Jeg innbiller meg at morfar angret litt når han så den mengden de etterlot seg. Jeg kjente en følelse av giddesløshet allerede sekundet etter jeg så det fjellet med sand.
Det var klart og tydelig at han trengte litt hjelp til å flytte på all den sanden, ellers hadde det blitt liggende der til en gang i oktober.
Jeg kunne jo lagt meg godt på sofaen, låst døra og latt som jeg ikke var hjemme, men mannen er tross alt 77 år så jeg hadde ikke hjerte til å ikke stille opp for han.
Dessuten er jeg glad i han også (til tross for traumene han har gitt meg etter å ha hjulpet meg med matteleksene)
Det var bare å ta på seg arbeidshanskene å sette i gang.
For å si det slik, det var noen lass.
Jeg kom ut av telling etterhvert, men det var iallefall over 30.
Morfar gjorde selvfølgelig sin del av arbeidet. De få gangene han tok seg pause så måtte han reise seg like fort igjen siden han fikk dårlig samvittighet for at jeg jobbet alene.
På slutten var han sliten nok, så da dro han på butikken for å kjøpe seg øl. (alkoholfritt vel og merke)
Uansett!
De flotte musklene jeg har i armene har jammen fått kjørt seg i dag, og jeg har fått min del av styrketrening for en stund.
Og man må ikke glemme at jeg har fått masse frisk luft heller ettersom jeg har trasket ute i finværet.
I natt kommer jeg til å sove som et lite barn.
Musklene verker, bena verker og jeg har såre hender med antydning til vannblemmer.
Jeg er faktisk stolt av meg selv i dag.
Det som plager meg er at det fortsatt ligger igjen en passe stor haug ute, og den må jeg gå løs på i morgen.
Jeg lurer på om arbeidet blir morsommere om jeg drikker litt rom først.
Ulempen er vel at det blir vanskelig å manøvrere trillebåra nedover til hagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar