abstinenser

Jeg må snart bite i det sure eplet å punge ut med penger tl en ny pc. Jeg kjenner at jeg savner blogginga litt. Jeg klarer som sagt å knote ned et innlegg på Ipaden i ny og ne, men det er fortsatt ikke behagelig.
Jeg har nettopp slengt meg ned i sofaen og plassert bena godt på bordet. Ungene driver å rydder( nå nei, det gjør det ikke akkurat frivillig altså) og min bedre halvdel sitter på pc'n å bestiller deler tø jobb. For han er nemlig så heldig at han har en pc!
Han har to faktisk.
Nå skal det faktisk sies at han har sagt at jeg kan overta en av hans. Men dere må ikke tro det er fordi han har et stort og omtenksomt hjerte. Nei, han har konkludert med at han da kan kjøpe seg en ny hvis jeg overtar hans gamle. Litt av en gentleman...hva?

sukkersøte barn

Jeg vet det er lenge siden sist innlegg. Men som vanlig har jeg en fullgod unnskyldning.
Laderen til pc'n min har vandret til de evige jaktmarker. Den ligger nå slengt borti et hjørne mens vi venter på at den skal forsvinne på et eller annet merkelig vis. Det var synd at den ble ødelagt, men den var Made in China og kjøpt på ebay så jeg burde vel forventa det.

Uansett, ingen lader ingen fungerende data. Jeg sitter å knoter med iPad akkurat nå og det er ikke særlig behagelig. derfor, ikke forvent særlig mange innlegg fra meg med det første.

Alt er uansett bra og velfungerende her i heimen. Bare en av oss er syk (snillepappa denne gangen) og ungene er tilbake til hverdagen med barnehage og skole.
Isted kom de inn fra hagen med hver sin kopp full med rips. De ville gjerne lage syltetøy av dette. Greit nok sa jeg. Dumt sagt av meg.... to barn klarer utmerket å tømme hele sukkerposen utover benken. Det gav meg iallefall en unnskyldning til å dra frem støvsugeren. Dessuten vet vi nå at bikkja vår liker rips med masse sukker på.

Hvor lenge var pappa i fengsel?

Barn sier de merkeligste ting.
Noen ganger er det hyggelig, andre ganger så skulle man ønske at de like greit holdt munnen lukket.

Min bedre halvdel var ung og dum for mange år siden.
Han hadde vært å fått tak i ny bil som han skulle kjøre hjem til Trondheim.
På en nokså øde strekning (trodde han) var han nok litt hard på gasspedalen.

Feigingen sendte meg en sms å fortalte at han var glad for at jeg hadde busskort siden han nå var fotgjenger.
Unødvendig å si at jeg ikke var særlig blid når han kom slukøret hjem.
Nå hadde det seg slik at han måtte ha et hyggelig lite møte med en dommer (han hadde ikke særlig til overs for unge gutter som testet ut biler)som bestemte seg for å gi han en lærepenge.
2 uker med pallespikring.
Vel, det virket jo som forventet, han har jo omtrent kjørt som en prest etter dette.
Uansett, dette er mange år siden men vi andre mobber han litt for dette.

Ungene har på ett eller annet vis plukket opp historien, og for noen uker siden hadde jeg med ungene på butikken.
Rett utenfor butikken kom spørsmålet!
"mamma... kor leng va pappa i fengsel?"
Jeg nølte litt, men så fant jeg ut at det var like greit å være ærlig. Så jeg fortalte at han hadde vært litt dum når han var yngre, og at det ikke var lov å kjøre for fort.
Eldstemann har hørt historien før, så han bare nikket og godtok forklaringen.
Minstemann derimot ble litt forvirret, men etter å ha tenkt en stund så roper han med glad stemme.
"Så pappa fikk en sjanse te?? han va snill å da fikk han slipp ut igjen?"
Jeg måtte bare si meg enig i at det stemte.

Det eneste som plager meg er den dagen minstemann bestemmer seg for å fortelle alle barna i barnehagen at "pappa har vært i fengsel, men han var snill så de gav han en sjanse til"

Hurra for ferie!

Da er det på tide med en ferie igjen!
Det er jo tross alt et helt år siden vi var utenfor Norges grenser (nei, å kjøre over grensa for å handle i Sverige teller ikke)

Jeg er litt ambivalent i forhold til denne turen.
Selvfølgelig gleder jeg meg som en unge til å reise i morgen tidlig. Den trønderske sommeren har så langt ikke vært noe å skryte av.
Norsk sommer er tross alt bare to måneder med dårlig sparkføre.
Derfor er sol og varme svært så velkomment hos meg.

Minuset er jo at jeg gruer meg til å dra fra barna.
Jeg VET at de kommer til å ha det bra her hjemme. Jeg VET dessuten at de bare har godt av å være uten oss en liten stund.
Men jeg kommer til å savne dem sånn!!
Man skulle ikke tro det slik som situasjonen var i går. Da var det søskenkrangling på høyt nivå, og en mor som ble så frustrert at ungene sto i fare for å bli kastet på dør.
Heldigvis er ungene såpass smarte at de gir seg når jeg er på grensen til å bli gal.

Jeg hadde store planer om å finne på noe hyggelig med med ungene (ja, det har jeg til stadighet)
Men den vonde ryggen min har satt en stopper for det.
Det morsomste jeg kan finne på med dem er å ligge på sofaen i mens de ser på tv.
Jeg har klart å kreke meg bort til kjøkkenbenken slik at vi fikk bakt en klippekrans.
Ungene har sirklet rundt brettet hvor den står til heving, jeg antar de gleder seg til å kaste seg over baksten når den er ferdig.
Det gjelder vel egentlig meg også.

Kanskje masse gjærbakst i magen klarer å ta knekken på alle sommerfuglene som svermer der inne. For reisefeberen har slått til!

Istid

I dag tok vi med våre to små på kino.

Siden vi reiser ifra dem om ikke så lenge så bøter litt på dårlig samvittighet ved å ta dem med på hyggelige ting. Jeg tenker iallefall at det er greit.

Min usympatiske mann er ikke av samme oppfatning.

Jeg tror ikke han har dårlig samvittighet engang for å dra fra englebarna. Han tenker bare at det blir en uke hvor han kan senke skuldrene.

Uansett,vi bestemte oss for å se Istid 4 i dag.

