Hvis familien er rimelig eksentriske så er det stor sjanse for at ungen(e) også blir det.
Mine barn får påvirkning fra mange kanter siden vår familie har et tett forhold.
Nå har jeg en ektemann som ikke skjønner hvorfor jeg på liv og død skal prate i telefon eller være på besøk til familiemedlemmer hele tiden. Jeg forstår hans frustrasjon til en viss grad, men jeg har alltid vært veldig familiekjær.
Uansett så har ungene mange rundt seg som er med å stimulerer dem (er det derfor jeg endte opp med en apekatt og ett villdyr tro?)
Ett eksempel er mommo. Barnas bestemor og min mor.
Hun var 43 når apekatten kom til verden, så hun er milevis unna en gyngestolbrukende hvithåret dame med kamferdrops på innerlomma.
Mommo fyker rundt på rollerblades med bikkja hengende etter. Hun hører heller på politiradioen framfor P1 og hun kan garantert kunsten å åpne en safe.
Hun liker å ta med barna på forskjellige aktiviteter, blant annet fisketurer.
Det morsomme er at mommo liker å fiske, men hun hater å ta livet av dem.
Og gud forby, hun vil ikke spise dem.
Sist gang hun hadde med apekatten på fisketur måtte det to sterke voksne mannfolk til for å ta livet av fangsten siden hun ikke ville borti.
Men ungene har mye å lære av mommo. Hun har kunnskap om mye som vi foreldre ikke har giddet å tilegne oss. Og hun har også tid til å lære det bort.
Hun forguder barnebarna sine, men gjett om de sliter henne ut.
Når mommo har dratt seg opp bakkene fra huset der hun bor er hun sliten. Dessuten har hun hetetokter som holder på å ta livet av henne.
Hvis ungene er viltre da er det det samme som å vifte med en rød klut foran en okse.
Katastrofe med andre ord.
I de fleste tilfellene er hun kjappere på vei ned bakken igjen enn opp.
Det samme er bikkja.
Den middelaldrende pelsdotten har utviklet en fobi mot mine barn og den gale bikkja vi har i hus.
Alt i alt så er vi en elskverdig familie, så jeg skjønner ikke helt det der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar