Mimre mimre

Det er atter en gang tid for nattvakt, og i den anledning har jeg satt bort villdyret og apekatten hos min tante slik at de kan sove der.

Min arbeidsnarkomane ektemann har jobboppdrag et stykke unna, og det betyr at han må stå opp umenneskelig tidlig. Siden barnehagen enda ikke er åpen da, og ungene isåfall måtte stått opp like tidlig som pappaen så passer det bedre å la dem være hos snilletante.

Før jeg dro på jobb så måtte jeg innom for å nusse på de små sovende englene.

Dette førte selvfølgelig til at morshjertet svulmet og mimringen satte i gang for fullt.

Rommet de sover på var nemlig mitt gamle soverom når jeg bodde der.

Det var der jeg bodde den tiden jeg var før jeg ble gravid med apekatten og det første leveåret hans.

Når jeg lukket øynene så så jeg for meg hvordan det så ut inne på rommet da jeg hadde sprinkelsengen stående ved sengen min. Og med ett ble jeg brått litt sentimental.

Deretter begynte jeg å tenke på den gangen jeg skulle fortelle at det var en apekatt på vei.

Det var en del blandede reaksjoner gitt.

Den aller første som fikk vite var barnefar. Han spratt ikke akkurat noe champagne for å si det mildt.

Nestemann var ei venninne, og hun ble i ekstase siden dette betydde babyklærshopping.

Så var det bestekompisen min som skulle få vite det (det morsomme her er jo at dette nå er min kjære ektemann)

Han var den som fikk det ærefulle oppdraget med å gå inn på MC Donalds for å hente et pappbeger til meg.

Jeg hadde kjøpt enda en graviditetstest som jeg måtte ta bare for å dobbelsjekke. Og da trengte jeg et pappbeger for testingen sin del. Han var ikke helt begeistret for hverken henting av pappbegeret eller situasjonen.

Jeg hadde ingen problemer med å fortelle det til mamma og pappa.

De ble glade begge to.

SÅ kom den vanskelige delen.

Jeg måtte fortelle det til skumlemannen (altså min bestefar) og mimmi.

På den tiden bodde jeg hjemme hos dem, så jeg så for meg at dette kom til å bli en samtale jeg ikke hadde lyst til å ta.

Dette fordi jeg var ung, og fordi jeg var midt i utdanning.

De så vel for seg at jeg kom til å ødelegge mye for meg selv.

Faktisk så valgte jeg den feige utveien. Jeg dro ut med mine nærmeste venner og lot mamma og tante slippe bomben. Ut i fra hva jeg har hørt så burde jeg være glad for at jeg var ute.

Jeg tør nesten sammenligne det med å terge opp en pitbull.

En potensielt livsfarlig situasjon med andre ord.

Jeg ba snilletante pakke en bag som hun kunne sette på trappa, for hjem hadde jeg ikke tenkt meg på noen dager.

Etter noen dager hadde pitbullen roet seg ned, og jeg kunne flytte hjem igjen.

Men han gjorde det klart at han IKKE skulle kalles oldefar.

Og han hadde nok planer om å ikke involvere seg så alt for mye.

Men gjett hvem det var som kjørte meg av gårde noen uker senere når jeg skulle kjøpe ei barnevogn gjennom finn.no?

Og hvem tror dere stolt kaller seg som oldefar hver gang han har anledning?

Nå er apekatten og oldefar verdens beste team.

Rart å tenke på at det nå er 7 år siden det der.

Jeg føler det nesten som det var i går