Det å få sympati er veldig viktig uansett om man har slått seg eller bare er lei seg.
Hvis apekatten eller villdyret har slått seg så må det gråtes i flere omganger.
Den første gangen er rett etter skaden har oppstått. Da gråtes det noen tårer, snillemamma nusser bort det vonde og det spanderes muligens et plaster.
Så rusler de gjerne bort til lettpåvirkelige oldeforeldre å banker på hos dem.
Da er det en ny runde med noen tårer siden de da kommer på hvor vondt det var å slå seg.
Og litt utpå kvelden så dukker det opp et meget sorgfullt ansikt hvis det er en ny person som skal høre historien.
Forleden dag var begge guttungene uheldige.
Villdyret snublet ute på trappa (mest sannsynlig i den store jekken som sløvepappa hadde lagt igjen) og slo seg kraftig i ansiktet. Blått øye og neseblod var resultatet der.
Apekatten falt ned fra trampolina i et lekkert stup. Vi har sikkerhetsnett, men det hjalp lite siden han falt på vei ned fra den.
I 2 dager har de levd på disse skadene. Her snakker vi om "krigsskader" som skal verdsettes og beundres. Villdyret nekter å ta av plasteret han har ved øyet, for hvis vi fjerner det så ser det ikke like vondt ut.
Jeg må innrømme at jeg grøsser når jeg ser alle blåmerkene de har på leggene.
De slår seg hver eneste dag, og det er vel sånn som hører med når en leker som gale hunder.
Problemet er at villdyret har laget sin egen teori.
Forrige uke hadde han og farfaren en ganske interessant samtale i bilen.
Villdyret: SE! (viser fram armen sin)
Farfar: har du slått deg? hvordan har det der skjedd da?
Villdyret: Det va pappa! han banke mæ med juling!
Det er da man håper at slike kommentarer kun blir fortalt i lukkede familieselskapet hvor man kan le sammen med barnet, framfor i barnehage eller på bussen.
Hjelp!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar