Kyssing av spurv

I dag er det onsdag, og det betyr kosedag her i heimen.

Før hadde jeg begge ungene hjemme, men moroa er over for apekatten som må avgårde på skolen. Gjett om han er misfornøyd med det.

Villdyret har fortsatt gleden av å være med mammaen sin hver onsdag. I dag ble det bytur på oss.

Jeg håper disse aktivitetene er noe han kommer til å huske med glede den dagen han velger sykehjem til meg.

Vi var innom biblioteket hvor vi leste X antall bøker som handlet om brannbiler.

Nå skal det jo sies at jeg ikke har noe i mot at gutten elsker brannbiler. Det gjør jo jeg også.

Men nå er jo han mest interessert i bilen, og jeg i mennene.

Man finner særdeles få heite brannmenn i barnebøkene dessverre.

Det fine med å gå i byen sammens villdyret er at han krever minst to turer forbi brannstasjonen. Da går det an å speide sultent etter disse brannmennene.

Problemet er vel mer at gjennomsnittsalderen på disse heltene er nærmere 50.

Så dette er en oppfordring til dere i trøndelag brann og redningstjeneste:

Kan dere være så snill å ta inn noen yngre karer snart? og når dere først er i gang, kan dere ikke lage en sånn fancy kalender i samme slengen?

Etter biblioteket og brannstasjonsvandringen ble det litt tassing rundt i byen.

Villdyret er særdeles glad i dyr og vil gjerne kose på alt som rører seg. Dette inkluderer fugler.

Han ble sint når han ville ha med seg ei kråke hjem, selv om jeg fortalte at kråka garantert ikke ville blitt med uansett hvor pent han hadde spurt.

Han konkluderte selv med at kråka sikkert hadde bitt han hvis han hadde tatt i den.

Etter en stund gikk vi forbi en flokk med søte små spurver.

DE skulle han definitivt ha!

Jeg sa det samme som tidligere, at de sikkert ikke ville finne seg i å være med hjem.

Da så han oppgitt på meg å sa "Æ ska ikke ha med hjem, æ ska da bare nuss dem"

Jeg lo litt før jeg sa at det ikke lot seg gjøre.

Da ble han litt arg før han med strengstemmen svarte "JO! Æ har da gjort det før!"

Blant cowboyer,pirater og kjeltringer

Noen ganger tror jeg barna mine preges en del av det de ser på tv.

Jeg er ganske sikker på at de tror det finnes ekte sjørøvere.

Da i skikkelig kaptein sabeltann stil, ikke somaliske pirater som herjer og halshugger.

Nei, de ser nok for seg en mann som er hvit i fjeset og som har kul hatt og flagrende hår.

Jeg lar dem få leve i den troen.

Kjeltringer finnes det også en del av, men jeg tror de ser for seg skumle menn i fangedrakt.

Vi var nede på legevakten en gang (jeg husker ikke i hvilken sammenheng) og gikk innom narvesen siden køen på venterommet var uhorvelig lang.

Ut fra narvesen kommer det en mann i svart og hvitstripet genser og med svart lue. Apekatten (da ca 4 år) sperrer opp øynene før han sier halvhøyt "du mamma, e det der en TYV??!"

Mannen bare kikket halvsnurt på guttungen før han gikk videre.

Jeg prøvde forgjeves å holde maska fram til "tyven" var utenfor synsvidde.

En annen gang satt vi på kontoret til fastlegen. Da var Apekatten nettopp fylt 3 og var i det pratsomme hjørnet. Plutselig legger han merke til bildet som legen har i vinduskarmen av eget barn.

Apekatten blir helt vill å reiser seg i fanget mitt mens han peker og roper "seee mamma! Han har en baby Hiv og Hoi"

Jeg skjønte ingenting før det gikk opp for meg at det var bilde av en baby i matrosdress.

Tidligere i dag når jeg følgte barna til barnehage og SFO gikk vi forbi et forelsket par som kom oppover bakken. De hadde en ganske alternativ klesstil, noe Villdyret merket seg. Mannen hadde på seg en litt fancy hatt som min yngste merket seg godt.

"OI oi oi, en cowboy" kauket han så det hørtes langt oppover og nedover bakken.

Nå skal det nevnes at hatten IKKE lignet på en cowboyhatt, men det kan så være.

Hver dag får jeg meg en god latter av slike kommentarer.

trøtt i trynet

Merker at jeg blir litt sløvere med å blogge når det er helg. Iallefall når det er arbeidshelg.

Da går jeg over i en slags zombie modus med en gang jeg går av vakt.

Noe som kan være både morsomt og slitsomt for ungene og mannen.

Det morsomme er at jeg har mye lettere for å si ja til ting jeg kanskje hadde sagt nei til en annen dag. Når jeg er trøtt og fjern så er det så mye lettere å si ja til spilling på nintendo eller at de får lov til å spise frokostblanding til lunch.

Det kjipe er at jeg har kortere lunte, og dragen kommer styrtende fram hvis det blir mye spetakkel og krangling.

Når det begynner å sive røyk ut av neseborene mine så vet resten av familien at det er smart å søke tilflukt.

De VET at det er lurt, så hvorfor de ikke gjør det enkelte ganger er fortsatt et mysterium for meg.

Min bedre halvdel har visst funnet ut at terging av trøtt kone er ekstremsport. Får han fyrt meg opp skikkelig så risikerer han å få noe kastet etter seg.

Nå må det påpekes at jeg bare hiver myke ting etter han, jeg vil da ikke ødelegge inventaret.

Nå er det en vakt igjen før jeg har to dager fri. Det blir jammen godt å sove i egen seng i morgen.

Jeg kjenner at jeg lengter ekstremt etter egen dyne og pute.

Det er forøvrig ikke bare jeg som er trøtt for tiden.

Merker godt at sommerferien er over og at hverdagen er kommet for fullt.

Apekatten er sliten på kvelden etter han ble skolegutt.

Villdyret er utslitt på ettermiddagene etter han begynte på storbarnsavdelingen. Han er i største laget for å sove dupp på dagtid, men det skjer ofte at han faller i søvn på sofaen.

Se eksempel under

Mannen er også sliten siden han jobber så mye overtid.

Den eneste som har noe energi igjen er den gale pelsdotten. Enkelte ganger undrer jeg på hva den hundematen inneholder. Bikkja er jo riv ruskende gærn av og til.

Galskapen understrekes av febrilsk rulling rundt på gulvet med påfølgende halejakt før det hele avrundes med et skikkelig hyl.

når fuglen forlater redet

Jeg har hele tiden vært forberedt på at ungene bare er til låns. Etterhvert som de blir større så er det jo en selvfølge at de heller vil være ut med venner framfor å sitte hjemme med trege foreldre.

Men jeg hadde jo et håp om at det var lenge igjen til det ble sånn med mine barn.

Men den gang ei!

Apekatten ser vi svært lite til nå for tiden. Først er det skole og noen timer på SFO.

Han blir med hjem for å spise middag og gjøre lekser. Deretter er det rett ut med venner.

Innetid er kvart på syv og da er det kveldsmat og leggetid halv åtte.

Jeg må innrømme at det er litt deilig når det er ekstra stille i huset.

Helt stille blir det ikke, vi har tross alt villdyret her også. Men han gjør ikke så mye vesen ut av seg når storebror ikke er tilgjengelig.

Men jeg syns det er fælt å se apekatten så lite som vi gjør for tiden.

Det er nesten så jeg håper at han skal finne på noe tull slik at jeg har en grunn til å gi han husarrest en ukes tid.

Det hadde vært noe.

Et annet alternativ er at vi voksne blir kulere og mer spennende å være sammen med.

Who am I kidding?

Jeg tror ikke vi noen ganger kan sammenlignes med kompiser, og det er kanskje like greit.

Jeg er nok bare nødt til å innse at jeg har blitt "ettbarns mor" og deltidsmamma.

Og til tross for at vi nå snart blir barnløse (det er ikke mange årene igjen til villdyret også vil ut med venner) vil ikke slemmepappa utvide barneflokken!

Jeg er fullt klar over at vi ikke kan få nye barn etterhvert som de største vokser opp.

Greit, jeg liker tanken teoretisk sett, men praktisk.....nei....

Ro ned tiden litt!

Jeg vil beholde de små barna mine enda en god stund.

Flittig maur

I dag kom det 5 kubikk med sand som ble tippet ut på gårdsplassen.

Jeg innbiller meg at morfar angret litt når han så den mengden de etterlot seg. Jeg kjente en følelse av giddesløshet allerede sekundet etter jeg så det fjellet med sand.

Det var klart og tydelig at han trengte litt hjelp til å flytte på all den sanden, ellers hadde det blitt liggende der til en gang i oktober.

Jeg kunne jo lagt meg godt på sofaen, låst døra og latt som jeg ikke var hjemme, men mannen er tross alt 77 år så jeg hadde ikke hjerte til å ikke stille opp for han.

Dessuten er jeg glad i han også (til tross for traumene han har gitt meg etter å ha hjulpet meg med matteleksene)

Det var bare å ta på seg arbeidshanskene å sette i gang.

For å si det slik, det var noen lass.

Jeg kom ut av telling etterhvert, men det var iallefall over 30.

Morfar gjorde selvfølgelig sin del av arbeidet. De få gangene han tok seg pause så måtte han reise seg like fort igjen siden han fikk dårlig samvittighet for at jeg jobbet alene.

På slutten var han sliten nok, så da dro han på butikken for å kjøpe seg øl. (alkoholfritt vel og merke)

Uansett!

De flotte musklene jeg har i armene har jammen fått kjørt seg i dag, og jeg har fått min del av styrketrening for en stund.

Og man må ikke glemme at jeg har fått masse frisk luft heller ettersom jeg har trasket ute i finværet.

I natt kommer jeg til å sove som et lite barn.

Musklene verker, bena verker og jeg har såre hender med antydning til vannblemmer.

Jeg er faktisk stolt av meg selv i dag.

Det som plager meg er at det fortsatt ligger igjen en passe stor haug ute, og den må jeg gå løs på i morgen.

Jeg lurer på om arbeidet blir morsommere om jeg drikker litt rom først.

Ulempen er vel at det blir vanskelig å manøvrere trillebåra nedover til hagen.

villdyrets alter ego

Villdyret er en kompleks skapning.

Han består egentlig av tre forskjellige deler.

Den sjarmerende/herlige delen, den ville siden og sinnataggen.

Som oftest er han en fin kombinasjon av de to første, men enkelte ganger dukker sinnataggen opp.

Som alle andre treåringer er han ute etter å teste grenser. Og han skal jo utvikle seg med tanke på egen vilje og alt det der.

Det kan jeg bare si først som sist, guttungen har allerede funnet ut hva egen vilje betyr.

Villdyrets dag kan oppsummeres slik:

Våkne blid som ei sol. Nå er kroppen fulladet av energi.

Løp litt rundt, sett opp tempoet når det er på tide å kle på seg.

Kryp under kjøkkenbordet, sitt der å betrakt en frustrert mamma som dunker hodet i bordplata når hun prøver å dra en unge fram fra gjemmestedet.

Hopp fra en sofa til den andre, og tilbake igjen.

Gjenta til man er sliten eller faller ned.

Være aktiv hele dagen i barnehagen, og fortsett i samme tempo når man kommer hjem.

Man vet at man har gjort sitt beste når mamma eller pappa (kanskje begge) sitter i sofaen med det hvite flagget.

Sinnataggens fremgangsmåte består av følgende handlinger:

Når noe ikke fungerer slik man vil - bli sint og deretter kom med et krigsrop

Når noen nekter deg å gjøre det du vil - se stygt på vedkommende, deretter gi et spark på skinnleggen og løp for harde livet

Når ting bare rett og slett er ugreit - skakk på hodet og sett opp et bedrøvelig ansikt som blir surt når noen prøver å snakke til deg.

Vi må heller ikke glemme den sjarmerende siden.

Den brukes mest på morgen og kveld, jeg mistenker at den brukes for at vi skal tilgi all annen merkelig oppførsel som har pågått resten av dagen.

Men det er lett å la seg lure når den lille sniken smiler sitt søteste smil mens han forlanger masse "kosemuss".

Eller når han kommer krabbende opp i sengen om morgenen å krøller seg inntil oss voksne for å få kos.

Han er sleip!

Men pussig nok så virker det veldig godt

En ny epoke

Da var den store dagen forbi.

Nå er apekatten skolegutt. Det betyr at vi er nødt til å stå opp tidlig om morgenen fordi han skal komme seg avgårde til rett tid.

Vi som har hatt det så godt i lange tider med slumring på vekkerklokken og muligheten til å trekke dyna godt over hodet.

Velkommen til den virkelige verden.

Dagen var uansett fin den.

Guttungen var stolt som en hane siden han fikk ha på seg godlukt og fikse seg på håret.

Det var en mamma som stod der med en klump i halsen når han gikk fram for å hilse på rektor.

Det var også rørende når de mottok hver sin rose før de måtte stille seg opp på rekke.

Jeg hadde med vilje tatt med en pakke med papirlommetørkler i veska.

Heldigvis ble det ingen snufsing ute i skolegården.

Men tårene presset på når det var på tide å forlate de små i klasserommet, og når jeg tuslet opp bakken alene så snufset jeg for harde livet.

Hvis noen så en trist dame som gråt seg oppover en bratt bakke i dag, bærende på en rose så var det sannsynligvis meg.

I dag kravlet jeg helt innerst inn på kryploftet for å finne fram noen gamle skolebøker som guttungen kunne kikke i.

Jeg fant igjen matteboka fra førsteklassen, og den har han fått lese i nå på kvelden.

Interessen var til stede i dag, så det blir spennende å se om den interessen vedlikeholdes.

Jeg kjenner at jeg allerede gruer meg til krangling om lekselesing når den tid kommer.

Sommerfugler

I morgen begynner apekatten på skolen.

Det er en stor dag for både han og mammaen egentlig. Det kan nesten virke som jeg er mer spent og ivrig enn hovedpersonen selv. Det er så vemodig at den lille gutten min snart skal rusle avgårde til skolen hver dag.

På en måte syns jeg synd på stakkaren som gleder seg til å begynne på skolen.

Han vet jammen ikke hva som venter han.

Jeg tviler på at han hadde vært like entusiastisk om han hadde visst hvor mange år han har foran seg med gloseprøver og pugging.

Når jeg tenker meg om så betyr det at også VI har mange år foran oss med lekser.

Iallefall fram til han lærer seg ting selv.

Jeg må innrømme at jeg jublet den dagen jeg var ferdig med skolegang og lekser. Nå er det visst på`n igjen.

Jeg trøster meg med at vi begynner helt fra starten sånn at vi får frisket opp litt lærdom.

Jeg har med vitende vilje fortrengt alt av algebra og brøkregning. Ikke en gang minn meg på ordklasser og annen kunnskap.

Det er nesten sånn at jeg nå undrer på om noe av denne triste følelsen skyldes de kommende leksene, ikke at guttungen har blitt stor.

gal pelsdott

Når vi anskaffet oss hund så hadde vi et håp om å få en hund som ville passe godt inn i familien.

Etter snart 2 år har vi funnet ut at bikkja var som skapt for oss.

Hun har en personlighet som får meg til å undres på om det egentlig er en pasient fra PP tjenesten som gjemmer seg bak all pelsen.

Med andre ord, bikkja er splitter pine gal noen ganger.

Men hun er også verdens søteste og herlige hund også.

Når vi går tur så liker hun å plukke opp ting hun finner langs veien.

Det er som oftest pinner, men både tomflasker(favoritten) og annet søppel har blitt med hjem.

I dag fant hun seg en smokk på bakken. Den skulle selvfølgelig bæres i munnen hele veien hjem.

Det har hendt en gang før, og den smokken ble også ærbødigst båret hjem av ei nok så stolt frøken.

Synet av hund med smokk er egentlig ganske morsomt.

Et annet syn som er morsomt er når ungene eller noen av oss voksne blåser såpebobler.

Da blir bikkja helt vill og gal.

Hun jager såpeboblene med livet som innsats, og skal helst spise dem.

Vi får definitivt vasket munnen hennes med tanke på hvor mye såpe hun inntar når hun fanger dem.

Hun kan også si ifra når hun er misfornøyd eller fornøyd.

Kroppsspråk og jamrende lyder brukes hyppig.

Spesialiteten hennes er tigging av mat uten at det er direkte tigging.

Den som har latt seg lure her er morfar. Han kan ikke spise mat lenger uten å få dårlig samvittighet hvis han ikke deler med bikkja.

De sitter der side ved side på stua, han spiser først sin del av brødskiva, og så er det pelsdotten sin tur.

Er han for treg så dasker hun han med labben sin sånn at han skal få opp farten.

Det er fint å ha en hund som oppdrar menneskene i huset.

Kyssing av frosker

Enhver kvinne eller prinsesse leter etter den rette.

Enten prinsen på den hvite hesten eller ridderen i skinnende rustning.

Eventuelt den mystiske rockeren i ett eller annet kult band.

Jeg har vært på leting etter prinsen min jeg også. Det ironiske er at han fantes rett under nesa på meg, og jeg hadde nok merket det tidligere hadde det ikke vært for at jeg gikk rundt med nesa i sky som en riktig prinsesse skal gjøre.

På veien fins det mange frosker.

Jeg har snublet i både sleske padder og tvilsomme frosker på veien mot drømmeprinsen.

Heldigvis har jeg ikke møtt på så mange av dem, så sånn sett burde jeg vel være fornøyd.

Den siste frosken jeg kysset før jeg traff prinsen var et klassisk tilfelle av frosk i forvandling.

Han var en ydmyk snill frosk til å begynne med, men utviklet etterhvert egen sær vilje og ble en sta frosk.

Misforstå meg ikke, det var en hyggelig frosk altså. Og jeg så lenge for meg et lykkelig liv i dammen. Men det viste seg at han var ikke den rette frosken for meg.

Mine magiske prinsessekyss endret han ikke til noen prins.

Det positive med denne frosken var at han bidro til et lite froskebarn (på ett eller annet merkelig vis har dette froskebarnet utviklet seg til å bli en apekatt) som bergtok mitt iskalde prinsessehjerte.

Nå har jeg funnet prinsen min, og selv om han ikke kom ridende på en hvit hest men kjørende i en skranglete hvit volvo 240 så var han tydeligvis den rette.

Et kyss og frosken var blitt den prinsen jeg lette etter.

Nå var det min tur til å forvandles.

Prinsessenykkene mine måtte vike til fordel for matlaging og klesvask.

Jeg kunne heller ikke blafre med øyenvippene mine for å få viljen min.

Fra prinsesse til husmor på en-to-tre.

Og prinsen min har blitt en hverdagslig familiefar som jobber, skrur bil og leter etter karius og baktus i tennene på barna.

Men noen ganger dukker frosken i han opp igjen. Særlig når han skal påpeke noe jeg har gjort feil eller burde gjort. Da kvekker han i vei.

Da leker jeg med tanken på å kaste han ut i nærmeste sump sånn at han kan sitte der å kvekke så mye han ønsker.

sjokolade

Det er jammen godt å våkne opp en onsdag klokka 6 å vite at jeg nå har helg.

Følelsen av skeiv og stiv nakke var i derimot ikke så behagelig. Den hodeputa på jobb tar livet av meg. Ja tenk det, jeg sover på jobb jeg.

Det er ikke så verst ha passiv natt når man først får til å sove.

Og nå kan jeg med god samvittighet ta helg siden jeg har gjort unna ukas vakter.

Villdyret hadde fri fra barnehagen så jeg tok han med på hyggelige gjøremål i dag.

Man må jo ha kvalitetstid når man først har anledningen til det.

Dagens aktivitet ble altså handling av mat og ullundertøy til begge ungene.

Planen var egentlig å dra til byen, men når vi dro opp rullegardina i morrest å så regnet som høljet ned så ble den planen skrinlagt.

Nå kan det hende at guttungen følte seg litt snytt når det ikke ble den byturen han var lovt, men han ble belønnet med en is etter handlingen så han var faktisk fornøyd.

Noen ganger skulle jeg ønske at det var like lett å gjøre meg fornøyd.

(hey, det ER faktisk like lett når jeg tenker meg om)

Vel hjemme så hadde jeg fått pakke i posten som jeg tålmodig har ventet på.

Jeg hadde bestilt ingredienser til å lage sunn sjokolade hjemme, så det var bare å brette opp ermene å sette i gang.

Dagens eksperiment ble mørk sjokolade med ingefær og kanel.

Godt var det også.

Dessverre var det ingen andre i familien som kunne si seg enig siden jeg spiste opp hele plata alene.

Mørk sjokolade skal være godt for både humør og kroppen siden den er full av antioksidanter. Det må jo bety at jeg kommer til å sprudle som en lysfontene i dag, og det er jo bra for mannen sin del.

Da slipper han å være redd for at at dragen i meg kommer fram denne kvelden iallefall.

sukkerfest

I dag er det atter en gang anledning til å stappe innpå med sukkerbefengte godsaker.

For i dag har både snillepappa og mommo bursdag.

Min kjære mor ytret en gang at jeg burde funnet en mann som hadde bursdag på en annen dato, for nå får hun ikke ha bursdagen sin i fred.

De må nemlig dele dagen.

Det betyr da halvparten så lite oppmerksomhet på dem begge.

Mannfolket bryr seg egentlig ikke så mye om bursdager lenger.

I dag skal han jobbe overtid, så vi velger å feire bursdag uten han. Vi får skåle med et glass brus og ta et stykke kake i det vi sender han noen gode tanker der han sliter på jobb.

Er han riktig heldig så er det igjen noe godt når han kommer hjem.

Det er uansett ikke så synd på han.

Han kom forleden dag å fortalte meg at det er vanlig å ha med seg kake til gutta på jobb når man har bursdag.

Gjett hvem som måtte bake den kaken da?

Jeg så ikke noe til han foran kjøkkenbenken i går nei.

Jeg valgte å gjøre kaken så nusselig som bare mulig slik at han kanskje fikk en knekk i det mannlige egoet sitt når han skulle servere kake til kollegaene.

Babyrosa glasur med små kaniner på. Nå må det jo nevnes at det var playboy bunnys laget av marsipan på da. Et lite innslag av mandighet måtte det jo være.

I dag har hele dagen gått i hurtig tempo og det ble så som så med middagslaging.

Jeg tok det første og beste jeg hadde av rester i kjøleskapet og kastet oppi ei wokpanne. Middagen ble altså wokgrønnsaker med kyllingpølser og fiskekaker. Flott dandert med ketchup på toppen.

Ungene åt som to sultne ulver.

Jeg blir aldri helt klok på den smaken deres.

En annen ting jeg ikke blir helt klok på er villdyrets besettelse når det gjelder smådyr.

Han er engstelig for maur, så han går til stadighet å passer på at det ikke kan komme maur opp buksebenet hans.

Jeg hadde skjønt det om han hadde stått ute, men han har like noia når han sitter i sofaen.

Greit, jeg er ikke noen førsteklasses vaskekjerring altså, men det er jaggu ikke så ille her at vi har maur inne i huset.

den harde hverdagen

I dag måtte jeg dra på aftenvakt istedet for nattvakt.

Det betyr at jeg ikke ser særlig mye til villdyret og apekatten siden de leveres på sine trygge opplæringsinstutisjoner, og jeg drar på jobb før de blir hentet.

Siden herr arbeidsnarkoman ektemann skulle jobbe sent i dag også så måtte mommo trå til som barnevakt.

Nå må det sies at det ikke er så lett å være barnevakt hjemme hos oss.

Det første problemet er å forklare dem via telefon hvordan de skal sette på film til ungene.

Det trengs 3 forskjellige kontroller for å sette på en ussel film.

Jeg har opptil flere ganger fått tilbakemelding fra frustrerte familiemedlemmer som har lyst til å hive kontroller og tv veggimellom.

Det andre problemet er når de skal lage mat.

Vi har induksjonsovn, noe som tydeligvis er komplisert for foreldregenerasjonen som mest sannsynlig stekte maten sin på bål.

Mommo måtte gå over til naboen for å steke fiskepinner der i dag siden jeg glemte å forklare hvordan komfyren fungerer.

Jeg i derimot har vært flittig arbeidsmaur selv.

Foruten å vaske litt gulv så har jeg gått tur i regnet. Og så har jeg spilt igjennom en runde med angry birds når de på arbeid ville se på hotell caesar.

Uansett hvor stille det blir på jobb så får du meg IKKE til å se på det der.

Jeg er allergisk mot alt som heter norsk drama!

Den eneste interessante norske dramaen jeg setter pris på er det vi skaper her hjemme.

Blant annet når vi er tomme for melk fordi "noen" har brukt opp melka i proteinshaken sin.

Når ungene sitter der med tørr frokostblanding og tårer i øynene skal du se det blir drama.

Når jeg tenker meg om så dreier de fleste familiefeidene våre om mat.

Er det et dårlig tegn tro?

en smak av sommer

Det sies at mirakler skjer, og i dag var en slik dag.

En dag med fin temperatur og strålende sol!

Noe vind var det, men det velger jeg å se mellom fingrene på.

Siden min treningsnarkomane ektemann hadde en en date med tredemølla på 3T så valgte vi andre kos og hygge i mellomtiden.

Vi dro til rotvollfjæra med pledd og sekk full av sunne godsaker.

Det ble vassing i fjæra og leting etter krabber.

Jeg må bare innrømme først som sist at vi ikke er gode krabbejegere.

Jakten foregår vel egentlig på denne måten.

Mor løfter på en stor stein, apekatten og villdyret hyler i kor med skrekkblandet fryd når de ser en liten krabbe. Deretter begynner diskusjonen om hvem som skal ta den opp. Mor vil ikke, apekatten tør ikke, og villdyret får ikke til.

Resultatet er at krabben har forsvunnet før man har kommet til en enighet.

Etter å ha spist vår særdeles sunne lunch (bestående av gulrøtter, epler og banan ) bestemte gutta seg for å gå inn i skogen for å ta bilder der.

Apekatten har jo eget kamera som han gjerne bruker de gangene han får lov.

Det ble tatt mange bilder i dag, og blant bilder av bleke norske småbarnsfedre og ungjenter i bikini så var det faktisk et blinkskudd av et ekorn som de fant inne i skogen.

Etterhvert ble det tid for å dra hjem igjen.

Vi passerte en innhegning med noen haner og der ville selvfølgelig villdyret stoppe.

Han plukket opp noe gress før han gikk bort til nettingen.

" du høøne.. høøøøøneeee, PAPPAHØNE! vil du ha litt sånn herre her?"

Han ble lettere fornærmet når ingen av dem så ut til å bry seg om godsakene han bød fram.

Resten av dagen har blitt brukt til rydding i hagen.

Apekatten fikk en femkrone for å hjelpe til med å samle kvister i en haug.

En lusen betaling vil kanskje noen si, men så lenge han ikke kommer med noen lønnskrav så får han ta til takke med det jeg tilbød han.

Han gikk lei ganske så fort uansett, så lønnen tilsvarte vel egentlig arbeidsmengden.

Nå ligger to trøtte gutter å sover.

Snillepappa sitter å ser X-men på tv.

Jeg later som jeg ser på jeg også, men egentlig har jeg null interesse av den filmen der.

Hadde jeg hatt en pose smågodt og betalt for å se filmen så hadde det kanskje vært noe annet.

Men min manglende interesse for filmen gir meg iallefall en gylden anledning til å blogge da.

Jeg liker ikke

Det med kresne barn er vel noe alle sammen har opplevd. Vår familie er intet unntak.

Enkelte ganger blir den hyggelige middagsstunden vår en en kamp.

Uansett hva som lages så er det minst en av oss fire som rynker på nesa.

Den verste er apekatten, han er ganske sær i matveien egentlig.

Og han har gjerne bestemt seg på forhånd at han ikke liker ting, selv uten å ha smakt på det.

Ta løk som et eksempel. Han har spist det mange ganger før, men har nå bestemt seg for at han hater det. Det samme med tomater. Han kan godt spise ketchup, men han skjærer stygge grimaser om det ligger en en ørliten bit tomat på tallerkenen.

Nå skjønner jeg forsåvidt hvorfor han har fobi mot tomater. Han slukte en cherrytomat hel en gang, og den satte seg i halsen. Det måtte både dunking i rygg og heimlich til for å få den opp igjen. Det ble mye snørr og tårer etter den opplevelsen, så det kan jo hende at skrekken sitter dypt i sjela enda.

Men så har vi all annen mat da.

Er det noe han ikke har smakt før så må han nesten lokkes til å smake på det.

Villdyret er stikk motsatt. Han spiser det meste som blir servert og har ikke vett til å være kresen enda. Problemet er at han ofte følger storebror sitt eksempel.

Hvis storebror nekter å spise noe så vil ikke villdyret gjøre det heller. Selv om han i utgangspunktet har fortalt at han allerede liker det.

Derfor har vi nå et forbud ved matbordet. Hold kjeft og spis maten. Liker du det ikke så IKKE si det høyt.

Det er forøvrig ikke bare barna som er kresne.

Vi har en kresen pappa også som får gåsehud av brokkoli.

Jeg og ungene elsker brokkoli, han hater det.

Det hjelper lite for oss å fortelle at man må spise(man skal iallfall smake) maten man har på tallerkenen når han plukker ut brokkolibitene med en stram mine.

Mimre mimre

Det er atter en gang tid for nattvakt, og i den anledning har jeg satt bort villdyret og apekatten hos min tante slik at de kan sove der.

Min arbeidsnarkomane ektemann har jobboppdrag et stykke unna, og det betyr at han må stå opp umenneskelig tidlig. Siden barnehagen enda ikke er åpen da, og ungene isåfall måtte stått opp like tidlig som pappaen så passer det bedre å la dem være hos snilletante.

Før jeg dro på jobb så måtte jeg innom for å nusse på de små sovende englene.

Dette førte selvfølgelig til at morshjertet svulmet og mimringen satte i gang for fullt.

Rommet de sover på var nemlig mitt gamle soverom når jeg bodde der.

Det var der jeg bodde den tiden jeg var før jeg ble gravid med apekatten og det første leveåret hans.

Når jeg lukket øynene så så jeg for meg hvordan det så ut inne på rommet da jeg hadde sprinkelsengen stående ved sengen min. Og med ett ble jeg brått litt sentimental.

Deretter begynte jeg å tenke på den gangen jeg skulle fortelle at det var en apekatt på vei.

Det var en del blandede reaksjoner gitt.

Den aller første som fikk vite var barnefar. Han spratt ikke akkurat noe champagne for å si det mildt.

Nestemann var ei venninne, og hun ble i ekstase siden dette betydde babyklærshopping.

Så var det bestekompisen min som skulle få vite det (det morsomme her er jo at dette nå er min kjære ektemann)

Han var den som fikk det ærefulle oppdraget med å gå inn på MC Donalds for å hente et pappbeger til meg.

Jeg hadde kjøpt enda en graviditetstest som jeg måtte ta bare for å dobbelsjekke. Og da trengte jeg et pappbeger for testingen sin del. Han var ikke helt begeistret for hverken henting av pappbegeret eller situasjonen.

Jeg hadde ingen problemer med å fortelle det til mamma og pappa.

De ble glade begge to.

SÅ kom den vanskelige delen.

Jeg måtte fortelle det til skumlemannen (altså min bestefar) og mimmi.

På den tiden bodde jeg hjemme hos dem, så jeg så for meg at dette kom til å bli en samtale jeg ikke hadde lyst til å ta.

Dette fordi jeg var ung, og fordi jeg var midt i utdanning.

De så vel for seg at jeg kom til å ødelegge mye for meg selv.

Faktisk så valgte jeg den feige utveien. Jeg dro ut med mine nærmeste venner og lot mamma og tante slippe bomben. Ut i fra hva jeg har hørt så burde jeg være glad for at jeg var ute.

Jeg tør nesten sammenligne det med å terge opp en pitbull.

En potensielt livsfarlig situasjon med andre ord.

Jeg ba snilletante pakke en bag som hun kunne sette på trappa, for hjem hadde jeg ikke tenkt meg på noen dager.

Etter noen dager hadde pitbullen roet seg ned, og jeg kunne flytte hjem igjen.

Men han gjorde det klart at han IKKE skulle kalles oldefar.

Og han hadde nok planer om å ikke involvere seg så alt for mye.

Men gjett hvem det var som kjørte meg av gårde noen uker senere når jeg skulle kjøpe ei barnevogn gjennom finn.no?

Og hvem tror dere stolt kaller seg som oldefar hver gang han har anledning?

Nå er apekatten og oldefar verdens beste team.

Rart å tenke på at det nå er 7 år siden det der.

Jeg føler det nesten som det var i går

Superhelt

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var en skikkelig superhelt. Jeg føler rett og slett at tiden ikke strekker til enkelte ganger. Jeg skulle ha gjort unna en del ting, og oppdager etter noen timer at jeg har gjort noe, men jeg ser ikke så stor forskjell rundt meg.

Enkelte ganger har det vel hendt at jeg har blitt sittende litt for lenge i sofaen framfor å faktisk lette på baken å gjøre noe. Men det må jo planlegges litt også. Jeg kan ikke bare rydde på måfå, ikke sant?

Tenk så deilig det hadde vært å eie en superkraft innen husarbeid.

Svusj hadde det sagt, og så hadde hele huset vært rent og ryddig. Iallefall fram til ungene kommer hjem fra barnehage og SFO.
Jeg burde egentlig ha lært for lenge siden.

Hva er vitsen med å rydde på formiddagen når det likevel ser ut som et loppemarked her på ettermiddagen.

Kombinert med en byggeplass, for ett stk mann har nå fortalt meg at INGENTING av verktøy, pakker med gulv, elektriske duppedingser ( gudene vet hva nå enn som flyter rundt her ) skal fjernes før vi tar i bruk sokkelleiligheten nede.

Jeg tror jeg må smøre meg kraftig med tålmodighet her. Når jeg snubler rundt i byggesaker får jeg lyst til å ta hele mannen i nakkeskinnet å riste han litt.

Men man blir da vant til det, ungene syns ikke det er noe minste rart å ha skohylle og en svartsekk med yttertøy inne på kjøkkenet.

Ja akkurat her også kunne det dukket opp en superhelt som kunne fikset ferdig leiligheten.

Min mann er en halvveis superhelt. Han er dyktig når han kommer i gang, men det var det der med å få han i gang da. Jeg tror han trives best som Clark Kent, ikke supermann.

Jeg mistenker at han uansett har noen skjulte krefter.

Enkelte ganger har han vært alene hjemme med barna, og da har han klart å gjøre dobbelt så mye som det jeg gjør på en dag, PLUSS laget middag.

Hvordan det går an fatter ikke jeg. Enten skyver han alt rot under sengene, eller så får han hjelp av alle smådyr i nabolaget (slik som i snøhvit og de syv dverger)

Vi har faktisk en superhelt her i huset da. Jeg er ikke helt sikker på hva superkreftene hans er. Han liker å hjelpe til med matlaging og støvsuging da, og det er jo fine egenskaper.

Han må lokkes litt for å gidde da. Det er bare å tilby noen småpenger som kan puttes på sparebøssa, så løper helten avgårde for å gjøre plikter. Han er like glad i penger som han er glad i godteri. Greit, det er jo en sammenheng der da, med penger kan man jo kjøpe godteri.