Vi har tross alt sett både en, to og tre så da måtte vi jo følge opp med den siste.

Ungene var svært så fornøyde med forestillingen. Det skal forsåvidt ikke så mye til.

Gi dem hver sin eske med pastiller, en pose popcorn og en boks med juice så er de glade.

De likte også filmen særdeles godt. Minstemann ble lei etterhvert, men sånn er det her hjemme foran tv`n også.

Han holder ut en liten stund, så blir han lei.

I motsetning til storebroren som får panikk når tv-apparatet ikke fungerer.

Jeg pleier alltid å ha en god unnskyldning på lager de gangene det går lang tid mellom hvert innlegg.

Jeg har en god en denne gangen også.

Lumbago!

Det er allment kjent at ryggen min ikke er en av de beste, og flere ganger i året er jeg nødt til å besøke kiropraktoren.

Han blir bare glad han, for med alle de pengene jeg legger igjen hos han kan han kjøpe seg den beste hyttetomta i fjellheimen, og deretter legge skifer på alle gulv.

Ordet lumbago minner meg forøvrig om et syndrom eller symptom som man kan lese om i Donald bladene.

"Jeg har lumbago" ja jøss, det høres ikke vondt ut engang, bare latterlig.

Og slikt får man ikke særlig med sympati av.

Gal bikkje

Vi har hele tiden visst at bikkja vår ikke er helt som andre hunder.

En vannspreder er tydeligvis nok til å underholde dyret i timevis

Søskenkrangling

Noen ganger lurer jeg virkelig på om jeg gjorde noe dumt den gangen jeg bestemte meg for å gi eldstemann et småsøsken.
Jeg visste forsåvidt at det ikke kom til å bli fred og harmoni hele tiden, men at det skulle bli rene ville vesten her hjemme var jeg uforberedt på.

Den gangen apekatten ble storebror var han veldig stolt. Han viste fram lillebroren sin ved enhver anledning og han benyttet enhver sjanse til å kose på han.
Ettersom årene har gått har det blitt mindre kos og mere vold.
Vel, volden er det minstemann som hovedsaklig står for, men storebror tar villig igjen.
Hver eneste dag har vi omtrent samme scenario nede i kjellerstua.

*Kræsj Bang Klunk* (lyden av byggetårn som raser)
"Phillip!!! Du ødela tårnet mitt!!!"
"Wæææ" (hylet som kommer når storebror dytter lillebror)
*Knaas* (lyden som kommer når lillebror biter storebror)
"ÆÆÆÆÆ!! HAN BEIT MÆ!!" (trengs det forklaring?)
*KLASK* (lyden som kommer når storebror slår lillebror)
"UÆÆH!!! William SLO MÆ!

Deretter kommer lyden av to stk rabiate unger som kommer løpende opp trappa, ivrig etter å være førstemann.  Begge gråter og skuler stygt på hverandre.
Etter å ha gitt hverandre kos og deretter sagt unnskyld blir freden opprettet en liten stund.
Men det varer ikke særlig lenge.
Minstemann er som en pitbull. Søt å se på, men riktig så farlig om han blir tirret.
Storebror syns selvfølgelig dette er kjempemorsomt, så han bruker enhver anledning til å terge lillebroren sin.
Som oftest går det galt, og den  lille hissige pitbullen setter tennene i han. Gjerne i en arm, men han tar den delen som er nærmest.

Jeg må si jeg gleder meg litt til voksenferie i år.

Latskap

Jeg ligger litt på latsiden. Etterpå skal jeg snu meg.

                                             Sitat Ukjent

Akkurat sånn føles det i dag.

Når jeg tenker meg om så har det føltes slik i noen uker.

Merkelig hvor lat man blir når de daglige rutinene er endret.

Ungene skal forsåvidt i barnehage og på SFO selv om det er sommerferie, men de kan jo leveres mye senere enn vi er vant til.

Jeg vurderte (i et sinnsykt) øyeblikk å ha dem hjemme i hele sommer.

Men det gikk opp for meg at hvis vi fortsatt skulle klare å beholde vettet så burde de sysselsettes litt hver dag.

Jeg hadde klart å finne på noe innimellom, men jeg hadde ikke klart å holde samme tempo dag ut og dag inn fram til midten av august.

Dessuten tror jeg ungene hadde blitt særdeles lei av å tråkke rundt i huset etter meg. 

I barnehagen og på SFO får de vært med likesinnede OG de får dessuten utfoldet seg mer enn de gjør her hjemme.

Så hurra for organisert oppbevaring for barn.

Nå må jeg nevne at jeg lar dem ha kortere dager enn normalt da. 

De leveres sent og hentes tidlig. Jeg vil tross alt ha tid med dem også.

Dessuten har vi tatt dem fri tre uker.

Da skal de sendes på hyttetur ei uke med familie.

Noe jeg er sikker på at de har veldig godt av.

Vi voksne skal ta oss en velfortjent liten tur over dammen for å pleie parforholdet. Det er visst på moten å skille seg, og akkurat den fella har vi ikke lyst til å gå i.

Derfor er det like greit å forebygge slik at lysten ikke skulle oppstå.

Jeg tror også at vi har godt av å være alene i en uke uten ungene, og de har definitivt godt av å være uten oss.

Containerhyl

Containerhyl - Den lyden som kommer fra et barn som oppdager at en voksen har kastet noe som de vil beholde.

Vi leide container forleden dag for å få unna litt rusk og rask.
Minstemann likte dette særdeles dårlig.
Det gikk greit så lenge vi kastet våre egne ting, men det tok fort slutt da han oppdaget at vi skulle kaste potta hans. Den potta sluttet han med for over to år siden og den har støvet ned på badet siden den gang.
Men den skulle pinadø ikke kastes.
Han hylte og skrek som en stukket gris.
Etter han hadde roet seg litt oppdaget han at vi skulle kaste en pose med ødelagte leker.
Da snakker vi om actionfigurer med manglende ben og armer.
Han løp i sirkel rundt containeren før han til slutt klatret opp på den.
En hylskrikende fireåring i bare trusa hengende fra en container vekker litt oppsikt i nabolaget.
Vi fikk han innendørs etterhvert.

