Nå ser vi straks enden på dette året

Nå begynner vi å se enden på dette året, og jeg må ærlig innrømme at det har gått utrolig fort.

I morgen er det nyttårsaften og jeg er spent på om jeg får klasket inn et lite innlegg da også. Jeg ser for meg at mesteparten av morgendagen går med til å lage middag.

I år fikk mannen bestemme middag, og da insisterte han på and.

Vi dro til Meny for å se om de hadde fersk and ( her spares det visst ikke på noe)

Vi var heldige fordi vi fikk slått kloa i den aller siste. Tydelig at det er fler enn min bedre halvdel som er lei av kalkun. Apropos kalkun, jeg kom med noen svake protester på anda når jeg så forskjellen på kiloprisen mellom and og kalkun. Jeg mumlet frem forslaget om at vi like greit kunne dra ned til elva å fange en selv. Men mine protester til tross, Mr. Duck ble med oss hjem, og nå ligger han der ensom, ribbet og kald i kjøleskapet.

Ferskvaresjefen på Meny gav oss gode tips i forhold til tilbehøret. 

Så morgendagens middag blir altså and med urtebakte poteter, pastinakkpuré  smørdampede babygulrøtter, druer stekt i salt (ja det blir spennende) og en god saus.

Jeg må innrømme at jeg gleder meg, og det er litt mer spennende med den type mat enn kalkun og waldorfsalat.

Ungene derimot får kyllingfilet og noe annet tilbehør. Våre kresne barn nekter nemlig å spise Donald til middag. 

(dårlig webcambilde av Mr.Duck siden jeg ikke finner det vanlige kameraet)

Denne helgen er det forresten min jobb(blant mange andre) å holde Norge i gang mens andre raver rundt i champagnefylla med partyhatten på snei. Jeg har tre nattevakter foran meg, så jeg kan bare drømme om å starte det nye året med skallebank. Ikke at jeg hadde ønsket det forøvrig!

Jeg hadde nok ikke dratt på nyttårsfest om jeg så hadde hatt fri. Jeg syns det er koseligere å starte nyåret med mann og barn.

Men nå skal jeg egentlig ikke klage, jeg har hatt fri hele romjula, så da er det bare å brette opp ermene å trå til på jobb de neste nettene.

Ungene har hatt en super dag i dag.

Pappa S (eller som tidligere nevnt Donoren som han kjærlig kalles av min familie) hadde tenkt å ta med seg apekatt sønnen sin ut i dag. Problemet er at apekatten har en lillebror som gjerne vil være med på moroa, og han står ofte igjen med et trist uttrykk når storebror får lov å dra til en annen kul pappa.

I dag fikk han bli med på lekeland, og gjett om det var to fornøyde gutter som kom hjem til oss etterpå.

Pappa S fikk gleden av å kjenne hvordan det er å være tobarnsfar for noen timer. Jeg tror han priser seg lykkelig for at han aldri endte opp med meg, for da hadde dette vært dagligdags.

Dårlig prioritering

Det har fortsatt ikke vært så mye pc tid de siste dagene. (nei, ikke hør på mannen min. Han juger når han påstår at jeg tilbringer halve dagen foran skjermen)

Ungene har vært hjemme, og da har mye av tiden gått med til å sysselsette dem. Iallefall har vi forsøkt.

Dessuten har jeg vært i litt dårlig form. Det kan selvfølgelig skyldes et for høyt inntak av sukker, men jeg velger å tro at det har vært en god gammeldags forkjølelse.

Livet går sin vante gang her i huset, så dere har ikke gått glipp av noe de siste dagene.

Jeg kan jo slenge på statistikk fra de siste dagene som en slags oppsummering.

Antall krangler mellom de voksne : minst 4 (og to av dem har dreid seg om pengeforbruk gitt)

Antall krangler mellom barna: 30?? Vi hører til stadighet følgende fra barnerommet. "Du får ikke bli med mæ hjem, DUMMING"

Antall hyggelige ord til hverandre: ganske mange, særlig fra minstemann når han skal smiske til seg noe godt fra kjøleskapet

Antall sjokolader og annet snacks som har funnet veien ned i magesekken: alt for mange, FY til oss.

Den søte juletid

Jeg vet det har vært særdeles stille her inne for tiden.
Men nå har dagene vært fylt av det vanlige julemaset, og da blir det ikke særlig tid til å skrive.
Jeg hadde tenkt å skrive noen ord i går kveld, men jeg var både for trøtt og for mett til å gjøre et forsøk.
Lillejulaften var jeg i full utvikling til å bli frustrert drage isteden for en velbalansert husmor.
Det meste gikk etter planen på lille julaften, men det var enkelte småting som gjenstod. Stresset begynte å krype langt oppover nakken min, og jeg skulle ønske jeg var liten igjen.
Jula var mye morsommere den gangen man bare kunne kose seg. (fordi det var de andre som stelte i stand alt)
Det hjalp heller ikke at min treningsnarkomane ektemann skulle avgårde på trening på lillejulaften heller. Han hadde kommet seg avgårde på trening hver eneste dag denne uka, og jeg hadde såvidt fått skviset inn to treningsøkter selv fordi det var så mye å gjøre. Da han bestemte seg for å trene når jeg stod midt oppi det verste julestresset kjente jeg at det ulmet inni meg. Jeg var ganske så nære på å hive en pakke rødkål etter han der han nynnende gikk rundt i huset å pakket treningsbagen sin.

Det ble jo jul likevel.
Vi storkoste oss med kalkun, søtpotetmos og stuffing til middag. Desserten ble multekrem og sjokoladepudding. Da det var tid for å pakke opp gavene var ungene i ekstase. Jeg er ganske sikker på at de ble fornøyde i år også. Lyden av papir som ble revet fra hverandre ble noen ganger overdøvet av ville hyl når de så hva som lå inne i pakken.
Det ble til og med noen gaver på oss voksne, det må jo bety at vi har vært snille vi også.
Julenissen kom også en tur på besøk, men han hadde det visst travelt i år siden vi fant en pose med gaver hengende på døren.
Ungene trillet stappmette i seng i halv ti tiden. Det tok ikke lang tid før de sluknet helt i sengene sine.
Vi voksne trillet etter når klokka nærmet seg midnatt. Stappfulle på julekaker, julekonfekt og smågodt.
I dag er det på`n igjen med godsaker. Hurra

Under har vi et bilde av ett stk snill pappa som hjelper villdyret med utgraving fra et dinosaur egg.
Gleden over egget var stor siden det skulle gå an å grave ut en liten dinosaur.
Det ble hakket og pirket veldig lenge, og til slutt var hele egget pulverisert. Det samme var den dumme dinosauren

Vrangpeis

På en skala fra 1-10, hvor stolt blir du når du får rapport om at barnet ditt sier upassende ting i barnehagen?

Jeg hadde vært på jobb i natt, så snilletante var den som stod for levering av barn på skole og i barnehagen i dag. Et meget ærefullt oppdrag må jeg si.
Det er sjeldent noen problemer med å avlevere størstemann, han ser bare fram til å møte kompiser.
Og så tror jeg han syns det er godt å komme vekk fra haukemammas blikk noen timer hver dag.
Minstemann derimot er jo verre.
Han blånekter fortsattt å dra i barnehagen. Det er et mysterium hvorfor.
Jeg har vært i samtale med de ansatte som har fortalt at han har det fint etter jeg har dratt. Det er en liten trøst, men den hjelper lite når jeg hver morgen har en hysterisk treåring hengende fast i foten min.
Hadde han mistrivdes hele tiden så hadde jeg tatt han ut av barnehagen på dagen, men det virker ikke som det er der problemet ligger.
Jeg mistenker at han trives aller best hjemme hvor alt skjer i hans eget tempo, og hvor han kan være hersker i eget slott. En annen grunn er at han hater å være ute i kulda. Når ungene har utetid er det en særdeles miserabel liten gutt som piner seg ut i det kalde været.
Han bør være glad for at vi ikke bor i Kirkenes.

I dag ville han heller ikke på barnehagen, til tross for at det skulle være nissefest.
Tante fikk levert han uten alt for mange protester.
Da jeg kom for å hente han fikk jeg høre av ene barnehagetanten at han ikke hadde vært særlig samarbeidsvillig når de skulle ut for å leke.
Han ville ikke ut
Han ville ikke kle på seg
Han ville ikke høre etter

Og når han skjønte at han ikke hadde noe valg, da tydde han til sitt første og beste våpen.
En saftig fornærmelse ble slengt avgårde. "DUST"
Han fikk en irettesettelse av den fornærmede barnehagetanten, og det ble jammen meg en liten alvorsprat med meg også etterpå når jeg fikk høre om dette.
Jaja, det er vel bare å venne seg til det.
Jeg er forberedt på verre ord slengt etter meg etterhvert som han blir større.
Keep`em comming.

Love actually

Ingen jul uten filmer som gir den rette julestemningen.
Ungene har hygget seg med gamle Disneyfilmer i dag som har forskjellige juletemaer.
Det har vært riktig så koselig her i dag.
Vi har også unnagjort runde to av det store pepperkakebake maratonet.
Nå gjenstår det bare en siste runde på onsdag.
Jeg mistenker at vi kommer til å leve på pepperkaker fram til påsken.

Etter ungene var trygt og godt i seng så var det mor sin tur til å kose seg med julefilm.
Love actually er virkelig en av de filmene jeg kan se mange ganger uten å bli lei.
Den er både søt og morsom samtidig som den er litt trist.

Det blir kanskje feil å si litt trist.
Jeg har snufset både to og tre ganger iløpet av filmen.
Da det rant noen stakkarslige tårer nedover kinnene merket jeg at mannen så oppgitt på meg.
Jeg lever meg litt for mye inn i filmen tror jeg.
Heldigvis skulle det ikke mer til enn en neve med fløtekarameller for å få meg i litt bedre humør.

I morgen blir det (forhåpentligvis) en siste runde til byen for å få tak i den aller siste gaven som jeg mangler. Så burde jeg vel fortsette med julevasken.
Deretter er det avslutning på allidretten til apekatten. Gutteforeldrene skal ha med kake, så jeg må på med forklet i morgen også.
Jeg lurer faktisk på om jeg for en gangs skyld skal jukse litt. 1-2-3 kake er lov når man har det travelt, ikke sant?

17. desember

Ja nå er det snart jul.
Ferdig med julegaver? Check
Planlagt julemiddagen og desserten? Check
Ferdig med julerengjøring? eeeh... Nei, ikke helt. Vi har forsåvidt begynt.


Jeg tømte den ene skuffen på kjøkkenet for 2 uker siden slik at jeg fikk støvsugd oppi den. Men uten om det så har vi ikke kommet særlig langt.
Kanskje på tide å gjøre det snart.

Jeg er derimot nesten i mål med julens godsaker. Her bakes det småkaker og lages konfekt til den store gullmedalje.

Vi har:
Brente mandler (ok, her må vi vel lage litt mer siden det nesten er tomt)

Mintkuler (undres på om det må fylles på litt der også. Innholdet i boksen har av en eller annen merkelig grunn minket de siste dagene.

Fløtekarameller. De får jeg ha i fred siden mannen syns de smakte for mye smør.Jeg orker ikke en gang bli fornærmet for det siden jeg brukte to dager på å få dem bra. Med bra mener jeg bra på smak. Utseendet kunne kanskje vært litt bedre.

Gløgg og pepperkakekuler. Høres sært ut, men er fryktelig godt.

Oreokuler. Kuler som er laget av oreokjeks og kremost som blir dyppet i sjokolade. (Jeg må innrømme at jeg har jukset litt. Jeg stod foran kjekshylla på rema å så at Dots var rimeligere enn Oreo. Så hvis jeg skal være skikkelig nøye på det så har jeg laget Dotskuler)

Pepperkaker (og mer skal det bli. Vi har 3 kg deig igjen!)

Marsipan

Hvis dette hadde vært et eventyr så hadde det hett "familien som gikk på kjøkkenet for å spise seg fete"

Takk lov for at det bare er jul en gang i året.

Den søte ønskelisten

Apekatten kom hjem fra skolen i dag, stolt som en hane med en ønskeliste han hadde skrevet helt alene. Jeg visste at jeg kom til å bli kjempestolt den dagen når han begynte å skrive, men jeg var ikke forberedt på å bli SÅ rørt som jeg faktisk ble.

Først kjente jeg morshjertet svulme litt ekstra.

Deretter ble jeg rammet av et snørr og tårer sammenbrudd hvor jeg såvidt fikk hulket frem hvor flink han hadde vært og hvor stolt jeg var av han.

Problemet med denne ønskelisten er at han ikke får noe av det han ønsker seg.

Vi har allerede kjøpt julegavene for i år.

Men med tanke på hvor flink han var til å skrive så burde han nesten få noen av tingene i ren belønning.

Listen var som følger:

Beyblade - unyttige lekesaker(mors mening) som er kjempekule og skikkelig IN for tiden (apekattens mening)

Pstol - det mangler en i

Yulebrila- det skal enkelt og greit være julebriller. Etter litt forklaring skjønte jeg at det var snowboardbriller han mente

Pese - Pc selvfølgelig! Gutten er da like avhengig av datamaskin som foreldrene

Ræsærbill - den sier seg selv

Spionfly - ja, det høres egentlig litt spennende ut

Yulesykkel - betyr egentlig sykkel med vinterdekk sånn at han kan sykle på vinteren!

Tevepåromet - enhver unge ønsker seg vel tv på rommet, så det ønsket skjønner jeg godt

Motorsykkel

Pult - han må jo ha et sted å sette pc`n.

Bliatfin - betyr en fin blyant (denne gaven skal vi vel kunne fikse)

Spionjakke - ja jøss, det vil jeg også ha!

Viskelær - selvfølgelig kan vi etterkomme dette ønsket også.

Pænekåt - denne fikk meg til å klø meg i hodet en stund, men det viste seg at det betydde pengekort. Gutten ønsker seg rett og slett et mastercard. NO WAY Jose!

Luciadagen

Barnehagen har tradisjon med frokost for store og små på denne dagen.

Etter maten pleier de små håpefulle gå rundt i barnehagen ikledd hvitt og med lys.

Villdyret var pent nødt til å bruke en litt feminin kjole i dag. Det var det eneste hvite vi hadde liggende her i huset som kunne passe til anledningen.

Ikke at det var noe galt med antrekket, men kjolen hadde litt blonder på ermene og på kragen.

Heldigvis gikk det an å brette det ned slik at guttungen min ikke så ut som ei jente med en dårlig hårklipp.

Problemene oppstod når det var tid for å stille opp.

Da fikk han plutselig for seg at han ikke ville være med på dette. Han satte i et hyl og løp avgårde. Når han oppdaget at en av barnehagetantene var hakk i hel så løp han bare enda fortere. Og vips så stupte han under et av bordene.

Der satt han med et meget surt uttrykk og ristet på hodet hver gang vi spurte om han ville komme ut.

Han kom krabbende frem når de var på den andre runden rundt i barnehagen.

Det ble en liten runde, men han kom pilende opp i fanget mitt igjen når det var tid for sang.

Han skulle så absolutt ikke synge!

Det var likevel en koselig morgen. Jeg kan godt venne meg til å få frokost servert i barnehagen. Men jeg må si at jeg er litt skuffet over at vi ikke fikk servert lussekatter.

Det hadde vært en fin fin avslutning på frokosten det.

Dumme mamma

Jada, vi har kommet til den fasen.

At mamma er den desidert dummeste personen som eksisterer.

Jeg må vel og merke legge til at det er meg det handler om, ikke MIN mor.

Selv om jeg helt sikkert har tenkt det samme om henne noen ganger også.

Villdyret har karisma til tusen, men han er også sta som et halvgammelt esel.

Ting skal gjerne skje på hans måte, og selvfølgelig på hans premisser.

Hvis ikke det går i orden så får man jammen passet påskrevet.

Jeg mistenker at guttungen kommer til å bli torpedo når han blir voksen.

Han har nemlig begynt å komme med trusler når han ikke får det som han vil.

"Hvis du e streng med mæ så kjem PIPPI i morra å kaste dæ ut! Hu e sterk og hu klare å løft dæ"

Den trusselen der brukes hyppig.

Det som er synd er at han ikke får den reaksjonen han ønsker.

Jeg mistenker at han forventer at jeg skal kaste meg skjelvende på kne mens jeg ber om forlatelse. Jeg ender dessverre opp med et skeivt glis og tilhørende latter når han setter igang med skremmetaktikken sin.

Og når det ikke fungerer å skremme meg med Pippi så tyr han til nest beste metode.

Et surt blikk og påfølgende kommentar "dumme mamma!!"

Brente mandler

Ingen jul uten brente mandler sier mange.

Derfor måtte jeg gi meg i kast med en stor porsjon i dag slik at vi har noe vi kan servere til slekta.

Apekatten rynket stygt på nesen når han så hva jeg drev på med. Han liker ikke mandler, det er egentlig ganske fint siden det blir mer på oss.

Villdyret på sin side elsker både nøtter og mandler så her må vi nok passe på godsakene.

Etter å målt opp mandlene fikk villdyret æren av å tømme de opp i stekepannen. Deretter skulle han få tømme oppi melis. Problemet var at han tømte all melisen oppi kasserollen med gløgg som stod ved siden av. Vi fikk da reddet det meste.

Det begynte å koke opp, og Apekatten så enda mer skeptisk ut.

"Det lukte hestemøkk" smalt det plustselig.

Han så at mammaen fikk et lite stramt drag over munnen, og da skyndte han seg å legge til "nei nei, ikke hestemøkk! men sånn som det lukte i stallen vettu"

Jeg var litt usikker på om de var ferdige eller ei. De fleste var glaserte, men det var noen som ikke hadde blitt ferdige enda.

Pipingen fra røykvarsleren overbeviste meg om at de var ferdige.

De ser fortsatt bra ut, noen er kanskje litt svarte (de får vi gi bort til de svaksynte) men jeg tror de fleste berget nogenlunde greit.

Ungene på sin side er ikke helt begeistret for min kokkekunskap siden de ble forstyrret midt i spillingen sin når røykvarsleren satte i gang.

Nisseforestilling

1 klassen hadde fremføring i dag med masse forskjellige julesanger.

Apekatten har øvd den siste uken (med varierende entusiasme) for å lære sangene.

Jeg har hatt dyp sympati for ungene siden det var mange sanger, og ikke av de letteste.

Blant annet "vårres jul".

Jeg må bli flinkere til å ta med videokamera når det er slike ting.

Et fotoapparat fanger ikke opp all sjarmen når 60 førsteklassinger står der utkledd som smånisser og synger skjærende falskt.

Merkelig nok så kom jeg i julestemning.

Men jeg vridde meg litt på stolen enkelte ganger når jeg så at apekatten gjorde alt annet enn å synge og stå i ro. Han kikket masse i taket, dro genseren over hodet, skar noen grimaser og var selvfølgelig veldig sjarmerende på sin måte.

Jeg satser på at de andre foreldrene ikke la merke til det, til tross for at han stod på første rad.

Etter forestillingen ble det servert grøt i klasserommene til alle de sultne foreldrene.

I dag hadde vi også kvalitetstid på kjøkkenet. Vi satte sammen pepperkakehuset "Makkverket"

Halvparten av pynten havnet nok i munnen på guttungene, men det er vel halve sjarmen med å sette sammen huset det.