Uansett, finans-spiderman er en kjekk sak å ha i huset. Helt til han finner ut at han kan rappe penger fra lommeboka mi.

Damegreier

På badet har vi flere skap som inneholder personlig pleieprodukter og slike ting.

Det er kanskje en viss skeivfordeling der siden det er jeg som eier over 70% av tingene som er i de forskjellige skapene.

Da snakker vi om 5-6 forskjellige parfymer, hudkremer, bodylotion, hårprodukter og lignende.

Min bedre halvdel har en stakkars liten hylle hvor han aller nådigst får oppbevare barbersaker og en aftershave.

Begge guttungene er stadig inne i skapene å snoker litt rundt. Det er tydeligvis spennende med alt som er der inne. Etter å ha dusjet så liker de begge å smøre seg inn med godlukt og kremer (kokos er favoritten)

Med andre ord så er damegreier ganske morsomme greier.

En annen spennende hylle er der sanitetsproduktene ligger. Apekatten fant ut en gang at libresse bind kunne henges på veggen.

Apropos sanitetsprodukter.

Jeg og begge gutta var på handletur og de hadde hver sin lille handlevogn som de trillet rundt på. I Apekatten sin handlevogn havnet det en eske tamponger.

Når han skulle legge den esken sammen med resten av varene på båndet så kom selvfølgelig spørsmålet.

-Mamma, ka e det der?

-damegreier bare.

-Åååja! det der e sånn som dokker putte i øran ja

-ehm, ikke helt. Det der forklare æ te dæ seiner.

Både mannen bak kassa og resten av køen fniste fornøyelig over den konklusjonen der.

Fantasi

Jeg slutter aldri å undre meg over den fantastiske fantasien som barn kan ha.

Vi har ikke tørketrommel hjemme, så etter å ha vasket noen store dynetrekk så måtte vi henge dem opp et sted. Jeg hang dem opp på køyesenga til ungene. Det må være det kuleste jeg har gjort på flere uker. Villdyret holdt på å gå ut av sitt gode skinn når han så at det ble en hemmelig hule bak der hvor det gikk an å gjemme seg. Guttungen kom med en blanding av grisehyl og en salig latter i det han dro med seg pappaen ut av sofaen for å vise fram hvorfor han var så glad.

Deretter lekte han hus der inne en god stund.

Apekatten har også en særdeles livlig fantasi. Han kan underholde seg selv ganske lenge når han leker. Alt i huset kan brukes til noe helt annet. En papphylse er jo et perfekt lasersverd, og en trepinne er en blomsterknerter(?). Ikke spør, jeg innbiller meg at han slår blomster med den.

Han lever seg inn i mange roller, så det er ikke alltid at jeg har en 6åring hjemme hos meg. Det varieres mellom ninjakriger eller pilot. Av og til bussjåfør, og i noen tilfeller sleip selger.

Han hadde passet perfekt inn i norske elektrokjeder slik han driver forretninger.

Jeg skulle så gjerne ønske at fantasien min fortsatt var intakt.

Vi ungene i gata var da flinke vi også til å sysselsette oss selv. Var vi inne så lekte vi med barbiedokker. Det var tider det. Maken til intriger og hollywooodfruer preg over leken skulle man lete lenge etter. Barbie og gjengen var fiiine damer, og Ken jobbet mye og tjente godt.

Var vi ute så plaget vi guttene i nabolaget eller så tegnet vi på gata. Vi startet en gang med å tegne en familie, og jeg tror vi tegnet familietreet tilbake til 1800 tallet. Tegninga strakk seg vel 50 meter bortover gata.

En gang så irriterte vi på oss en gammel mann. Vi syns han var så skummel at vi knapt torde å gå forbi huset hans. Problemet var at vi måtte forbi om vi skulle komme oss raskt til hverandre. Fantasifulle som vi var så løste vi det problemet. Vi kledde oss ut i rare klær og knall oransje Pippi parykker. For det første så tror jeg nok at han hadde kjent oss igjen uansett, og for det andre så ble vi definitivt ikke mindre synlig der vi spaserte avgårde.

Vi skrev også vår egen lille avis hvor vi hadde alt mulig av nyheter og tragiske historier fra virkeligheten. Heldigvis holdt vi den innenfor husets fire vegger.

Når vi var riktig modige så ringte vi frostas store kjekkas bare for å knise litt før vi la på.

Der manglet vi riktignok fantasi, for ingen av oss visste hva vi skulle si når han først tok telefonen.

Stakkars foreldre som var nødt til å slenge telefonen bort til han når vi spurte med vår peneste stemme om XXX var hjemme.

Husk, dette var den tiden man måtte ringe folk på hustelefon!

Å hvor jeg ønsker at jeg kunne få tilbake noe av den fantasien jeg hadde før.

Enkelte ganger sliter jeg med å leke sammen barna fordi jeg ikke klarer å leve meg inn i leken. Jeg gjør et halvhjertet forsøk på å være en av kaptein Sabeltanns menn når jeg blir bedt om å være det, men jeg klarer ikke helt å henge med.

Jeg savner også å rulle rundt i hagen og lage snømenn når det er vinter. Jeg prøvde å bringe fram barnet i meg i fjor når det var snø, men gleden tok slutt når observerende naboer trodde det hadde rablet for meg.

Men nå i vinter skal jeg IKKE bry meg om det. Jeg skal rulle rundt i hagen, jeg skal ta med meg akebrettet ut i bakken, og jeg skal kose meg med å være barn igjen.

Jeg trenger bare å ha litt promille i kakaoen min så blir det nok lekende lett skal du se.

Jeg har jammen blitt kjerring

I dag dro jeg med meg barna og mommo på bærplukking. Vi var så heldige at vi hadde fått en ripsbærbusk til disposisjon, og der skulle vi forsyne oss grådig.

Vi plukket for harde livet og fylte bøtter og spann.

Etterpå tuslet vi ut i skogen for å lete etter blåbær. Det fant vi også en del av.

Synd at vi ikke hadde med bærplukker, for da hadde nok fangsten blitt dobbelt så bra.

Men vi var iallefall to flittige bærplukkere. Apekatten syns det var morsommere å slenge seg rundt i trærne, og villdyret plukket forsåvidt bær for harde livet. Problemet er at de havnet i munnen hans, ikke i bøtta.

Han var på vei ned i bøtta mi med neven på et tidspunkt og fikk da streng beskjed om at bærene der skulle være i bøtta.

Da grafset han til seg en neve med bær fra lyngen og sa strengt "ikke borti! dem her ska ikke i bøtta, dem ska i munnen"

Det eneste som var synd var at vi hadde glemt kameraet hjemme.

Egentlig er det typisk, for hver gang vi gjør noe morsomt eller spennende med ungene så glemmer vi å dokumentere det.

Apekatten var forøvrig i den syvende himmel i dag siden han fikk seg golfkøller.

Guttungen har ønsket seg det i flere år, men vi har satt foten ned for det.

I dag gikk drømmen hans i oppfyllelse, og han utstrålte en aura av pur glede resten av dagen.

Hele ettermiddagen og kvelden gikk med til å lage ripssyltetøy og ripsbærgele.