Dagen etter var det på`n igjen.
Jeg drev å bar ned garderobeskap, så derfor hadde jeg ikke særlig kontroll på hva han tok seg til.
Først trodde jeg at han satt pent og rolig i stua med pysjen på, men neida!
Han hadde sneket seg ut, og gjett hvor han befant seg.
Joda, gråtende foran containerern.
Ikke bare foran når jeg tenker meg om, han hadde klatret opp igjen, og denne gangen kom han seg ikke ned igjen. Det var en forbipasserende jogger som måtte plukke han ned.
Jeg følte meg ikke særlig smart da når jeg fikk ett stk hylende unge levert på døren.

Ny frisk

Det tok jaggu to uker før jeg i det hele tatt giddet å gå inn på bloggen igjen.
Men nå skal vi se om lysta har kommet tilbake, om ikke for godt så iallefall for en liten stund.
Det blir ikke lange innleggene den første tiden.
Ikke fordi jeg ikke gidder, men fordi jeg sitter med bandasjert arm.

Det må nemlig nevnes at leketelt for barn kan være særdeles farlig. Jeg er sikker på at de i noen tilfeller kan være dødelige. I mitt tilfelle så er det dumme teltet ansvarlig for en forslått høyrearm.
Greit, det var min egen feil i utgangspunktet med tanke på at jeg hadde en viss promille da jeg snublet.
Teltet fikk da gjennomgå det også. Noen av stengene knakk faktisk.
Det triste i denne historien er at det var ikke vårt telt.
Neida, det teltet tilhørte barna til den frustrerte husmoren. Jeg har allerede tilbydd meg tre ganger å kjøpe igjen nytt, men de har visst planer om å teipe det med gaffatape.

Nuvel, armen er litt hoven (på en søt måte) og har en nydelig blånyanse oppover mot albuen. Dessuten er det noen fancy blodstriper oppe ved håndleddet.
Var på legevakten for fire dager siden og de sa det ikke var brudd. Men har måttet bestille legetime i dag bare for å få en annen vurdering.

Ungene har på to uker rukket å bli friske og deretter syke igjen.
Det er vel egentlig ingen overraskelse for noen av dere.
Denne gangen er det feber som er synderen.
Jeg har sluttet å bli oppgitt, jeg velger heller å bli positivt overrasket de dagene de faktisk er friske.

Vi har hatt container utenfor huset den siste uken for å rydde opp litt. For å si det sånn, jeg har oppdaget et nytt ord. Containerhyler!
En god forklaring på det kommer i morgen.

stakkarslig oppdatering

Har fortsatt en PC som er særdeles lite samarbeidsvillig.

Vi er ferdige med andre runde ørebetennelse på under to uker.

Nå som såret over øyet til minstemann har grodd så kan dere banne på at noe annet har skjedd.
Jepp, i dag falt størstemann ned fra en platt på skolen å slo hull i bakhodet.
Han slapp å sy, men han går rundt med masse blod i håret som vi ikke får lov å vaske ut.

Det pågår streik, hvilket betyr at barnehagen er stengt.
Ett stk villdyr hjemme i over en uke begynner å tære på tålmodigheten min.
Stakkars guttungen kjeder seg til døde her hjemme, og finner derfor på alt mulig av pøbelstreker for å sysselsette seg selv.

Jeg lurer på om det fins en enslig liten hytte langt ute i ødemarka hvor jeg kan søke tilflukt.
Jeg tar iallefall skrivepause fra bloggen i en uke til.

Pause

Minstemann er syk med feber ( ja igjen. Eldstemann er syk mer feber ( et resultat av lett bekledning i 17. Mai toget) Ett stk ektemann har vært syk, men har karret seg på bena igjen. Omsider! Pc'n min har tydeligvis bestemt seg for å ta farvel med oss om ikke så lenge. Det høres iallefall slik ut hver gang jeg bruker den. Den ligger på dødsleiet å hyler om nåde. Nå tar jeg blogg pause minst en uke til!

Koseteppe=bakteriebombe

Jeg har nevnt dette elskede koseteppet et par ganger tidligere.
Eller, det var et teppe.... for 4 år siden.
Nå er det degradert til tre stakkarslige filler som såvidt henger sammen.
Ikke at det spiller så stor rolle for villdyret, han elsker dem likevel.
Jeg har ikke noen problemer med at han er så glad i disse kosefillene sine. Det eneste jeg ikke er så begeistret for er måten han bruker dem.
Tidligere var det nok å bare sove med den maltrakterte filla ved siden av seg i sengen.
Eventuelt gni den litt i ansiktet og over nesen for å sovne.

Nå har han fått en ny kosemåte, og filla har fått et nytt navn.
Navnet er altså "Pillekosetepp"
Hvorfor?
Jo det skal jeg si deg.
Han har funnet seg et lite hjørne som han har tvinnet sammen.
Dette hjørnet dyttes da opp i ett stk snørrete nesebor.
Pussig nok syns han dette er behagelig, og han blir frustrert de gangene jeg har vasket filla.
Da er den nemlig myk og god, og den har ikke et hjørne fullt av størknet snørr.
Jeg grøsser ved tanken.
Men han er likevel ganske søt når han ligger der å sover med halve koseteppet sitt stappet opp i nesen.

Hull i hodet

Nok en gang en uke siden sist, men nå har jeg faktisk en skikkelig god unnskyldning.
De forrige har vært bra nok de også (etter min mening) men denne er ihvertfall holdbar.

Forrige torsdag drev jeg ivrig på med husarbeid da de ringte fra barnehagen. Minstemann hadde falt ned fra en benk med hodet først. Han hadde slått et hull i panna som blødde en del.
Da var det bare å stresse nedover for å hente han og få han bort på legekontoret.
Vi slapp inn ganske raskt, og fastlegen konstaterte at her måtte han sy litt.
Gutten var skeptisk ved tanken på det. Og jeg må innrømme at jeg forstår han godt.
De fikk renset såret og deretter satte de ei sprøyte med bedøvelse.
DA startet spetakkelet!

Guttungen syns det var så vondt at han satte i et hyl som hørtes langt ute på venterommet.
Legen fikk ikke engang komme nær han etterpå.
Vi prøvde å være taktiske alle mann, viste fram den nåla de skulle sy med og forklarte at såret "sov" nå etter sprøyta, så derfor kom ikke dette til å bli vondt.
Vel, han lot seg ikke lure.
Han presset seg inn i et hjørne og der satt han som et forskremt sint lite dyr.
Jeg fikk assosiasjoner til en illsint katt om er trengt opp i et hjørne.
Han er ikke særlig samarbeidsvillig når han er redd for å si det slik.
Vi var to som hold han, og legen som tappert prøvde å roe han ned.

De måtte gi opp forsøket på å sy såret. Alt de kunne gjøre var å sette på strips for å lukke såret best mulig.
Vi tuslet gjennom byen etterpå for å ta bussen hjem.
Da begynte det å blø igjen, og det ville jaggu ikke stoppe heller.

Til slutt så måtte vi dra nedover til legevakten for å se om de kunne fikse problemet for oss.
Etter nesten to timer på venterommet begynte noen å bli litt frynsete i nervene.
Ja, det var meg det. Ungen var bare utålmodig.
Det ble heller ikke noe sying av såret når vi endelig slapp inn der.
Ny runde med skriking og hyling, men denne gangen var vi tre stk til å holde fast når legen skulle fikse litt.
De endte med å lime igjen såret.
Han fikk en hanske og en engangssprøyte som belønning fordi han var så flink.
Jeg lurer på om de bare var lettet for at han ikke hadde klort ut øynene på dem.

Helt fram til i dag har han faktisk latt såret være i fred, men nå har han selvfølgelig plukket på det. Jeg må innrømme at jeg er litt spent på hvordan resultatet blir.

Det ble nytt legebesøk i dag også forresten, han har fått ørebetennelse i samme slengen.
Jeg skulle ønske at det var en bonusordning for oss.
Hadde det eksistert så hadde vi snart kvalifisert til å være gullmedlemmer.
VIP behandling og rød løper blant annet.

dumme påfunn og straff

Greit, jeg vet det har gått en hel uke siden jeg skrev sist.
Men jeg føler at tiden aldri strekker til. Det tar ikke all verdens tid å skrive et innlegg, men det er bare et stort tiltak å sette seg ned.
Dessuten har pc`n min vært noe kranglete og sta den siste tiden. Akkurat som eieren med andre ord.
Enkelte dager gidder jeg ikke engang slå den på. Jeg vet nemlig at den kommer til å gå tregt og deretter slå seg av.

Men i dag samarbeider den ganske bra, og da er det tid for et innlegg igjen.

I går var det første mai og det betyr jo en fridag for de aller fleste.
For å unngå at ungene skulle kjede seg til døde her hjemme så tok jeg dem med til den frustrerte husmoren og barna hennes.
Nå må jeg innrømme at det ser ut som vi ikke gjør noe annet om dagene.
Vi er ikke der hele tiden altså, det er bare at jeg ikke skriver særlig ofte de gangene vi IKKE har vært der.
Uansett, vi var ute noen timer i sola før vi trakk oss tilbake innendørs.
Vi voksne drev å bakte makroner inne på kjøkkenet da barna sysselsatte seg på verandaen.
Merk dere, dette er i fjerde etasje.
Hva skjer når en fireåring bestemmer seg for å spytte fra fjerde etasje å deretter treffer en mann i nakken?
En stakkars intetanende mann som stod der å bare skulle grille.

Storebror og den andre tilskueren var rimelig kjappe med å peke ut den skyldige.
Jeg kjente at jeg ikke var særlig lysten på å gå ut på den verandaen å møte det rasende blikket til den mannen som stod nede på bakken.
Jeg kommanderte guttungen ut på verandaen igjen for å be om unnskyldning.
Selv om han ikke hadde tenkt å treffe mannen så sa jeg at han SKULLE be om unnskyldning.
Hvis ikke skulle jeg egenhendig slepe han ned trappene å sette han foran inngangsdøra.
Storebror ropte ned først "han ska si unnskyld! det e lillebroren min og han e bare fire år. Han veit ikke bedre"
Og deretter kom det et spakt "unnskyld" fra den skyldige også.
Vi snek oss uansett ut bakveien da det var på tide å dra derfra.

En skal tidlig krøkes

I går var det den vanlige hjemmedagen for minstemann. Vi valgte å besøke den frustrerte husmoren og hennes to barn slik at dagen skulle gå.
Ingenting er bedre enn to fireåringer som leker sammen i skjønn harmoni.
Det virket iallefall som en flott plan.
Det ingen av oss tenkte på er at to fireåringer sammen kan være like frustrerende som å få lisensregninga fra NRK i posten.
Vi skulle gå til butikken. Det er i teorien egentlig ikke lange spaserturen.
Det tok oss en time.

De skulle plukke stein, bære med seg stein, plukke blomster, gjemme seg og dessuten løpe tulling bortover veien.
Ethvert forsøk fra oss voksne på å irettesette dem litt ble møtt med trassige blikk og lukkede ører.
Da vi var kommet tilbake fra butikken lot vi barna leke ute på lekeplassen slik at vi kunne gå opp å lage noe mat.
Resten av dagen forløp egentlig veldig bra.
Ingen krangling mellom barna, og heller ikke mellom barn og mødre.

Før vi kunne dra hjem så måtte vi innom kjøpesenteret en tur. Min eldste sønn er en kronisk rotekopp, og nå var det gymsokker som stod på handlelisten. Vi har lett over alt etter det gamle paret, men de er som sunket i jorden. Da var det bare å krype til korset og deretter kjøpe nye.
Jeg er skråsikker på at de gamle dukker opp i løpet av noen dager.

Vi tenkte også å ta oss en tur innom polet når vi først hadde det i samme bygg.
Note to myself: En sliten sur og gretten fireåring er ikke noe man ønsker å ha med seg der inne.
Han slo seg vrang, begynte å trave mellom hyllene mens han ropte at han var tørst.
Sjarmerende, hva?
Ikke ville han høre på meg når jeg sa at den slags drikke kun var for voksne.

Nå skjønner jeg hvorfor foreldre så sjeldent tar med seg barna på polet. Ikke fordi de syns det er umoralsk (nå er jeg så sjeldent på polet, så jeg tok han med meg med god samvittighet), men fordi de er redde for at barna skal skjemme dem ut.

Bursdagsfeiring del 3 og 4

Endelig er vi ferdig med barnebursdagene for i år.
Jeg er virkelig takknemlig for det.
Ikke fordi det er en dyr og slitsom affære, men fordi det betyr at det blir en pause fra kakespisingen.
Ikke misforstå meg, jeg elsker jo kaker. Men til og med jeg føler at nok er nok.
Jeg rakk ikke bli lei, men jeg innså at det begynte å gå for langt når det ble kakerester til frokost, lunch og kveldsmat i noen dager.

