan ikke fikse kraner som lekker eller andre typiske ting.
Jeg kan (hvis jeg legger godviljen til) stake opp et tett toalett eller rense sluk. Men jeg foretrekker å stå over slike ting. Da er det greit at man har en mann som nesten har forpliktet seg til slike oppgaver.
Nei, jeg får heller holde meg til handymannen min, å så får jeg heller innlede et hemmelig forhold til sjefen på Nidar (noen som vet om det er mann eller kvinne forresten??) sånn at jeg kunne fått sjokoladeplater levert på døra.
Det hadde vært noe det!

Bitch is back

Ja!
Endelig er jeg tilbake.
Med EGEN pc! Min kjære snille søte gode mann (her må det smiskes litt ekstra) kjøpte ny pc til meg, så nå kan jeg sitte her å klapre på tastaturet dag ut og dag inn.
Lurer på hvor lang tid det tar før han angrer på det kjøpet.
Litt tid vil det nok ta, for han har nå begynt å se en ny serie.
Jeg kjenner at jeg begynner å få et noe anstrengt forhold til serier. For her i huset er det nemlig ikke slik at det sees en episode nå og da.
Neida, han skal jaggu se hver gang han har anledning. Det vil i teorien si at han løper som en galing til sofaen og tv skjermen rett etter middag. Og rett etter ungene har lagt seg.
Og i helgene så sniker han seg til en kikk imens jeg og ungene prøver å finne på noe for å underholde oss selv.
Og når han eeeendelig er ferdig med episode ÅttehundredeOgSøtti så finner han søren meg en ny serie!!
Jeg sverger på at jeg en vakker dag formaterer den pc`n hans sånn at han mister rubbel og bit av serier!

Ellers er alt vel og bra her i heimen.
Vi er blakke som kirkerotter etter juleferien, men det er vel slikt som skjer når vi reiser over halve kloden for å feire jula i varmere strøk. Det hadde kanskje vært billigere å vært hjemme, men det fristet rett og slett ikke med ribbe og minusgrader denne gangen.
Gi meg heller en Pina Colada som jeg kan nyte i solnedgangen på dekk.
Akk ja...
En liten reiserapport fra turen kommer når jeg får overført bilder til denne nye pc`n.
Nevnte jeg at jeg hadde fått ny pc?? ;) O`lykke!