Her presenteres vårt mesterverk "Makkverket"

Julegrøt og pepperkaker

Hvert år har barnehagen tradisjon med julegrøt for store og små.

Jeg gleder meg til det, for det er litt ekstra koselig med slike sammenkomster.

Min bedre halvdel blir også med, til tross for at han IKKE er særlig begeistret for sosiale ting som innebærer andre foreldre.

Ikke at jeg helt skjønner hvorfor.

Han er far på lik linje med de andre mennene som dukker opp. Det er ikke slik at de kommer til å se på han som han er et eksotisk dyr.

Han vil rett og slett bare være en i mengden.

Jeg prøver å forklare han at mange av disse foreldrene kommer vi nok til å forholde oss til både nå og ved senere tid når villdyret blir skolegutt.

Men mine kloke ord går inn det ene øret og ut det andre virker det som.

Etter grøten skal vi avgårde til den frustrerte husmoren for å lage pepperkaker.

Vi har begge en mistanke om at ungene kommer til å spise deig, og deretter stikke av fra all moroa. Akkurat som da vi laget marsipan.

Men skal de bare stikke av fra hele prosessen så får de jaggu ikke smake heller altså! Hmpf..

Jaja, vi voksne klarer vel å aktivisere oss selv med pepperkakedeigen tenker jeg.

Man skulle kanskje hatt gløgg med noe attåt så hadde det iallefall blitt moro å lage pepperkaker.

Dette skulle selvfølgelig vært forbeholdt oss voksne ja.

Jeg tør ikke en gang tenke på hvordan ungene mine hadde oppført seg hvis de hadde drukket seg fulle på rødvinsgløgg.

Apropos det å drikke seg full.

Det gjorde vi IKKE i helgen, til tross for julebord.

Vi begynner tydeligvis å bli gamle siden vi var mest takknemlige for masse god mat og hvile.

Vi drakk selvfølgelig det vi fikk servert (det ville jo vært en skam å takke nei!), men vi gikk ikke amok i baren etterpå. Neida, vi valgte heller å være sosiale en stund, og deretter trekke oss tilbake for å sove.

Dette var vel og merke lørdag.

På fredag hørte jeg rykter om en gjeng som fikk kjeft fordi det var nachspiel på hotellrommet klokka halv tre om natta. Det var en resepsjonist som kom flyvende på sopelimen sin og brukte strengstemmen.

Men det der vet vi iiiiingenting om! *host, kremt*

julebord!

Snart vender vi snuten mot Røros og julebordsweekend.

Det blir forhåpentligvis en helg med mye god mat, julestemning og godt selskap.

Bloggen oppdateres derfor ikke før tidligst søndag kveld (spørs på bakrusen det)

Dagens fakta:

Det snør i dag

Naboen vår er en stor idiot (nei, ikke dere ved siden av oss..dere vet hvem)

Min kjære mann har tannpine (og er noen tusen fattigere etter å ha besøkt tannlegen)

Jeg er kjempesint på meg selv fordi jeg glemte å gjemme ene julegaven til villdyret, og den fant han selvfølgelig. Det kom først et gledeshyl, og deretter et kjempeskuffet hyl når jeg tok fra han gaven og gjemte den. Snakk om å føle seg som den verste mammaen i verden!

Trønder uten bart

Noen ganger bruker min snille hyggelige mann å påstå at jeg har bart.

Jeg VET at jeg ikke har det, men jeg blir som oftest furten hver gang han sier det.

Det er vel derfor han liker å si det også, siden han vet at det kommer en eller annen reaksjon fra min side.

Jeg kan godta at jeg har noen lyse hår på overleppa slik som alle damer har, men ikke søren om jeg skal ha det på meg at jeg har bart!

I dag var jeg på bytur og der borte i kroppspleie hylla på H&M hadde de voks.

Den lille pakke med strips lokket på meg, og den hadde en helt overkommelig pris.

"Skitt au" tenkte jeg da, og plukket like greit med meg en pakke.

Nå skulle iallefall ikke min skadefro mann kunne beskylde meg for å ha bart. For min del kunne han fått troppet opp med forstørrelsesglass for å lete, for her skulle det bli glatt.

Vel hjemme varmet jeg opp stripsen før jeg klistret den på.

Og rev av...........

Med et hyl som ble halvveis avbrutt fordi det kjentes ut som jeg rev av meg halve munnen.

Etterfulgt av noen ynkelige lyder.

Jeg tok en titt i speilet etterpå, og kunne da konstatere at jeg hadde en heftig rødfarge rundt munnen, samt et blåmerke på høyre side.

For å si det slik..... Det blir lenge til neste gang!

Når pappa er en reddende engel

Villdyret fikk lov å ta med seg en leke i barnehagen i dag, til tross for at det ikke er så populært.

Han har ikke hatt lyst til å gå i barnehagen de siste ukene så derfor har jeg lokket litt ekstra den siste tiden. I dag ville han være der, så lenge han fikk ha med Buzz Lightyear (fra filmen Toy story)

Vi plasserte leken trygt på hylla slik at vi skulle huske å ta den med hjem igjen senere.

Etter å ha slått ihjel noen timer her hjemme med husarbeid (ja, jeg gjør det som regel hver dag med med varierende resultat) var det på tide å hente gutta.

Apekatten ble plukket opp først ute i skolegården. Jeg lurer på om jeg skal gi han grisungen som nytt kallenavn. Han rullet rundt i sandkassa, og det var vanskelig å se hva som var barn og hva som var sand når jeg fisket han opp. Jeg er tydeligvis nødt til å la vaskemaskinen gå noen ekstra runder så lenge det er bløtt ute.

Så var det på tide å hente villdyret.

Selve hentingen gikk smertefritt og vi begynte å traske oppover den laaange bakken.

Helt på toppen kom vi på at Buzz lå igjen på barnehagen.

Da begynte skrikingen.

Først var det noen krokodilletårer, deretter noen hikst som ble etterfulgt av et sårt hyl.

Jeg maktet ikke å gå hele veien tilbake til barnehagen igjen, så jeg foreslo at vi kunne hente Buzz i morgen. Det alternativet falt ikke i smak for å si det slik.

Det endte med at jeg var nødt til å ringe ett stk ektemann for å høre om han kunne plukke opp leken på vei hjem.

Det gjorde han faktisk også, og guttungen ble så lykkelig når pappaen tryllet fram leken ved middagsbordet.

Nå må det nevnes at jeg hadde gått nedover selv etterpå om han ikke hadde hentet den.

Jeg er da ikke helt hjerteløs.

Sinte kvinner

I dag var jeg nødt til å hente villdyret tidligere i barnehagen. Stakkaren var slapp og hadde hodepine.

Nå ligger han på sofaen under pleddet og sover sin søteste søvn.

Jeg kunne sikkert gjort noe nyttig i mellomtiden, men jeg tar ikke sjansen på å vekke han.

Det gir meg jo en god unnskyldning til å sitte her foran skjermen en liten stund.

Og det er faktisk godt å sitte inntil den lille kroppen og bare gi han følelsen av trygghet.

Mammakos må jo være det beste av alt når man er dårlig.

Jeg begynte først å tenke på hvor snill og behersket jeg kan være til tider.

Men etter å ha tenkt en stund så ble jeg plutselig usikker.

Min mann påstår at jeg en blanding av en udetonert bombe og en pitbull (han har ikke sagt det direkte, men jeg VET han tenker det)

Jeg er da ikke så ille?

Greit, jeg har temperament så det holder, men det er forbeholdt de gangene han gjør eller sier dumme ting.

Det var en gang på byen at jeg ble en smule sint på han. Jeg husker ikke hva det startet med, men han provoserte og tirret meg så mye at jeg til slutt klasket veska mi hardt i hodet hans.

Først ble han helt stille, og deretter begynte han å sutre over at det var vondt.

Jeg fnøs foraktelig å kalte han en pyse.

En håndveske med litt sminke og en lommebok kunne da umulig fremkalle slike smerter.

Dagen etterpå sjekket jeg veska nøye, og der lå det jammen meg en boks med energidrikke oppi.

Den var bulket....

Jeg har i ettertid lagt meg flat for den episoden. Han hadde faktisk lov til å klage.

Min kjære fredelige bestemor ble så forbannet en gang at hun tømte kaffe i fanget på min morfar. Jeg vet ikke hvorfor, men han fortjente det sikkert.

En av mine venninner (den frustrerte husmoren igjen) kastet en av samboerens sko etter han ut på stua, og ødela døra som tilfeldigvis var i veien.

Vi avslutter med et visdomsord om kvinner

Det er kvinnens natur å være god, og hun kan blir meget slem hvis hun ikke får lov til å følge sin natur.

Mikal Rode

en merkelig mix

I går var jeg hjemme hos en av mine artsfrender, den frustrerte husmoren.

Vi hadde tenkt å ha en kveld med noen glass rødvin, og deretter litt kaffe og baileys.

Planen min var å ta med en pose med godt og blandet sånn at vi kunne ha noe snop attåt.

Vi er begge to avhengige sukkerslaver, så snop må til for å ha en bra lørdagskveld.

Før jeg dro oppover fikk jeg kjeft av min oppgitte ektemann fordi jeg hadde rotet bort husnøklene hans. Det ble febrilsk leting og jeg var nødt til å tømme hele veska bare for å finne ut at nøklene slettes ikke lå der. Jeg ante at dette kom til å bety trøbbel, så jeg begynte å gråte siden jeg så for meg at jeg kom til å få kjeft uansett. Det var like greit å bare å la tårene trille først som sist. (Noen ganger hjelper tårene, selv om enkelte menn er allergisk mot gråtende kvinner)

Vi fant dem til slutt. I nøkkelskapet!!

Problemet er at når jeg tømte veska så glemte jeg å legge oppi godteriet igjen.

Så der satt vi plutselig på kvelden uten noe snop.

Vi fant heller ingen som ville være snille å komme bortover med sjokolade eller noe lignende til oss.

Vi var på nære nippet til å sette oss med hver vår teskje sånn at vi kunne spist sukker fra pakken, men vi har begge store planer om et sunt liv. (I teorien vel og merke)

Vi måtte da ty til alternative metoder. I skapet fant vi en pakke med små tørre kjeks/brødlignende saker som man kan ha ost eller noe annet fancy på.

Den eneste osten som var tilgjengelig var en pakke med Tine kremost med smak av ananas og mandarin. Vi slengte på noen epleskiver bare for å pynte litt.

Det så en smule stakkarslig ut, men det fungerte til en viss grad.

Det ble også gravd fram peanøtter.

Så kveldens lørdagssnacks bestod av peanøtter, "ost og kjeks", masse baileys og kaffe og en del glass vin.

Sunt? Nei

Moro? Så definitivt

Babysyke

Jeg lider av en uhelbredelig sykdom.

Nemlig en intens babysyke som ikke vil gi seg med det første.

Vi var på besøk hos venner i dag som har en aldeles bedårende liten tass.

Og siden den lille skapningen har godtatt meg så fikk jeg en stor dose med babykos i dag.

Min sære ektemann derimot lot seg ikke friste.

Jeg prøvde med indirekte hint først, og til slutt måtte jeg nesten rope tvers over stua at det klør i eggstokkene.

Det hjalp ikke.

Det var heller ikke noe vits i å gå bort til han med babyen på armen å bare se søt ut for å se om det virket (både jeg og babyen prøvde så hardt vi kunne)

Hvorfor kribler det langt ned i tærne hans når han ser en sportsbil?

Eller hører en V8 motor som ruser for harde livet?

Jeg forventer ikke at han skal sette barnegråt på listen over yndlingslåter, men han kunne i det minste latt som han forstår meg.

Våre barn er store snart de!

Det er ikke lenge til de kommer til å snike i jakkelommene våre etter småpenger så de kan løpe på kiosken etter skoletid.

Det har de IKKE lært av oss altså!

Og så blir de konfirmanter, og så etterhvert flytter de ut.

Jeg kjenner at jeg blir muggen i humøret når han er så sta.

Han er heller ikke særlig populær hos resten av familien siden de ønsker minst enda et småtroll som kan tigge godsaker.

Det er nesten synd på mannen (jeg sa nesten!) siden han har et stort press på seg.

Men sta som han er så klarer han nok å stå i mot gruppepresset.

Damn it.....

husmoren slår til

I dag hadde jeg store planer om å være flink. Jeg hadde tatt på meg husmorrollen og laget fiskegrateng helt fra bunnen av (nei, da mener jeg ikke at jeg tok den ut av fryseren selv)

Men jeg skjønner det er på tide å ta seg selv i nakken når man svir middagen fordi man er så opptatt av å spille supermario.

Til mitt forsvar så var det en særdeles vanskelig verden jeg holdt på med, og da ble jeg veldig konsentrert. Det at fiskegratengen fikk lide litt var jo bare et uhell. Rett og slett.

Den ser fortsatt ut som den kan spises, så da var det ingen stor tragedie.

Det som kan bli en tragedie er reaksjonen på apekatten når han oppdager at jeg har kommet mye lengre enn han i spillet.

I går var vi flinke å laget marsipan.

Nuvel, det må innrømmes at vi jukset litt.

Vi hadde kjøpt ferdig marsipan, men vi farget og dyppet de i sjokolade selv.

Vi pleier faktisk å lage ekte marsipan hjemme til jul (ok, det er min mor som lager marsipanen, jeg former den og spiser den) men i går så ble det altså brukt kjøpemarsipan.

Det var meg og min sjarmerende venninne L som bestemte oss for at vi skulle gjøre noe hyggelig sammen barna våre.

For å si det sånn, ungene spiste i seg noen never marsipan hver, og så stakk de.

Det betydde at det ble vi voksne som måtte fullføre prosjektet.

Vi rullet noen kuler og klasket på litt sjokolade på dem.

Så ble det noen runder med megling mellom barna som kranglet før vi satte oss å spiste marsipan.

Vi har planer om å lage pepperkaker en vakker ettermiddag.

Jeg ser for meg at det blir lignende scenario.

Barna gidder ikke, og det blir da mødrene som sitter igjen å eter seg fordervet.

Lenge leve kreative dager

Noen ganger får jeg ånden over meg.

Jeg har lyst til å være kreativ, lage fantastiske skaperverk sammen ungene.

Jeg ønsker at de skal bli glade i å skape ting med hendene.

I hodet mitt er det mange store planer.

Det er bare så forbasket vanskelig å gjennomføre dem slik jeg så for meg.

I dag grublet jeg på hva jeg skulle finne på med mine små etter middagen.

Av en eller tåpelig grunn så fikk jeg for meg at trolldeig kunne være moro.

(jeg hadde helt fortrengt at det ikke var noen suksess når vi prøvde det i fjor)

Jeg smekket sammen trolldeig å la den til hvile i kjøleskapet.

Etter middagen kastet vi oss ivrig over prosjektet.

Vi satt der med barnemusikk i bakgrunnen å hadde det riktig så koselig.

De første 5 minuttene vel og merke.

Etterhvert begynte vi å bli gretne og sure fordi deigen ikke samarbeidet og fordi vi ikke klarte det vi så for oss.

Den koselige bakgrunnsmusikken ble til slutt bare plagsom. "Pelle fikk et melkespann og Kari fikk et krus, Mari fikk en kaffekopp og Kjell et kremmerhus"

Blæh!

1. Vi kan ikke å lage fine figurer av trolldeig

2. Det vi klarte å lage så ut som noe en bavian kunne laget

3. Trolldeig er noe herk å rydde opp etterpå

4. Ungene syns faktisk IKKE det var noe moro

5. Vi kommer nok til å glemme dette, og prøve oss neste år også.

Kjærlighetsgaver

Hmm...

Det virker som det er lettere å vinne hjertet til en liten frøken enn jeg trodde.

Tydeligvis er de mer takknemlige og lar seg lettere overbevise enn kravstore tenåringsjenter og unge kvinner.

Apekatten tok med seg det rosa hjertet på skolen i dag for å gi til denne unge frøkenen som han har så kjær.

På morgenkvisten før han dro på skolen hadde han en prat med sin oldefar (eller farligmannen som villdyret liker å si)

Oldefar er gammel og vis når det gjelder damehjerter og hvordan man skal håndtere dette.

Bare spør kona hans. Hun fnyser hver gang det blir snakk om damebekjentskapene og dametekket han hadde den gang han var ung.

En skulle nesten tro at apekatten har arvet denne egenskapen fra oldefar.

Om det er en positiv egenskap har jeg ikke helt bestemt meg for.

Uansett, oldefar prøvde å forklare den forelskede lille skapningen at det ikke trengte å være så lurt å gi bort dette hjertet. Det kunne jo kanskje være en mulighet for at hun ikke hadde lyst til å være kjæresten hans til tross for gaver.

Da hadde bare apekatten sett på han og svart noe lignende som "det veit da vel ikke DU nå om??"

Vel, guttungen hadde tydeligvis instinktet i orden.

Det var et bredt glis i ansiktet hans når han ble hentet på SFO i dag.

Han kunne fortelle meg at de nettopp hadde blitt kjærester, og at de planlegger å flytte sammen.

Jeg prøvde å spørre om hvor de skulle flytte. Det hadde de ikke helt bestemt seg for.

De visste at de skulle ha et hus, men ikke hvor hen.

Det var forøvrig hun som skulle få bestemme hvor de skulle bo.

Med dagens huspriser så ser jeg for meg at de blir boende på barnerommet fram til de er 25.

Guttungen skal få lov å være lykkelig og planlegge fremtiden så lenge det varer.

Jeg mistenker at forholdet ikke varer for evig og alltid som de to har lovt hverandre ;)

Akk den unge kjærligheten.

Like lykkelig var i derimot ikke villdyret da jeg hentet han i barnehagen.

Han var sliten og trøtt etter en lang dag. Det hjalp heller ikke på humøret at vi skulle ha fisk til middag.

Han ble motvillig med ut i garderoben mens han sendte meg trassige blikk.

Når moren til en av kompisene hans kom inn døren for å hente sin håpefulle så pekte han bare på henne å sa "æ vil ha sånn mamma".

Det er da man skjønner at man ikke er så populær selv akkurat da.

Ung kjærlighet

Apekatten er på konstant leting her hjemme etter ting han kan gi bort til jenta han har et godt øye til.

Han har fått for seg at man har større sjanse for å vinne hennes hjerte om han har noe fint å gi bort. Jeg har prøvd å nevne til han at det er ikke alltid det fungerer like bra.

Jovisst, vi jenter liker svært godt å få presanger.

Men vi er faktisk så ondskapsfulle at vi tar i mot dem uten at det betyr at vi gir hjertet vårt tilbake.

Jeg husker at det var en ung herremann som kjøpte kontantkort til meg pålydende 1000 kr. (om jeg husker rett) Det var mye penger det, og jeg ble jo selvfølgelig kjempeglad.

Han fikk seg vel en god klem og et "tusen takk", men jeg ble ikke kjæresten hans selv om han kjøpte ting til meg.

Jeg syntes litt synd på stakkaren, for han hadde vel et håp om at god oppførsel og gentlemans fakter ville gjøre susen.

Men den gang ei.

Eller, det må jo ha virket (sakte men sikkert) siden jeg er gift med denne håpefulle mannen den dag i dag.

Apekatten har et rosa hjerte liggende i skattekista si som nesten ser ut som en edelsten.

Han er overbevist om at det er en ekte diamant. Ja, det kunne jeg ønsket jeg også. Hadde den vært ekte så hadde ikke vi trengt å ha et stramt budsjett å holde oss til hver måned.

Denne diamanten vil han uansett gi bort til lille frøken N.

Siden gutten er ute på frierføtter allerede så er det vel bare for meg å stålsette meg.

Jeg er redd for at jeg kommer til å bli en mistenksom svigermor som vokter eventuelle kommende svigerdøtre med falkeblikk.

Kun det beste er bra nok for mine to prinser.

Til legen for å repareres

Villdyret har stått lenge på venteliste for å få lagt inn dren i ørene, samt fjerne polypp i nesen.

Vi fikk først time den 8. november men den ble flyttet tre uker til min store frustrasjon.

Greit, tre uker er ikke all verden det, men når guttungen konstant går rundt å er i dårlig form og ikke klarer å sove om nettene så virker tre uker som lang lang tid.

Jeg ringte til sykehuset forrige uke å purret litt på dem.

Fikk da beskjed om at de skulle prøve å huske oss om det ble en ledig time.

For to dager siden ringte telefonen når vi var på vei hjem fra barnehagen.

Da fikk vi beskjed om at det var mulighet for å møte opp halv åtte neste morgen for å få utført inngrepet. Det takket vi selvsagt ja til.

Vi møtte opp på sykehuset med en sliten og trøtt gutt som ikke var helt fornøyd. Han måtte jo være fastende før narkosen og det var litt trasig for en liten gutt.

Etter å ha blitt registrert fikk han seg en liten dose med beroligende/likeglad medisin.

Det tok vel 10 minutter før guttungen plutselig begynte å snøvle.

Og etterhvert begynte hodet å svaie fra side til side. Guttungen satt på fanget med et skeivt glis mens han bare pratet tull.

Det var vanskelig for oss voksne å holde oss alvorlige siden han var så søt der han satt.

Dette var vel en forsmak på hvordan det blir om 12 års tid når han kommer hjem å har raidet barskapet.

Inne på operasjonsstua hadde de store problemer med å sette inn PVK (Perifert Venekateter) i den lille hånda hans siden de ikke traff noen blodårer. De forsøkte på den andre hånda også men måtte gi opp når han begynte å gråte sårt fordi det gjorde vondt til tross for bedøvelse.

Etter han var lagt i narkose valgte de heller å sette PVK i foten hans.

Når han hadde sovnet måtte jeg gå ut, og da var det en bekymret mamma og en mer behersket pappa som satt i gangen å ventet.

Jeg fordrev tiden med å spise panda lakris og spille nintendo. Min bedre halvdel valgte å spille på Ipaden sin. Vi så kanskje ikke så bekymret ut der vi satt, men det er lite underholdning i sykehuskorridorene så da må man sørge for egen moro.

Etter han ble flyttet på recovery fikk jeg komme inn å være sammen med han.

På det tidspunktet hadde han veldig vondt og han gråt av smerte.

De gav han til slutt litt morfin for at han skulle klare å slappe av. Jeg måtte klatre opp i sengen å ligge der sammen med han for å roe han ned.

Der lå vi å halvsov sammen en times tid.

Formen ble heldigvis bedre etterhvert, og humøret hans steg når han fikk to iskrem og en yoghurt.

Resten av kvelden hjemme ble det servering av enda mer is og babymat.

Jeg tror ikke han syns det er så ille å være pasient.

Og det var kjempestas å vise frem plasteret og bandasjen på foten der han hadde blitt stukket.

Det minner meg om apekatten den gangen han hadde lyskebrokk.

Han ville gjerne fortelle alle sammen om det, og da holdt det ikke å fortelle om det. Neida, da trakk han gjerne ned bukse og truse for å vise frem i samme slengen.

Ukjent eller kjent, hjemme eller offentlig spilte ingen rolle.

Morgenfugler er (til tider) ekle dyr

Vi har lenge vært velsignet med barn som har hatt godt sovehjerte.

Det har selvfølgelig vært litt fram og tilbake, men i det store og det hele har vi aldri måttet starte dagen før sju.

Den tiden begge gikk i barnehagen kunne jeg gå inn å vekke dem klokka åtte.

I helgene kunne vi oppleve at de sov til ni hvis de var adskilt fra hverandre.

Dette er det slutt på nå.

Man skulle jo tro at de er mer slitne nå som det er skole og fullt kjør i barnehagen, men nei da.

I det siste har de våknet før seks.

Det hadde kanskje gått an å appellere til apekatten med at det er tidlig og alle trenger søvn.

Men villdyret vender bare det døve øret til.

Vi er kanskje litt heldige, for de holder seg på rommet når de våkner tidlig.

Men det blir ikke noen god søvn av det.

Det er vanskelig å sove uforstyrret når man hører lyden av en hel duplokasse som blir snudd på hodet. Eller dunking og krafselyder som får en til å lure på om det kommer til å være tapet igjen på veggene når man står opp.

Jeg savner de små sovegrisene mine!

Greit, jeg har ikke særlig rett til å klage siden det finnes foreldre som har barn som våkner klokka fem uten unntak sju dager i uka.

Men man blir da litt bortskjemt når man har sluppet lett unna.

Nå er klokka halv ni og jeg sitter her i halvkoma. Ungene var ganske pigge når vi dro avsted til barnehagen og skolen. Jeg i derimot føler meg trøtt og småsur.

Best å ta seg en time på øyet før man drar på trening.

Jeg tar ikke sjansen på å sovne når jeg tøyer ut.

Menn og kvinner

Er mennene egentlig fra Mars og kvinnene fra Venus?

Ikke vet jeg, men det er tydelig at vi ikke kommer fra samme sted iallefall.

Jeg har per dags dato enda ikke møtt en mann som har forstått seg 100% på kvinner.

Eller, jeg har møtt enkelte som har forstått seg 98% på kvinner, men de har også hatt en forkjærlighet for rosa cocktails og ABBA.

Her i huset så hender det til stadighet at vi er uenige om ett eller annet.

Det kan fort utvikle seg til en heftig diskusjon og deretter en krangel fordi vi ikke forstår hverandre.

Ett eksempel er når jeg er sliten og litt nedfor.

Da kan det hende at jeg blir litt trist (og en bitteliten smule sutrete) og muligens feller noen tårer. Dette trigger ett eller annet "sinna-instinkt" hos mannen min som blir irritert. Jeg syns da at han er en megadust fordi han blir sur når jeg gråter.

For jo surere han blir desto mer sutrer jo jeg.

Og da er jo sirkuset i gang.

En mann må da skjønne at det beste er å være (i det minste late som!) forståelsesfull.

Hadde han bare gitt meg en god klem når tårene enten triller eller fosser ut så hadde jeg holdt kjeften min mye raskere enn når han blir irritert.

Da går den triste følelsen min over til frustrasjon og jeg får lyst til å gi han et saftig tupp i baken.

Kvinner er tikkende hormonbomber, det burde enhver man som tør å gå inn i et forhold vite.

Jeg skjønner derimot ikke hvorfor han har en forkjærlighet for alt som har lyd i seg.

Da hovedsaklig stereoanlegg og bilmotorer.

Greit, jeg kan gå med på at det er spennende å se og at det er lov å ønske seg.

Jeg har det slik jeg også når det gjelder barneutstyr.

Men når jeg ser en voksen mann sitte i sofaen med ei underleppe som siger nedover når han titter inn på finn.no er jeg nødt til å klø meg litt i hodet.

Prioriteringer er også noe vi kan være uenige i.

Jeg mener at det kan være lurt å spare, han ville nok helst svidd av hele lønna på en ny flatskjerm eller det nyeste Bose anlegget hvis han hadde fått lov.

Ikke at han er nødt til å be om lov til å bruke sine egne penger, men han er smart nok til å vite at det blir ufred i heimen om han ikke skjøtter pengene sine på riktig måte.

Potet i støvsuger

Jeg prøver å være flittig på dagtid. Huset kan jo ikke se ut som en svinesti (selv om jeg enkelte ganger føler at det bor fire små griser her og en sinna ulv)

Det skal ryddes, vaskes og støvsuges.

Jeg har ikke noen store problemer med å utføre slike oppgaver selv om det er et herk til tider.

I dag svingte jeg meg rundt med støvsugeren med humøret på topp.

Helt til det skjedde noe uventet.

For noen uker tilbake hadde vi jo Halloweenfest her hjemme. Noen av dekorasjonene var små potetmennesker som vi hadde laget av små poteter fra grønnsakshagen.

En av disse potetmennene hadde uheldigvis mistet hodet sitt, og nå forsvant det rett inn i støvsugerslangen.

"Svarte ta" tenkte jeg da, og slo av støvsugeren med en gang for å hindre den i å komme for langt inn. Men der satt den forbaskede poteten fast et stykke inne i slangen.

Da var det bare å sette den på igjen for å få den ned mot enden.

"Fuuusj og Klunk" sa det da, og så var poteten virkelig forsvunnet.

Da tenkte jeg adskillig styggere ord enn jeg hadde gjort 2 minutter tidligere.

Da var det bare å demontere støvsugeren da.

Jeg hadde særdeles lite lyst til å innrømme til ett stk ektemann at jeg hadde klart noe så idiotisk som å tette igjen støvsugeren med en potet!

Men tror dere ikke at den hersens poteten hadde kommet seg inne et sted hvor det IKKE gikk an å åpne opp?

Jeg fikk lirket fingrene inn, men hadde ikke en sjanse i havet til å få poteten ut.

Støvsugeren ble både ristet og snudd på.

Jeg lette som en gal i kjelleren for å se etter et skrujern slik at jeg kunne demontere djevelskapen. Men skrujern fant jeg heller ikke.

Etter et kvarter med intens frustrasjon og fikling med støvsugeren fikk jeg faktisk poteten ut.

Jeg tror jeg bør være litt mer observant neste gang jeg støvsuger.

Og jeg undres på om jeg skal holde kjeft om denne episoden helt til min kjære mann leser det selv.

Jeg vet at han enten kommer til å bli oppgitt, eller så gjør han narr av meg.

Men greit, jeg kan alltids la være å støvsuge jeg.

Brrr

Jeg fryser!

Det har vært mildt ganske lenge nå til tross for at vi er i november.

Noe som passer meg utmerket.

Jeg er av den typen som drar på meg ullstrømpebuksa når vi er i midten av september.

Men temperaturen kunne visst ikke holde seg over 10 grader lengre.

I dag var det et tynt islag på bakken når jeg gikk nedover til barnehage og skole med mine to små.

Gikk og gikk... vi skled elegant nedover alle tre.

Litt som bambi på isen, men vi manglet noe av den sjarmen.

Jeg lengter som vanlig etter sol og varme, så derfor sitter jeg å trøster meg selv med bilder fra sommeren.

Her har vi blant annet et feelgood bilde fra fisketur i sommer.

Ellers har det vært stille her noen dager fra min side.

En av grunnene er sykt barn som har tatt mye av tiden.

Og en bitteliten skrivesperre de siste dagene.

Det er ikke det at det ikke skjer noe her i huset, det er egentlig full rulle her hele tiden.

Men det gjelder å ha noe spennende som det går an å viderefortelle.

Dagens statistikk:

Antall sure barn: 1 (surt ansikt med påfølgende surt "NEEI" )

Antall usunne godsaker som har funnet vei ned i magen min: 2 1/2 blåbærmuffins (til mitt forsvar var de bakt med lite sukker og sammalt grov hvete)

Antall krangler med ektemann: Ingen (men vi røk jammen i tottene på hverandre i går)

Antall ganger mor har måttet bli streng til barna: 2 ( den ene gangen fordi apekatten går i kulda uten å kle seg skikkelig. Den andre når Villdyret omtrent sprengte trommehinna mi med et rop rett i øret mitt)

Nisser i huset

Jeg hater at ting forsvinner sporløst her i huset.

Det skjer titt og ofte, og vi leter oss skakke hele gjengen hver gang noe har forsvunnet.

Noen ganger er det ungene som har flyttet på ting (eller gjemt unna) og da er det i det minste en fornuftig forklaring.

Andre ganger så er det ting som er såpass små at de stikker seg unna og dermed gjør det vanskelig for oss å observere dem.

I det siste har jeg lett meg ihjel etter gymsokkene til apekatten.

Han hadde dem for to uker siden, men nå er de sporløst forsvunnet.

Jeg har lett både tenkelige og utenkelige plasser men ikke sett snurten av dem.

Guttungen selv har iallefall ikke anelse på hvor de kan befinne seg.

Jeg blånekter å kjøpe nye til han, for da finner vi garantert de gamle rett etterpå.

Mitt siste håp er at de ligger i skiftetøy hylla på skolen, det kan jo hende at han ikke har lett bra nok de gangene han (sier) at han har sett der.

Kanskje jeg burde ta en titt selv.

Hvis de ikke ligger der heller så er vi garantert hjemsøkt av en haug usynlige nisser med en særdeles barnslig humor.

Det er forøvrig ikke bare gymsokker som forsvinner her.

Dvd filmer blant annet. Vi har en haug med tomme cover som mangler filmene inni.

Vi mister også sokker i ny og ne, men der har vi avslørt at vaskemaskinen spiser dem.
Der er altså nissene frikjent.

Det forsvinner også sjokolade eller andre godsaker fra skapene enkelte ganger.

Om det er nissene eller snopsjuke mennesker som er de skyldige skal jeg ikke spekulere så mye i.

ny runde med sykdom

Villdyret er konstant forkjølet.

Han har stått på venteliste i et halvt år for å få operert inn dren i ørene og for å fjerne falske mandler. Vi har fått operasjonsdato nå i november etter lang lang ventetid.

Men dette hindret selvfølgelig ikke guttungen i å bli syk forrige uke.

Vi var på fjerde dagen med feber i går kveld.

Han lå bare i sengen med feberhete kinn og verkende øyne.

Ja, det var ikke nok med høy feber og dårlig allmenntilstand. Han måtte jo få øyekatarr i samme slengen.

Jeg pleier sjeldent å bli bekymret når ungene har feber, så lenge temperaturen er under 40 iallefall.

Den hadde gått litt opp og ned de siste dagene, men i går kveld så var den plutselig oppe i 40,7.

Da er det ikke så så morsomt å være mor lenger.

Vi hadde heller ikke fått i han særlig mye mat eller drikke heller, så vi ringte ned til legevakten bare for å høre hva vi skulle gjøre.

De gav oss beskjed om å komme en tur nedover.

Og hva skjer da??

Jo, det som ALLTID skjer! Det slår aldri feil og jeg lærer aldri.

Guttungen som hadde vært så utrolig skral og dårlig kviknet til.

I bilen på vei ned til sykehuset gikk skravla i ett. Når vi kom inn på venteværelset satt han på fanget mitt å forlangte pizza!

Og pekte på ene sikkerhetsvakten og lurte på hvorfor han stjal rullestolen som stod i nærheten av oss.

Greit, han var fortsatt knall rød i kinnene og øynene fulle av verk.

Men det var fortsatt en helt annen gutt enn den jeg plukket ut av senga en halvtime tidligere.

Jeg var på nære nippet til å skjemmes.

Er det noe jeg hater så er det å virke som en overhysterisk mor som forteller at barnet mitt er så sykt så sykt, og så når legen skal ta en titt så er barnet feberfri og blid som en lerke.

CRP prøven viste uansett tegn til infeksjon, og han var rød i begge ørene slik at vi fikk med oss antibiotika hjem. Den skulle være tilsatt smak av appelsin slik at den ikke skulle smake død og fordervelse.

Akkurat der mislyktes de.

Den smakte faktisk verre enn død og fordervelse.

Man kan jo forestille seg hvor lett det er å få i en overtrøtt 3åring noe som smaker så jævlig.

Det ble en runde med hyling og en viss prosent av medisinen havnet alle andre plasser enn der den skulle.

Dette skal vi gjøre tre ganger daglig i de neste fem dagene.

Jeg vet ikke hvem som gruer seg mest, guttungen eller mora.

lettpåvirkelige barn

Det hender noen ganger at barna mine blir sittende å se litt på tv.

Jeg prøver å begrense det mest mulig, men noen ganger blir det slik at de sitter foran kassa å titter helt til øynene blir firkantet.

Det er litt komplisert å få både lyd og bilde på skjermen. Vi må slå på både tv, forsterker og dekoder. Tidligere har det bare vært oss voksne som har hatt makten over tv-apparatet, men nå har jaggu ungene lært seg hvordan de skal slå på.

De har funnet ut at boomerang er en utmerket kanal med mye underholdning.

Jeg er ikke 100% enig med dem.

Noen serier kjenner jeg at jeg får frysninger av. Blant annet scooby doo og bananer i pysjamas.

Tom og Jerry liker jeg godt, så det kan hende at jeg noen gang setter meg ned å ser litt sammen med dem.

Det som slår meg hver eneste gang er at reklamen irriterer meg.

Det reklameres for store leker, dyre leker, unyttige leker og rett og slett alt som unger vil ha.

Mine er intet unntak.

Hver gang de ser en fristende leke som blir presentert så skriker og hoier de som bare det.

Jeg tror det bare har vært to leker de ikke har ønsket seg.

Det ene var en babydukke og den andre en søt plysjpingvin.

Men bilbane vil de iallefall ha. De har faktisk to stk fra før (ok, nå ligger den ene på loftet og den andre i kjelleren) så jeg mener de har nok.

Det er også spennende med massevis av små plastikkleker som er masseprodusert i Kina.

Altså slike leker som går i stykker bare man ser på dem.

De har en viss nytte i huset. De gir oss voksne en form for fotmassasje når vi tråkker på dem og de pulveriseres under føttene våre.

Jeg skjønner godt at de lar seg friste av all reklamen.

Det samme gjelder jo oss voksne.

Jeg ser jo at mannen blir våt i øyekroken når det vises en Volvo reklame på skjermen.

Og jeg lar meg påvirke av reklame jeg også.

Vis en reklame for sjokolade og jeg er helt solgt.

Fra gullunge til rabiat sinnatagg

Hver onsdag prøver jeg å tilbringe litt kvalitetstid med min yngste sønn.

Det kan være godt for mor og barn å ha en liten dag hvor man gjør hyggelige ting sammen.

Ok, det er ikke bare derfor.
Jeg er for gjerrig til å ha fulltidsplass i barnehagen når vi egentlig ikke har bruk for det.

Men jeg nyter denne ene kosedagen også da, bare for å ha sagt det.

I dag så hadde jeg lagt store planer.

Vi skulle gå på biblioteket, innom brannstasjonen en liten tur, og kanskje innom en dyrebutikk for å se på søte små hamstre.

Vi skulle også gå innom arbeidsplassen til ett stk sløv ektemann som hadde glemt igjen jobbtelefonen hjemme.

Dagen startet bra og vi kom oss ned til byen å fikk levert telefonen.

Så gikk vi innom narvesen siden guttungen ønsket seg en bolle. Han var så søt og snill at jeg tenkte at det kunne han få.

De hadde softis til 10 kr, så det endte opp med at han fikk det framfor bollen.

Vi fant oss et lekerom der vi satte oss ned slik at han skulle få spise isen sin.