Jeg har rensket rips og stått over grytene i timevis for å produsere noe selv. Den mannlige delen av familien har sittet pent plantet på rompa i sofaen. De tenker vel at det er deltagelse nok å spise det opp.

Uansett så er jeg stolt over mine husmorbragder på kjøkkenet i dag.

3 flotte glasskrukker med ripsgele har blitt satt til avkjøling, og 2 krukker med syltetøy er allerede på plass i kjøleskapet.

I morgen skal det lages solbærsaft og blåbærsyltetøy.

Enkelte i familien er så stolte over at jeg har blitt så flink til å lage mat. Skal jeg si dere en hemmelighet?

Jeg har kunnet det i mange år, det har bare vært så behagelig å få andre til å lage maten for seg.

Men under mitt sleipe ytre har det faktisk vært ei husmor i skjul.

Jeg har bare klart å holde henne unna allmennheten.

Men jeg innbiller meg at jeg nå er grundig avslørt ettersom det er jeg som har stått (hovedsaklig) for matlagingen her i huset.

Jeg er ei ekte kjøkkenkjerring, og jeg er faktisk stolt av det.

Så det så!

gyngestol og kamferdrops

Unger formes etter det miljøet de vokser opp i.

Hvis familien er rimelig eksentriske så er det stor sjanse for at ungen(e) også blir det.

Mine barn får påvirkning fra mange kanter siden vår familie har et tett forhold.

Nå har jeg en ektemann som ikke skjønner hvorfor jeg på liv og død skal prate i telefon eller være på besøk til familiemedlemmer hele tiden. Jeg forstår hans frustrasjon til en viss grad, men jeg har alltid vært veldig familiekjær.

Uansett så har ungene mange rundt seg som er med å stimulerer dem (er det derfor jeg endte opp med en apekatt og ett villdyr tro?)

Ett eksempel er mommo. Barnas bestemor og min mor.

Hun var 43 når apekatten kom til verden, så hun er milevis unna en gyngestolbrukende hvithåret dame med kamferdrops på innerlomma.

Mommo fyker rundt på rollerblades med bikkja hengende etter. Hun hører heller på politiradioen framfor P1 og hun kan garantert kunsten å åpne en safe.

Hun liker å ta med barna på forskjellige aktiviteter, blant annet fisketurer.

Det morsomme er at mommo liker å fiske, men hun hater å ta livet av dem.

Og gud forby, hun vil ikke spise dem.

Sist gang hun hadde med apekatten på fisketur måtte det to sterke voksne mannfolk til for å ta livet av fangsten siden hun ikke ville borti.

Men ungene har mye å lære av mommo. Hun har kunnskap om mye som vi foreldre ikke har giddet å tilegne oss. Og hun har også tid til å lære det bort.

Hun forguder barnebarna sine, men gjett om de sliter henne ut.

Når mommo har dratt seg opp bakkene fra huset der hun bor er hun sliten. Dessuten har hun hetetokter som holder på å ta livet av henne.

Hvis ungene er viltre da er det det samme som å vifte med en rød klut foran en okse.

Katastrofe med andre ord.

I de fleste tilfellene er hun kjappere på vei ned bakken igjen enn opp.

Det samme er bikkja.

Den middelaldrende pelsdotten har utviklet en fobi mot mine barn og den gale bikkja vi har i hus.

Alt i alt så er vi en elskverdig familie, så jeg skjønner ikke helt det der.

Den første kjærligheten

Dette innlegget skal definitivt ikke handle om min første kjærlighet.

For det første er jeg litt usikker på når det var, hvem det var og hva slags type kjærlighet det var.

Det var mange småforelskelser på barneskolen, men jeg tror ikke jeg ble stormforelska før jeg og ei venninne satt å tittet på bilder av David Beckham.

De følgende årene brukte vi til å bake kake hver gang han hadde bursdag (vi måtte spise de selv hver gang selvfølgelig) og bare sikle over alt vi kunne finne av bilder.

Akk ja, det var tider det.

Apekatten har nettopp begynt på SFO.

Han stortrives der og har nesten ikke lyst til å bli med hjem igjen når jeg henter han.

Det er kanskje ikke så rart at han liker seg så godt der siden han kan herje rundt med likesinnede i flere timer.

I dag når jeg skulle plukke han opp så drev han å lekte med ei jente, og det så ut som de hadde funnet tonen sammen.

Når det var tid for tannpuss og leggetid var det ett stk guttunge som litt rødmende fortalte meg at han gledet seg veldig til SFO i morra. Han kunne også fortelle at han var forelska i den jenta han hadde lekt med og at de hadde blitt kjærester. Han syns at hun er så søt at han elsker henne.

Da var det en mamma som måtte kjempe mot en skjelvende underleppe. Snakk om å bli rørt da.

Lille gutten min har begynt å filosofere over kjærligheten.

Når han var vel i seng så tittet han fornøyd på meg å sa at det var fint at han hadde fått seg kjæreste nå, for det hadde han aldri hatt før.

Jeg får bare håpe at hans kommende kjærlighetsliv kommer til å være like enkelt.

Stor eller liten?

Det er ikke alltid lett å vite hva som gir mest fordeler i verden.

Lønner det seg å være liten eller stor?

Villdyret vakler noe forferdelig her.

Han liker å presisere at han er stor gutt. Særlig når det skal foregå ting som er forbeholdt de store gutta og jentene.

Men hvis ting er litt trist og leit blir han straks liten gutt. I noen tilfeller er han til og med baby.

Han har et koseteppe som han elsker over alt.

Det var iallefall et teppe. Nå har han tre forskjellige biter som er kost ihjel og består av masse tøyremser som bare henger der. Det ligner ikke noe særlig på det fine gode babyteppet som det en gang var. Jeg får assosiasjoner til noe han har plukket opp fra en container.

Men enn så lenge så får han ha gleden av kosefillene sine.

Når han skal sove så er teppet en selvfølge. Og når han er trist så finner han det også fram.

I går var han surere enn en middels stor sitron og da fikk han beskjed om at han kunne legge seg litt i vogna. Denne vogna er også en av de tingene han tviholder på. Han elsker vogna si, og lever i konstant frykt for at babyene skal ta den. Vi har prøvd å si at vi skal selge vogna fordi det finnes andre babyer som trenger den, og at han er såpass stor at han ikke trenger noe vogn.

Det er som å snakke til veggen. Hver gang vi tar opp temaet får vi et klart og tydelig NEI etterfulgt av et tomt blikk.

Uansett, forslaget mitt om å sove falt ikke i god jord, men etter å ha tenkt på det så forlangte han koseteppe.

Og så kom det største kravet!

Villdyret: Å så smokken!

Snillemamma: nånei du, den har du slutta med for ett år siden

V: æ vil ha smokk!

S: du e for stor te å ha smokk

V (med et bedrøvelig ansiktsuttrykk) : nei, æ e bare en liten gutt æ

S: alle smokkan e bort uansett

V: HAR BABYAN TATT DÆM?!

S: Nei, æ har kasta dem. Bare gå å leit i skuffa du,helt greit for mæ

Og hva fant guttungen i roteskuffa da mon tro? Joda, en pakke med to ubrukte ROSA smokker. Den skuffa kalles ikke rotskuffa for ingenting, der har vi særdeles lite oversikt over innholdet.

