gal pelsdott

Når vi anskaffet oss hund så hadde vi et håp om å få en hund som ville passe godt inn i familien.

Etter snart 2 år har vi funnet ut at bikkja var som skapt for oss.

Hun har en personlighet som får meg til å undres på om det egentlig er en pasient fra PP tjenesten som gjemmer seg bak all pelsen.

Med andre ord, bikkja er splitter pine gal noen ganger.

Men hun er også verdens søteste og herlige hund også.

Når vi går tur så liker hun å plukke opp ting hun finner langs veien.

Det er som oftest pinner, men både tomflasker(favoritten) og annet søppel har blitt med hjem.

I dag fant hun seg en smokk på bakken. Den skulle selvfølgelig bæres i munnen hele veien hjem.

Det har hendt en gang før, og den smokken ble også ærbødigst båret hjem av ei nok så stolt frøken.

Synet av hund med smokk er egentlig ganske morsomt.

Et annet syn som er morsomt er når ungene eller noen av oss voksne blåser såpebobler.

Da blir bikkja helt vill og gal.

Hun jager såpeboblene med livet som innsats, og skal helst spise dem.

Vi får definitivt vasket munnen hennes med tanke på hvor mye såpe hun inntar når hun fanger dem.

Hun kan også si ifra når hun er misfornøyd eller fornøyd.

Kroppsspråk og jamrende lyder brukes hyppig.

Spesialiteten hennes er tigging av mat uten at det er direkte tigging.

Den som har latt seg lure her er morfar. Han kan ikke spise mat lenger uten å få dårlig samvittighet hvis han ikke deler med bikkja.

De sitter der side ved side på stua, han spiser først sin del av brødskiva, og så er det pelsdotten sin tur.

Er han for treg så dasker hun han med labben sin sånn at han skal få opp farten.

Det er fint å ha en hund som oppdrar menneskene i huset.