Jeg spurte pent om jeg fikk smake, men det kom ikke på tale.

Da fortalte jeg han at det var JEG som hadde kjøpt den isen, og han hadde bare å dele på den. Jeg skulle bare ha en liten bit.

Han lot meg aller nådigst få smake en bit.

Problemet var at den biten tydeligvis var for stor etter hans mening.

Og DA startet spetakkelet!

Han begynte å sutre først.

Da gav jeg beskjed om at han skulle slutte å sutre, og hvis han fortsatte slik så trengte han ikke noe is. Sutringa gikk over til roping og eskalerte til slutt i ville hyl og brøl.

Lydnivået på hylene var så ekstremt at det kom noen butikkdamer løpende fra butikkene i nærheten for å se hva som stod på.

Folk som gikk forbi lekerommet tittet nysgjerrig inn og fikk da se en frustrert svett mamma som prøvde å snakke rolig og behersket til en rabiat treåring.

Det fungerte heller dårlig.

Han prøvde faktisk å bite meg når jeg snakket til han.

Jeg fant ut at det var bare å ta med seg ungen å gå ut av kjøpesenteret. Ikke fikk jeg på han sko eller jakke så jeg måtte bare ta han under armen.

Isen stod igjen på benken, den fikk han iallefall ikke!

Det var en walk of shame skal jeg si dere.

Vi klarte ikke å komme oss ubemerket ut av senteret for å si det sånn.

Og alle de blikkene!!

Det var medlidende blikk, sure blikk, oppgitte blikk og bare himlende blikk.

Jeg følte meg som verdens verste mamma akkurat da.

Det hjalp heller ikke at den rabiate treåringen fortsatte hylinga ute på fortauet.
Jeg så faktisk at det dukket opp folk i vinduene sine som tittet ut for å se hva slags spetakkel dette var.

Etter femten minutter (det lengste kvarteret i mitt liv) ble det stille.

Ikke fordi han var blid igjen, men fordi stemmen hans nektet å samarbeide.

Jeg var nødt til å ta en sutretelefon til både mamma, ektemann og tante for å få en liten oppmuntring når det stod på som verst.

Jeg trengte virkelig noen som kunne fortelle meg at jeg hadde gjort det riktige og at jeg bare skulle overse stygge blikk fra omverdenen.

Etterpå så ble det faktisk en liten tur innom brannstasjonen, og deretter biblioteket.

Jeg måtte innom uansett for å levere bøker og da hadde han roet seg ned såpass at vi fikk en hyggelig slutt på byturen.

Takk lov for det, ellers hadde det tatt år og dag før jeg hadde dratt alene til byen med han igjen.

Knask eller knep

Man kan si hva man vil, men halloween har definitivt kommet for å bli.

De sier at tendensen til halloweenfeiring her i Norge begynte rundt 2000-2001.

Vi jentungene i gata var tidligere ute enn som så. Jeg tror faktisk vi prøvde oss på å gå trick or treat allerede i -98 eller noe slikt.

Jeg syns å huske at det ikke ble noe særlig fangst den gangen. De fleste så dumt på oss og lurte på hva vi egentlig drev med.

Det har ikke vært noe særlig mas om å få gå på tiggerunde etter godteri tidligere.

Men etter apekatten begynte på skolen så har han jo plukket opp litt informasjon om dette.

Han hadde sååå lyst til å samle inn godteri, men da satte jeg foten ned.

Jeg ønsket egentlig ikke at han skulle gå på tiggerferd rundt til naboene.

Som plaster på såret så inviterte vi like greit til fest her hjemme.

Vi ble totalt 6 voksne og 6 barn, akkurat nok mennesker til å ha det gøy, men ikke for mange slik at det blir totalt kaos.

Her fantes det både en vampyrkvinne, ei heks, og en trusesuperhelt (dette var altså de voksne)

Min bedre halvdel skulle også være vampyr, men han kom så sent hjem at han orket ikke skifte. Han fikk heller være sofapotet i joggebukse.

Blant den yngre generasjonen var det to stykk spiderman (en med muskler og en uten), en supertøff ninja, en skummel kaptein Sabeltann, en søt liten cowboy og en sur Yoda (fra star wars)

Den sure lille Yodaen var forøvrig min yngste sønn.

Jeg aner ikke hva han var sur for, men på et tidspunkt så kastet han av seg hele kostymet.

Kraften var tydeligvis ikke med han den dagen.

Ungene gikk uansett bananas i godterskåla og popcornbegeret.

Vi serverte også pølser og melon, men jeg innbiller meg at det var vi voksne som spiste mest av dem. Det ble også servert fargerike muffins og billemuffins som forsvant som dugg for sola.

De få restene som ligger igjen her hjemme gjør narr av meg borte på benken.

"spis meg spis meg" ropes det, men jeg prøver virkelig å stå i mot.

Vi hadde uansett en flott kveld, og jeg tror det var en haug med unger som la seg fullstendig rusa på sukker i går kveld. Men lykkelige det var de nok.

Det skulle vært med et bilde her, men tydeligvis vil ikke pc`n samarbeide med meg nå.

Da får det bildet komme senere

Forelska i lærer`n

Noe av min musikksmak har tydeligvis gått i arv til barna. Apekatten liker en del gode gamle 80-talls slagere. Blant annet The Kids sin landeplage forelska i lærer`n.

Han går å synger på den mye for tiden, så det er tydelig at dette må være en av de superkule sangene han liker.

Jeg prøvde meg på litt godmodig erting forleden når jeg spurte om han kanskje er forelska i klasseforstanderen sin.

Da ble han en smule fornærmet, han syns hun er snill men han er definitivt ikke forelska.

Dette med forelsket i læreren får meg til å tenke tilbake på ungdomsskolen.

NEI, jeg var IKKE forelsket i læreren min.

Men jeg husker derimot at min kjære mor kommenterte ved flere anledninger at han var litt kjekk.

Så hun var sikkert storfornøyd hver gang det var foreldresamtaler.

Selv om jeg oppførte meg eksemplarisk på skolen slik at foreldresamtalene bare var 20 minutter med skryt var jeg ikke like begeistret for disse samtalene.

Men mamma likte dem, og nå har jeg jo innsett hvorfor.

Jeg tror faktisk vi hadde en diskusjon en gang hvorvidt han var en kjekk mann eller ei.

Jeg var dypt uenig med henne, og tenkte at det fikk da være grenser på å like noen som var så gammel. Han var forøvrig 41 når han ble læreren vår, så han var ikke født på steinaldertiden selv om vi elevene tenkte det enkelte ganger.

Han var jo faktisk på alder med foreldrene våre, så det er ikke rart at enkelte mødre tenkte at han var "eye candy".

Jeg kjenner at jeg brått ble litt nostalgisk her når jeg tenker tilbake på ungdomsskole tiden.

Det skremmer meg når jeg tenker på at det er 11 år siden jeg gikk ut fra tiende klasse.

Hjelp! brems tiden litt, jeg er ikke klar for at den lille ungen min skal bli ungdomsskole elev om 7 år.

Tom i hodet

I natt hadde jeg våken nattevakt til en forandring.

Det er en utfordring å befinne seg på jobb i 11 timer uten å sove noe særlig når man er vant til bittelitt søvn ellers.

Jeg føler meg særdeles redusert i dag.

Jeg har da vært våken hele natta før jeg, og deretter stått opp igjen etter bare et par timers søvn.

Men da har jeg vært på fest, og det er mye morsommere da.

Det blir liksom ikke helt samme i dag.

Jeg fikk karret til meg nesten 2 1/2 time søvn etter jeg sjanglet inn døra her hjemme.

Ikke at det hjalp særlig mye, jeg føler meg fortsatt som en zombie.

Nok et bevis på at jeg ikke er så ung som jeg tror.

Jeg følte meg forresten som en synder i morgest.

På vei hjem så måtte jeg bytte buss i byen. Det var over ti minutter til neste buss skulle ankomme og kjøre videre.

Jeg hadde særdeles liten lyst til å stå ute å hutre i de ti minuttene, så jeg fant ut at jeg måtte finne meg et varmt sted.

Nærmeste plass var 7/11.

Greit nok, jeg kunne jo gå inn der å bruke lang tid på å bestemme meg. Kanskje kjøpe en eske med sukkerfrie pastiller.

Jepp, det var en ganske god plan.

5 minutter senere kommer jeg ut med en eske sukkerfrie pastiller.

OG en pose smågodt!

Søren ta 7/11 som selger smågodt til 10 kr hektoen.

Og søren ta meg som ikke klarte å motstå.

Så om noen så en forfrossen, trøtt og hutrende sjel som stod utenfor G-sport rundt kvart på ni om morgenen med en godterpose så var det meg.

Jeg klynget meg til den posen der som om den skulle frelse meg.

Til mitt forsvar kjøpte jeg ikke særlig mye. Tror det ble 15 kr for dette godteriet.

Men fy skam, det var ikke akkurat den sunneste frokosten jeg kunne foret meg selv med.

Jeg får skylde på at jeg var underernært på søvn, noe som fører til at psyken og kroppen gjør mye rart.

Akk den kjærligheten

Mange av oss tror at kjærligheten er ekstra komplisert når man er voksen.

Blant annet det problemet med å finne den rette.

Det er mange frosker der ute i verden.

Men jeg har funnet ut at den er like komplisert når man er liten også.

Apekatten har jo allerede hatt sin første forelskelse, noe som resulterte i en gutt som svevde rundt på rosa skyer i noen dager. Han var omtrent klar til å flytte sammen med N om det hadde latt seg gjøre.

Men nå har det tydeligvis blitt litt vanskeligere å være forelsket.

Han fikk være med ei av jentene i klassen hjem forleden dag. Det var skikkelig stas, og han gledet seg skikkelig før den store dagen kom.

