Da var den store dagen forbi.
Nå er apekatten skolegutt. Det betyr at vi er nødt til å stå opp tidlig om morgenen fordi han skal komme seg avgårde til rett tid.
Vi som har hatt det så godt i lange tider med slumring på vekkerklokken og muligheten til å trekke dyna godt over hodet.
Velkommen til den virkelige verden.
Dagen var uansett fin den.
Guttungen var stolt som en hane siden han fikk ha på seg godlukt og fikse seg på håret.
Det var en mamma som stod der med en klump i halsen når han gikk fram for å hilse på rektor.
Det var også rørende når de mottok hver sin rose før de måtte stille seg opp på rekke.
Jeg hadde med vilje tatt med en pakke med papirlommetørkler i veska.
Heldigvis ble det ingen snufsing ute i skolegården.
Men tårene presset på når det var på tide å forlate de små i klasserommet, og når jeg tuslet opp bakken alene så snufset jeg for harde livet.
Hvis noen så en trist dame som gråt seg oppover en bratt bakke i dag, bærende på en rose så var det sannsynligvis meg.
I dag kravlet jeg helt innerst inn på kryploftet for å finne fram noen gamle skolebøker som guttungen kunne kikke i.
Jeg fant igjen matteboka fra førsteklassen, og den har han fått lese i nå på kvelden.
Interessen var til stede i dag, så det blir spennende å se om den interessen vedlikeholdes.
Jeg kjenner at jeg allerede gruer meg til krangling om lekselesing når den tid kommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar