Jeg liker ikke

Det med kresne barn er vel noe alle sammen har opplevd. Vår familie er intet unntak.

Enkelte ganger blir den hyggelige middagsstunden vår en en kamp.

Uansett hva som lages så er det minst en av oss fire som rynker på nesa.

Den verste er apekatten, han er ganske sær i matveien egentlig.

Og han har gjerne bestemt seg på forhånd at han ikke liker ting, selv uten å ha smakt på det.

Ta løk som et eksempel. Han har spist det mange ganger før, men har nå bestemt seg for at han hater det. Det samme med tomater. Han kan godt spise ketchup, men han skjærer stygge grimaser om det ligger en en ørliten bit tomat på tallerkenen.

Nå skjønner jeg forsåvidt hvorfor han har fobi mot tomater. Han slukte en cherrytomat hel en gang, og den satte seg i halsen. Det måtte både dunking i rygg og heimlich til for å få den opp igjen. Det ble mye snørr og tårer etter den opplevelsen, så det kan jo hende at skrekken sitter dypt i sjela enda.

Men så har vi all annen mat da.

Er det noe han ikke har smakt før så må han nesten lokkes til å smake på det.

Villdyret er stikk motsatt. Han spiser det meste som blir servert og har ikke vett til å være kresen enda. Problemet er at han ofte følger storebror sitt eksempel.

Hvis storebror nekter å spise noe så vil ikke villdyret gjøre det heller. Selv om han i utgangspunktet har fortalt at han allerede liker det.

Derfor har vi nå et forbud ved matbordet. Hold kjeft og spis maten. Liker du det ikke så IKKE si det høyt.

Det er forøvrig ikke bare barna som er kresne.

Vi har en kresen pappa også som får gåsehud av brokkoli.

Jeg og ungene elsker brokkoli, han hater det.

Det hjelper lite for oss å fortelle at man må spise(man skal iallfall smake) maten man har på tallerkenen når han plukker ut brokkolibitene med en stram mine.