Vi feiret sammen familien den dagen han fylte år.
Da var det bløtkake, kjeks og hvetebakst som stod på bordet.
2 dager senere var det feiring med venner.
Da ble det servert kakemonster cupcakes (bakt av den frustrerte husmoren), cakepops og en Timmy sjokoladekake.
Jeg undrer på om det var meningen at alt skulle gå litt på tverke den dagen.

Det hele begynte med at den opprinnelige kaken satt fast i formen. Det som skulle se ut som en bil så ut som et jordskred. Halve kaken lå på benken og resten var igjen i formen.
Da var det bare å bake en ny en.
Men ikke søren om jeg skulle bruke den formen om igjen, så da bestemte jeg meg for å bake en langpannekake å pynte etter fantasien.

Den nye kaken stod i ovnen, og jeg skulle lage cakepops.
Det er sjokoladekake som smuldres og så tilsetter man kremost og melis. Så ruller man kuler som man avkjøler. Deretter trer man dem på pinner og glaserer med sjokolade.
Jeg stakk tydeligvis de teite pinnene for langt inn, for midt i pyntinga sank de ned en etter en.
De så skikkelig proffe ut først, og deretter så de ut som noe en 3åring kunne laget.
Jeg kjente at jeg kokte av sinne, og det var en stakkars mann som fikk seg en kjeftskur når han prøvde å roe meg ned.
Det endte med at jeg tok en cakepop å klasket den i benken så det skvatt sjokolade. Deretter rev jeg meg i håret (og ble seende ut deretter)
Det endte med at han ble sur fordi jeg oppførte meg barnslig (hans ord, ikke mine) og forlot kjøkkenet.
Da ringte jeg gråtende til min snille tante som kom å hjalp til med kaken som skulle pyntes.
Selve kaken ble iallefall vellykket.

Vi fikk til å spise cakepops også, selv om de ble liggende på fatet.
Bildet er før jeg begynte å glasere med sjokolade.
De var tross alt vellykket før den tid, jeg blånektet å ta bilde av de der de lå på fatet å så sørgelige ut.

Det var ikke bare jeg som hadde problemer med baksten.
Den frustrerte husmoren kjørte hjemmefra med tolv kakemonster cupcakes.
Hun ankom med åtte.
De fire resterende lå pent strødd i baksetet på bilen.
Litt smørglasur satte litt ekstra farge på barnesetet kan man si.

Men selve festen med syv fireåringer til stede gikk som en drøm.
Noe måtte jo gå bra denne dagen slik at jeg slipper å være traumatisert resten av året.

Bursdagsfeiring del 2

Hvis jeg mot all formodning skulle glemme det en gang, minn meg på at jeg ALDRI MER skal arrangere bursdagsselskap for fler enn 10 unger.
Skulle jeg ha fortrengt hvilket slit dette medfører så slå meg i hodet med noe hardt!

Apekatten fikk jo ønsket sitt oppfylt. Han ba alle guttene i A,B og C klassen til en heidundrendes bursdagsfeiring.
Noen dukket (heldigvis) ikke opp, men likevel ble det 22 unger totalt.

Jeg startet morgenen allerede klokken 6 siden jeg var på jobb.
Da vakten var ferdig bar det rett hjem for å pynte kake og massevis av muffins.

Etterhvert dro vi nedover til skolen for å pynte det rommet vi hadde fått lånt.
Plassering av bord og deretter pådekking av fat, snacks og kopper.
Så var det tid for å varme opp 50 pølser med tilbehør.
Det skulle også blåses opp et stort antall ballonger.
Min dyktige ektemann fikk jobben med å blåse dem opp. Da det gikk opp for han at måtte blåse opp minimum 60 ballonger så gikk han rett i kjelleren (bokstavelig talt) for å hente kompressoren.
Ballongene ble da blåst opp de, så jeg skal ikke klage på måten det ble gjort på.

Selve selskapet gikk nogenlunde smertefritt for seg.
Greit, støynivået var kanskje over gjennomsnittet.
Og vi plukket pølser og potetskruer fra de merkeligste plasser etterpå.
Det ble noen liter brus som måtte tørkes opp fra bord og gulv.
Og jeg har funnet ut at det faktisk finnes unger som ikke liker ballongleker, godterileker eller andre former for organisert underholdning.

De foretrekker heller å løpe som noen tullinger rundt i gangene.
Med unntak av noen skrubbsår og noen småskader så ble det ingen store katastrofer heller.
Bursdagsbarnet var iallefall storfornøyd med både fest og alle gavene.

Bursdagsfeiring del 1

I går hadde apekatten vår bursdag, og det i seg selv var nok grunn til å ikke skrive noe i går.

Jeg stupte i seng rett etter klokka ti fordi jeg var utslitt.

Grunnen til at jeg kaller innlegget bursdagsfeiring del 1 er fordi det kommer enda fler feiringer etter denne. Jeg kjenner at jeg blir matt allerede.

Kommende søndag skal det feires barnebursdag med 24 gjester. 

Jeg har litt lyst til å gråte når jeg tenker på det.

Så 5 dager senere fyller villdyret fire år. Og etter familieselskapet skal jo selvfølgelig ha sin barnebursdag han også. 

Med andre ord, det blir mye kakebaking og slitsomme dager framover.

Men barna er i det minste lykkelige.

Lykkelig var iallefall storgutten min i går når han ble vekket med bursdagssangen.

Vi hadde ikke noe spesielt å servere han så lillebroren hadde tatt med en liten pakke med to kjeks.

Det falt uansett i smak, så bursdagsbarnet satt i sengen å gliste fra øre til øre.

Han gledet seg også til å dra på skolen slik at de kunne synge bursdagssangen til han.

Med en gang ett barn var ute av huset så var det bare å sette i gang med kakebaking og rydding.

Jeg hadde fortsatt tre barn tilstede, så det ble en liten personlig utfordring kan man si.

Villdyret hadde hjemmedag, og så passer jeg jo to små søte frøkner.

Jeg fikk gjort unna det meste siden de tre sysselsatte seg selv med å løpe i ring på kjøkkengulvet.