Han hadde fortalt henne på forhånd at hun måtte pynte seg før han skulle komme på besøk.

Det var en oppgave den vesle frøkna tok på alvor siden hun tydeligvis er litt betatt av min sønn sjarmøren.

Jeg fikk høre av mammaen til veslefrøkna at apekatten hadde vært en eksemplarisk gjest. Men han hadde presisert ved middagsbordet deres at han ikke var kjæreste med datteren deres. Hun mente nemlig at de to var kjærester, og da protesterte han litt.

Han la til at han skjønte at hun gjerne ville være kjæreste med han siden mange andre jenter i klassen hadde kjæreste. Men han gjorde det klart at han ikke var tilgjengelig.

Etter å ha fått dette gjenfortalt av en lattermild mor så måtte jeg nesten spørre han hvorfor han ikke ville være kjæreste med denne jenta.

Han fortalte at han syns hun var søt, men han var fortsatt forelsket N som han var kjæreste med tidligere. Jeg spurte om N fortsatt var interessert i å være kjæreste med han på ny, og det avkreftet han. Men han valgte fortsatt å være forelsket i henne selv om hun ikke var interessert i han lenger.

Jeg prøvde meg med å si at jeg syns veslefrøkna er ei søt jente og at han burde "satse" på henne, men det forslaget gikk inn det ene øret og ut det andre.

Min sønn er en egenrådig skapning.

Nå hjelper det vel ikke at mammaen kommer med gode råd i forhold til damebekjentskaper heller.

Dette er vel bare en forsmak på hvordan det vil bli i framtiden tenker jeg.

Det er nok på tide å stålsette seg, for jeg ser for meg at slike dilemmaer kommer til å dukke opp i større grad ettersom gutten blir eldre.

Bananer i mat

Det er ingen hemmelighet at jeg liker bakst og andre godsaker, uansett om de smaker sjokolade, jordbær, vanilje eller banan for den del.

Jeg liker faktisk å lage muffins med banan i siden de da blir skikkelig saftige.

En av favorittene er bananmuffins med sjokoladebiter i.

Jeg elsker dem, og det samme gjør ungene.

Min sære ektemann hater dem.

Ikke at jeg bryr meg så mye om det, for da blir det desto mer på meg.

Det morsomme er at han liker banan hvis den er kald, men han får helt hetta om jeg serverer noe varmt med banan i.

For noen år tilbake fant jeg en matoppskrift som virket litt spennende.

Flyvende Jacob het den.

Den består av kyllingfilet, ketchup eller chilisaus, fløte, peanøtter OG bananer.

Dette stekes i ildfast form i ovnen. Serveres med ris og salat som tilbehør.

Jeg syns å huske at vi brukte ketchup siden vi ikke hadde chilisaus, men jeg tror ikke det var det som fikk oss til å rynke på nesa.

For å si det slik, det ble en litt for sær kombinasjon.

Til og med jeg måtte innrømme at dette kanskje ikke var noe å juble for.

Jeg mistenker at jeg kunne servert friterte småkryp og fått en bedre respons.

Nå bruker han denne episoden mot meg hver gang han skal påpeke at noen få ting av det jeg lager ikke smaker godt.

Utpressing kalles det!

Det skjer maksimum en gang i halvåret at jeg lager noe som ikke faller i smak hos noen av oss.

Og da er det ikke min feil, det er oppskriften.

Eventuelt så er det bare at denne familien er i særeste laget.

Jeg skal ikke utelukke den teorien heller.

Jeg lånte et fortreffelig bilde fra Wikipedia som gir en viss pekepinn på hvordan Flyvende Jakob ser ut. Døm selv om det er noe som frister eller ei

En god gjerning

Jeg prøver å lære ungene at de ikke skal ta ting for gitt. Jeg vil at de skal kunne sette pris på hva de har, og være bevisst på at det finnes andre i verden som ikke har det like bra som oss.

Apekatten er stor nok til å få vite litt om livets harde virkelighet.

Derfor melde jeg oss som bøssebærere til årets TV-aksjon.

På forhånd var han veldig engasjert, noe som rørte mammahjertet.

Noe av optimismen dalte litt når det gikk opp for han at pengene ikke kom til å gå i lomma hans, men at de skulle sendes videre.

Han ble heldigvis litt mer interessert når jeg forklarte hva miner er og hvorfor det er så viktig å fjerne dem. Han fikk tydeligvis medfølelse og derfor var han helt enig i at det var viktig å få inn masse penger så de får fjernet mest mulig miner.

Vi møtte opp, registrerte oss og la i vei med godt mot.

Konkurranseinstinktet hans var fulladet og han nærmest dro meg etter seg for å få et forsprang.

Vi måtte jo samle inn mer enn de andre må dere jo skjønne.

En av plassene vi skulle samle inn var selvfølgelig en blokk.

Og det var noe tull med ringeapparatet sånn at vi ble stående utenfor som to nek uten å komme oss inn. Jeg var klar for å avslutte allerede da i ren irritasjon.

Vi kom oss inn etterhvert, og da var det bare å ringe på x antall dører.

Dette var en blokk med sinnsykt mange leiligheter så vi hadde en fin fin jobb foran oss.

Apekatten tok jobben som pengeinnkrever ganske seriøst.

Han ringte på døren med en alvorlig mine. Når det ble åpnet så presenterte han seg så pent.

"Hallo, vi kommer fra tæve aksjo...ehm...aksjonen"

Problemet med å ha han med seg var at han er nysgjerrig av seg. Han strakk seg på tå å gløttet inn hver gang han hadde en mulighet. Og gjerne med påfølgende kommentar "oi, dem har det fint". Han var på nippet til å kommentere at noen hadde det rotete også, men der klarte jeg heldigvis å lukke munnen på han før han fikk sagt det.

En av damene som åpnet spurte han om han kom for å få penger av henne.

"YEPP" kom det fra pengeinnkreveren.

Etter to timer med innsamling var guttungen selvfølgelig sliten, og det viste han tydelig.

Se for dere en smørblid mamma som ringer på døra, presenterer seg pent og bruker all den sjarmen hun har. Ved siden av står det en sliten seksåring med hengende skuldre og et furtent blikk. Jeg tror han var glad for at vi ble ferdige.

Etterpå var det en lett servering der vi leverte bøssene. Kaker, boller og sjokolade.

Gjett om det var en mamma og en guttunge som var glade da.

Altså, vi var mest glade for å ha gjort en god gjerning altså.

Kors på halsen!

Men det å få en belønning etterpå var ikke å forakte det heller.

Brannbil uten stige

En ting er sikkert med unger.

DE HUSKER godt!

Iallefall de tingene som de gjerne kunne glemt. Rart det der, jeg kan gi en beskjed til ungene som de har glemt to minutter etterpå.

Men visse ting husker de i månedsvis til min store fortvilelse.

Det var en gang på vårparten at stigen til den ene lekebrannbilen hadde blitt ødelagt. Villdyret var ikke alltid like forsiktig, og nå hadde den stakkars stigen møtt sin overmann.

I og med at stigen ikke virket som den skulle så fant jeg ut at jeg like greit kunne kaste den.

For å få plass i søppelposen måtte jeg knekke den i to.

Det sjokkerte uttrykket til guttungen har brent seg fast på netthinna.

Han ble helt vantro, ødela jeg virkelig stigen??

Så begynte spetakkelet!

Jeg prøvde på en rolig måte å forklare gutten hvorfor jeg brakk stigen i to, og hvorfor den ble kastet. Det tok litt tid før han roet seg ned og godtok forklaringen min.

Jeg tenkte at dette gikk bedre enn forventet.

Men nei, det har gått et halvt år og han er fortsatt vred for at jeg ødela og kastet stigen.

Når han leker med brannbilen ser han på meg med et anklagende blikk og forteller at brannbilen IKKE har noen stige lenger.

Han har funnet en erstatning som duger passe bra. Det er en stige, men den passer ikke helt.

Han lar meg få høre det hver eneste gang. Jeg må ikke komme her å innbille meg at det er en fullgod erstatning.

Hvis vi er på butikker som har en hylle med leketøy så marsjerer han bort til brannbilene, tar fram en brannbil å viser fram at den har en stige.

Slik skal en ekte brannbil se ut.

Vi var en tur på solsiden kjøpesenter i dag, og der laget han en scene fordi vi ikke ville kjøpe ny brannbil der og da.

Ikke at den kostet all verden, men det er en prinsippsak for meg at det ikke skal vanke leketøy i hytt og pine.

Når jeg sa at det ikke kom på tale i dag, men at det kanskje kom en brannbil i julegave så spilte han ut esset. "Æ må ha en ny sånn å ha med hjem! Æ har ikke stige på brannbilen min æ, fordi du ødela den!"

Se for deg et sylskarpt blikk som borer seg langt inn i sjela og skaper litt dårlig samvittighet.

Etterfulgt av en sigende surleppe som skjelver litt.

Vi dro hjem uten brannbil.

Men jeg frykter at det kommer til å ligge en flunkende brannbil (MED stige) under juletreet i år.

Når det gjelder apekatten så spiller han på min dårlige samvittighet på andre måter.

Han forteller gjerne hva han ønsker seg, men han er rask med å legge til "men æ veit at vi ikke har penga te det" etterpå. Dette sies samtidig som han ser ned i bakken med en sørgmodig mine.

Jeg må innrømme at jeg noen ganger forteller han at vi ikke kan kjøpe alt de ønsker seg fordi vi ikke har penger til det. Men han har sin egen variant av den historien. Nemlig at vi er fattige, og da kan de jo ikke få leker. Undres på hva andre foreldre tenker når guttungen min forteller dem at de ikke får leker siden vi er så fattige her i huset.