Villdyret levde opp til navnet sitt å kastet seg over pakken med et jubelhyl.

Deretter løp han ut i vogna å la seg godt til rette der med smokk og teppe.

Gjett hvilken kamp det ble på kvelden når han ikke fikk noe smokk da.

sympatitroll

Dette gjelder vel de fleste barn vil jeg tro, ikke bare mine.

Det å få sympati er veldig viktig uansett om man har slått seg eller bare er lei seg.

Hvis apekatten eller villdyret har slått seg så må det gråtes i flere omganger.

Den første gangen er rett etter skaden har oppstått. Da gråtes det noen tårer, snillemamma nusser bort det vonde og det spanderes muligens et plaster.

Så rusler de gjerne bort til lettpåvirkelige oldeforeldre å banker på hos dem.

Da er det en ny runde med noen tårer siden de da kommer på hvor vondt det var å slå seg.

Og litt utpå kvelden så dukker det opp et meget sorgfullt ansikt hvis det er en ny person som skal høre historien.

Forleden dag var begge guttungene uheldige.

Villdyret snublet ute på trappa (mest sannsynlig i den store jekken som sløvepappa hadde lagt igjen) og slo seg kraftig i ansiktet. Blått øye og neseblod var resultatet der.

Apekatten falt ned fra trampolina i et lekkert stup. Vi har sikkerhetsnett, men det hjalp lite siden han falt på vei ned fra den.

I 2 dager har de levd på disse skadene. Her snakker vi om "krigsskader" som skal verdsettes og beundres. Villdyret nekter å ta av plasteret han har ved øyet, for hvis vi fjerner det så ser det ikke like vondt ut.

Jeg må innrømme at jeg grøsser når jeg ser alle blåmerkene de har på leggene.

De slår seg hver eneste dag, og det er vel sånn som hører med når en leker som gale hunder.

Problemet er at villdyret har laget sin egen teori.

Forrige uke hadde han og farfaren en ganske interessant samtale i bilen.

Villdyret: SE! (viser fram armen sin)

Farfar: har du slått deg? hvordan har det der skjedd da?

Villdyret: Det va pappa! han banke mæ med juling!

Det er da man håper at slike kommentarer kun blir fortalt i lukkede familieselskapet hvor man kan le sammen med barnet, framfor i barnehage eller på bussen.

Hjelp!

Happy birthday to me

Jeg skjønner ikke helt hvor tiden blir av jeg.

Det er ikke så lenge siden forrige bursdag. Det er forsåvidt heller ikke så lenge siden jeg blåste ut 18 lys på kaka, så hvordan kan det ha seg at årene har flydd avgårde uten at jeg har klart å henge med?

Det morsomme er at når jeg var under 23 så var jeg en evig optimist. Det var bare en fin ting å fylle år og bli enda litt eldre og visere.

Nå syns jeg jaggu at det ikke er noe gøy! Kan noen være så snill å bremse tiden litt?

Hvis det finnes en allmektig skaper der oppe, denne bønnen er dedikert til deg.

Å bli 18 det var moro, 20 like så.

Oppmerksomhet og gaver er alltid gøy å få.

Men må tiden gå så fort? den raser jo avsted,

senk nå denne farta litt, og la meg henge med.

Jeg vil jo gjerne bli eldre, men ikke så alt for fort,

gjør årene dobbelt så lange, så er det meste gjort.

Hvis ikke det er mulig kan vi inngå en annen pakt

styr unna grått hår og rynker, og gi meg masse makt.

Amen

Det er som sagt ikke det å bli eldre som skremmer meg. Jeg vil jo selvfølgelig feire mange bursdager til.

Alternativet til å ikke bli eldre er jo å bli gravlagt, og det er ikke akkurat det jeg ser for meg.

Så inntil noen finner opp noe smart som bremser tiden så får jeg bare smøre meg med tålmodighet.

Fordelen med bursdager er jo igjen at det finnes kake.

MASSE kake!

Og det er jo også mulighet for å motta gaver.

Jeg tør derimot å vedde på at jeg ikke mottar noe blomster fra min kjære ektemann i dag.

Grunnen er ganske enkel, jeg har selv kommentert i hytt og pine at jeg syns det er dumt å bruke så mye penger på en bukett som visner før du har rukket å dra visakortet.

Men det er jo litt hyggelig med blomster igjen da, så jeg kan jo selvfølgelig håpe at omvendt psykologi fungerer på han i dag.

Amsterdam=spiseferie

Da er vi vel hjemme igjen fra vår lille tur til Amsterdam.

Det var godt å komme seg unna trivelige Trøndelag ei stund syns jeg.

Og for min del kunne jeg gjerne vært litt lenger på ferie.

Men på en måte er det like greit at vi ikke var mer enn 3 netter for da hadde vi spist oss i hjel.

Det føltes litt som de tre bukkene bruse bortsett fra at vi var fire.

Vi trampet over bru etter bru bare for å kunne gå til en café slik at vi kunne spise oss fete.

Vi så aldri noe troll under bruene. Det var derimot massevis av turister på sightseeing som seilte lykkelig av gårde.

Når jeg tenker meg om så var det sikkert noen troll blant dem også.

Den største bukken ville over ei bru til nærmeste pub for å gjøre seg tykk og god på et glass med Heineken.

De to midterste bukkene bruse ville gjerne innom en café for å ete seg lykkelige på belgisk vaffel.

Den aller minste bukken bruse hadde ikke annet valg enn å gå etter med lommeboka. Ingen gir den minste bukken stemmerett.

Når det ikke var øl og belgiske vafler som stod på menyen så var det annen type mat.

Hamburger til frokost? Null problem (som kjent så spiser geiter det meste).

Vi spiste Rijstaffel en kveld da. Et utvalg av indonesiske retter.

Anbefales når man likevel er i Amsterdam.

Jeg storkoste meg også med en pannekake med masse krem,vaniljeis,kokoslikør og sjokoladesaus.

Hvis det ikke gjør en kvinne lykkelig så er det noe alvorlig galt et sted.

Så var det kultur da.

Vi tasset forbi Anne Frank huset. Køen utenfor var avskrekkende nok, så vi valgte bare å se det fra utsiden.

Det ble også en tur til Rembrandt Huis for å være litt ekstra kulturelle.

Nå skal det nevnes at det var den kvinnelige delen av reisefølget som tok seg av den biten.

Vi rakk knapt å nevne til gutta at de kunne sette seg på puben over gata før de pilte av gårde som de hadde Rembrandts gjenferd etter seg.

Vi tok oss også noen runder med biljard, det må jo regnes som kultur det også.

Det må heller ikke glemmes at vi var innom Heineken Experience for å lære litt om ølets historie.

Sånn blir det lykkelige mannfolk av.

Alt i alt har vi hatt en flott tur.

Amsterdam er en flott by og jeg drar gjerne tilbake igjen ved neste mulighet.

Det er mye sjarm i skeive hus og masse kanaler og gale nederlendere på sykkel.

Vi var forresten innom Amsterdam Dungeon for å bli litt skremt.

Der ble jeg dømt til å brennes på bålet fordi jeg har bedrevet heksekunster, samt danset naken rundt i Amsterdam og sunget at jeg trenger en mann eller fler.

En helt vanlig helg med andre ord