Tenk, hadde det vært slik hele tiden så kunne jeg godt hatt fire barn permanent.

Etter å ha plukket opp bursdagsbarnet på skolen så bar det avgårde til Egon i tyholttårnet for å spise bursdagsmiddag. Der hadde vi en hyggelig middag før veien gikk hjemover igjen.

Det var jo nemlig tid for kaker og gaver.

Med 11 voksne og 2 barn kan man si at det ble et rimelig stort familieselskap.

Men det virket som alle trivdes til tross for at det ble litt i trangeste laget.

Kakene ble spist, og kaffen ble drukket (til tross for at den var svak på smak)

Guttungen åpnet gaver og var riktig så fornøyd med det han mottok.

En av de største gavene han mottok var flybilletter til London. 

Det falt i smak, særlig med tanke på at han skal få reise med tante, og ingen strenge foreldre.

Her står han å leser kortet hvor det står at han skal få reise på tur

Hurra, nå er påska over

Jeg er faktisk ganske lettet over at påska er over.
Det har blitt spist så mye godsaker at jeg føler meg som et påskeegg selv.
Fylt til randen av godteri.

Men nå er påskeeggene ganske snart tomme, og skuffene like så.
Det betyr en ny frisk start på mandag.
Jeg vet at vi ikke behøver å spise snop som noen tullinger, selv om det ligger i skuffene. Men det er jo nesten umulig å la godteriet være i fred.
Det hører liksom med til kveldskosen.

Ungene har også fått sin del av sukkeret denne påska. 3 egg hver faktisk.
Akkurat det er ikke uvanlig, unger (og voksne for den del) får gjerne mer godteri enn de har behov for.
Men de blir lykkelige, og det tror jeg tannlegen blir også.
Med tanke på tannlegeutgiftene enkelte får etter påske så kan sikkert tannlegen legge gullbelagte takstein på hytta si.

Vi er ikke helt ferdig med det usunne livet ennå.
I kommende uke har apekatten bursdag, og en ukes tid etter følger villdyret etter.
Det betyr en ny runde med kaker og godsaker.
Men i Mai blir det gulrøtter og grovbrød.
Jeg sverger!

Tanntrekking

Tannfellingen er godt i gang her i huset.
Hittil har minst fire tenner forlatt munnen, og det har dukket opp nye voksentenner.
Men nå har vi også fått erfare hvordan det kan gå når tanna ikke vil løsne av seg selv.

Den ene fortanna til størstemann hadde vært løs ei stund, dessverre ikke så løs at det lot seg gjøre å nappe den ut. Men det har gått an å røre litt på den.
Og røre på den, det har vi gjort.
I mange uker faktisk.
Forleden så vi at det begynte å dukke opp en ny tann bak den gamle. Etter noen dager så jeg at den nye tannen hadde begynte å vokse litt for langt bak resten av tennene.
Da var det bare å ta en telefon til tannlegen for å høre om de kunne hjelpe oss.

Det kunne de, og derfor bar det bortover til tannlegen på morgenkvisten.
Vi var litt usikre på om de bare kom til å ta en titt på den, eller om det kom til å bli trekking av den stakkars tanna.
Det ble sistenevnte.
Guttungen tok det veldig pent. Nå må det sies at han bleknet litt når han så sprøyta de skulle bruke til bedøvelsen. Det gjorde nok litt vondt også, men det hjalp å klype mammaen sin litt i hånda.
Da tannlegen fant fram tanga så lukket han øynene, og deretter åpnet han dem meget forundret når tanna var ute etter litt rykk og napp.
Jeg derimot grøsset langt inne i sjela når jeg hørte knekkelydene som kom i det hun tok tak og rykket litt.

Det var en kjempestolt gutt som fikk gå å plukke seg ut en belønning i butikken etterpå. Han var særdeles søt siden bedøvelsen fortsatt satt i. Skikkelig snusleppe med en blodig bomullskompress dyttet inn i munnen.
Jeg vet at dette bildet ikke er direkte vakkert, men det er for de spesielt interesserte (altså familie)

Årets påsketur

Minstemann var kjempeglad da den store dagen kom og vi skulle avgårde på påsketur. Han løp inn til oldemor og oldefar for å fortelle at vi skulle på tur til Kåre.
De var ikke helt sikre på hvem Kåre var, og det er kanskje ikke så rart.
Meg bekjent så skulle vi nemlig til Åre.
Vi reiste sammen et vennepar og deres to barn. Perfekt sammensetning, fire voksne og fire barn.

Vi dro avgårde etter min flittige arbeidsmann var ferdig på jobb. Deretter bar det avgårde mot påskeidyll og massevis av smågodt.
Vel fremme i Sverige så var det hamstring av mat, godsaker og en liten tur innom systembolaget.
Jeg mente jeg fortjente en liten flaske vin på kveldstid etter unger fulle av sukker hadde funnet sengen.
Etter å ha inntatt en himmelsk pizza på kveldstid laget av barna og de vi reiste sammen med så var det tid for litt snop. Og deretter måtte vi prøve å få ungene i seng.
Etter de hadde sovnet var vi også så trøtte at vi stupte i seng like over midnatt.

Lørdag våknet vi til blå himmel og skikkelig fint vær. Da var det bare å spenne på seg skiene å komme seg en liten tur ut.
Pølser, bål og sjokoladeegg var en stor hit for de små. Ja for oss voksne også når jeg tenker meg om.
Maten smaker så mye bedre når man har stekt den på bål.

Etterpå dro vi ned til Holiday Club Åre for å ta en dukkert i bassengene deres. Det satte iallefall ungene pris på.
Det ble god mat og vin denne kvelden også, men det ble også tidlig kveld atter en gang.
Fjellufta kan slite ut noen og en hver.

Søndag tok vi oss en svipptur til Østersund for å handle litt, og så bar det hjemover igjen.
3 1/2 time i bil med barn som krangler er virkelig en utfordring. Jeg er glad for at jeg har evnen til å lukke ørene når det står på som verst.

Hyttetur

Må man pakke så mye før man skal  på en todagers hyttetur?
Jepp!

Min mann er ikke av den samme oppfatningen. Han så ut som han hadde lyst til å rive seg selv i håret når han fikk øye på den haugen jeg hadde samlet sammen.
Men kjære søte snille mannen min, nå skal jeg fortelle deg noe.
Vi skal på hyttetur på fjellet.
Det betyr at det er snø der.
Våre barn er ikke av den typen som sitter pent i ro ved hytteveggen å nyter sola. Nei, de skal gjerne rulle seg i snøen ved en hver anledning.
Dette betyr da at vi får gjennombløte barn på ett eller annet tidspunkt.
Derfor har jeg pakket en del skiftetøy.
Jeg har også pakket ned en del ulltøy både til meg selv og de små, mest fordi vi ikke har lyst til å fryse stumpen av oss der ute i kulda. Om du vil reise lett med en dongribukse og ei allværsjakke, be my guest! Men kom ikke å klag til oss når du står der med hakkende tenner og skjelvende blåfrosne fingre.
Vi må også ha med ski og skisko,sengetøy, nattøy, håndduker og en dyne blant annet. Og ikke glem brettspillet.
Så du skjønner vel hvorfor jeg har fylt en bag og en koffert bare for disse to nettene.

Bikkja aner forøvrig at det er ugler mosen, hun driver å sirkler rundt bagasjen med et skulende blikk. Stakkars frøkna får ikke være med, og det vet hun godt.
Hun må finne seg i å bli hjemme sammen med resten som heller ikke får bli med.

Om hytteturen blir en suksess eller tragedie får dere vite på søndag eller mandag.
Vi har som sagt litt traumer etter den hytteturen i 2009 (den er omtalt ganske tidlig i bloggen), så jeg har en naturlig skepsis for alt som heter friluftsliv. Men jeg har følelsen av at dette blir en bra helg.

Bakeglede??

En vakker mandags kveld hadde jeg og den frustrerte husmoren planer om å bake makroner.

Hun har nemlig en høyt elsket oppskriftsbok fra Manuela som har en populær bakeblogg på nett.

Egentlig virket det som makronene var lette å lage, og vi tenkte at dette skulle vi klare uten problemer.

Hadde vi visst det vi vet i dag så hadde vi aldri forsøkt.

Først ble den stakkars samboeren hennes sendt avgårde på Meny en gang i forrige uke. Oppdraget hans var å skaffe mandelmel.

Det var ikke bare bare. Han var visstnok nødt til å spørre seg rundt i butikken, og det hjelper lite å vite at du skal ha mandelmel når ingen av de ansatte aner hva det er eller om de har det.

Nuvel, han fikk da tak i det til slutt. 

90 kroner for en 500 grams pakke. Jeg mistenker at han ikke var så fornøyd med vår iver etter å lage makroner.

Så kom som sagt den dagen vi skulle lage dem.

Vi satte i gang med humøret på topp. Kokte sukkerlake, pisket sukker og eggehviter og gjorde klar det kostbare mandelmelet.

Det var litt uklart i oppskriften hvorvidt vi skulle piske til det skummet eller om vi skulle lage marengs, så vi måtte bare prøve oss fram. 

Konsistensen ble helt feil.

Fargen ble helt feil.

Formen ble helt feil.

Vi var ikke sikre på om vi skulle gråte eller le der vi stod ved bakeplaten etter å ha tatt dem ut av ovnen. Egentlig skulle de hatt frosting inni seg, men med det utseendet de hadde så var det et dødfødt prosjekt. Vi fant ut at vi bare skulle spise dem sånn som de var.

Bilder kommer litt senere i dag når jeg har lett opp kameraet igjen.

Nok en søndag

Jeg er ikke så fan av søndager.
Mest fordi det betyr at helga nærmer seg slutten.
Dessuten kan søndager føles ganske så lange hvis man ikke har noe å finne på.

Jeg startet morgenen ganske tidlig i dag, mest fordi jeg begynte å tulle i natt når jeg kom på at klokka skulle stilles. Jeg satt med tre forskjellige klokker og alle var forskjellige tidspunkt. Siden jeg var på nattevakt var jeg på nære nippet til å stå opp klokka fem.
Bra jeg har vettet i behold, jeg la meg nemlig ned igjen å slappet av en stund til.

For å få dagen til å gå litt raskere så tok jeg med meg barna hjem til den frustrerte husmoren slik at mine barn kunne leke med hennes. Det pleier å gå bra i de tilfellene, så lenge de ikke leker for lenge. De går fra lek i skjønn harmoni til krangling og skriking på et blunk.
Mens ungene kranglet valgte vi å søke tilflukt på kjøkkenet med lunchen vår. Nemlig egg og laks på brødskive.

Min kjære søte snille mann kom hjem i dag fra kurs.
Vel, de kalte det kurs.
Etter å ha fått referat fra den turen vil jeg kalle det en fylletur tur/retur Oslo med danskebåten.
Han påstod at han aldri har drukket så mye i hele sitt liv, og det tror jeg han har rett i.
Når  man starter morgenen med egg, bacon, Jägermeister , øl og gammel dansk så har han vel egentlig fortjent den intense fyllesyken han kom hjem med.
Er det slemt av meg å fortelle at han måtte kaste opp i vasken?
Han var en knupp å kjøpte med masse godteri hjem da. Stakkars mannen fikk først kjeft for at han hadde kjøpt snop. Han hadde lovt å kjøpe gave, men var så opptatt med å drikke at de aldri kom seg på shopping.
Jeg påstod at godteri er gaver man gir til småbarn.
Men jeg ble jo litt glad likevel da.

Love and marriage

Jeg var en svært lykkelig kvinne den gangen jeg gikk oppover kirkegulvet. Jeg så fram til å kunne kalle meg frue, til tross for at jeg bare var 25 år. Og tanken på at min kjære kunne omtale meg som kona si gjorde meg varm innvendig.
Ekteskap er noe man bør jobbe med.
Ingen sier at det er lett å være gift, akkurat som det heller ikke er lett å bare være kjærester.
Men jeg føler at når man først har giftet seg så er det verdt å kjempe litt ekstra til tross for at det dukker opp onde dager.
Selvfølgelig skal man ikke bli i et ekteskap hvis det består av krangling og uvennskap hele tiden.
Da tenker jeg på av den sorten som er ødeleggende for hele forholdet. Ikke den type krangling som oppstår etter en ufølsom ektemann har drukket opp en liter melk uten å tenke på resten av oss som også kunne tenkt oss litt. Tro meg, vi har opplevd det noen ganger.

Jeg har vært gift i snart tre år, og jeg er fremdeles en optimist.
Hvis vi fortsetter å ha det bra så ser jeg for meg at jeg kommer til å være gift med samme mann resten av livet.
(om det er noe jeg skal juble eller gråte for er jeg litt usikker på, ha-ha)
Jeg har mine besteforeldre som forbilde når det gjelder lengde på ekteskapet.
De feiret gullbryllup for 3 år siden, og er en stor inspirasjon for meg.
Nå må det nevnes at min bestemor noen ganger har vurdert mord oftere enn skilsmisse.
Men de holder trofast sammen.
For 20 minutter siden var min bestefar her inne og knurret stygt.
De hadde hatt en diskusjon om regninger med forfall og hvor viktige papirer skal legges.
Han fortalte meg at han hadde lyst til å dunke henne i hodet med en stokk.
(Min eldste sønn lo godt av dette når jeg gjenfortalte det, og lurte på om de hadde en stokk eller om vi skulle låne bort en)

Akk, er ikke kjærlighet vakkert?

Den pinlige praten

Vår eldste sønn har tidligere spurt litt om dette med barn.

Jeg har skrevet et innlegg før hvor jeg nevnte det at han var litt interessert i hvordan barn blir til.
Vi kom ganske langt med å fortelle at babyer vokser i magen, og at de deretter kommer ut.
Apekatten hadde misoppfatningen om at barn kom ut navlen, så da lot jeg han like greit se en fødselsvideo på youtube. Gutten tok det ganske pent, og nå vet han iallefall hvordan barna kommer seg ut.

MEN! Det måtte jo selvfølgelig komme spørsmål om hvordan barna kommer seg inn også.
Guttungen hadde først mast litt om å få småsøsken, og jeg hadde sagt at det var ikke så lett.
Dette fikk nok tankene i sving, for plutselig dukket pinadø spørsmålet opp.
Jeg ble litt satt ut der og da, og min pedagogiske side forsvant som dugg for solen.
Først prøvde jeg meg med forklaringen på at en baby begynner som  et lite frø, og deretter vokser.
Men han ville jo selvfølgelig vite hvordan det blir et frø.
Da forklarte jeg at det settes sammen to halvdeler, en fra mammaen og en fra pappaen. Dette utvikler seg til en baby.
Forklaringen min var tydeligvis ikke bra nok, og ett stk pappa måtte trå til.
Han måtte da fortelle hvordan gutter og jenter er ulikt skapt, og hvordan man får satt sammen disse to delene.
Jeg er glad for at han tok seg av den biten der. Jeg var ikke sikker på om jeg skulle rødme eller le.

Etterpå så konkluderte tydeligvis min vitebegjærlige sjuåring med at dette ikke var noe komplisert.

"E det så enkelt å ordne en baby?? Jammen så GJØR DET DA!"

Han virket nesten snurt fordi vi har forklart at det er ikke bare bare å skaffe han en lillesøster.

Oppkast og storvask

Jeg hadde planer om å skrive et hyggelig innlegg i går.
Som oftest skriver jeg innlegg på kvelden etter barna er i seng, for da er det iallefall mindre mulighet for å bli forstyrret.
Vi skulle se ferdig en episode av Breakout Kings, og deretter skulle jeg gjøre min plikt.

Plutselig fikk ett stk avslappet ektemann et noget bekymret uttrykk i ansiktet. Han hørte tydeligvis noe  nede i underetasjen som jeg ikke hørte.
Han løp ned, og ropte deretter opp at jeg måtte komme med bøtte.

Litt forsent egentlig.
Villdyret hadde kastet opp i senga.
Ikke bare i senga egentlig. Han hadde også tapetsert halve veggen, listverket og den ene stikkontakten.
Jeg visste ikke en gang hvor jeg skulle begynne.
Min sleipe mann var rask med å ta med seg guttungen i dusjen,  og da stod jeg igjen alene med litt tørkepapir og 3 liter oppkast.
Da var det bare å legge seg på knær å tørke så godt man kunne.
Jeg tror jeg brakk meg hvert tyvende sekund.
Etter jeg endelig hadde fått opp alt fra gulvet måtte jeg grave med q-tips for å få ut det som hadde satt seg mellom gulvlisten og veggen.
For en utrolig herlig jobb. (merk dere at stemmen min drypper av sarkasme)
Kronen på verket var å klore ned hele rommet.

Gutten ble lagt i ny oppredd seng igjen, og jeg lå litt ved siden av han og strøk han på den vonde magen. Fem minutter tok det før det kom en ny runde. Da var det bare å hive ungen ut av senga å over bøtta. Jeg var dessverre ikke kjapp nok, så da måtte vi ta av enda et sengetrekk.
Vi ble enige om at jeg skulle ha han i dobbelsenga resten av natta, og den stakkars hardtarbeidende mannen skulle få legge seg et annet sted.

Resten av natten kan egentlig oppsummeres slik:

Brekninger med magesyre hvert fjerde minutt  (man blir sterk i armene av å hive halve ungen ut av senga hver gang)
Noen brekninger hvor det hørtes ut som han skulle kveles.
Gråting fordi han hadde vondt

Først klokka kvart over tre klarte han å sove.
Vi sendte storebror avgårde til skolen klokka åtte, og deretter la vi oss igjen og tok igjen velfortjent søvn.
Han virker heldigvis mer pigg i dag.

En forsmak på ungdomstiden

Vekkerklokken ringte lystig fem over sju i dag, og jeg prøvde å hoppe ut av sengen med motivasjonen på topp. Merk deg at jeg prøvde.
Det ble ikke akkurat noe morgenfriskt hopp, men jeg kom meg da ut av sengen til slutt.
Vaklet inn på badet samtidig som minstemann.
Han virket mer våken enn meg, og er er egentlig et bra tegn.
Det er nemlig særdeles lite morsomt når han er trøtt og sur etter å ha våknet.

Fem minutter etter gikk jeg ned for å vekke storgutten.
Han  kom tuslende ut fra rommet med et søvnig uttrykk som etterhvert utviklet seg til å bli ganske så surt.
Han deklamerte at han ville være hjemme for å sove i dag.
Jeg fortalte at det kom ikke på tale. Deretter kom den talen som alle foreldre kjenner til.
"Hadde du lagt deg tidligere (eventuelt sovnet tidligere) i går så hadde du ikke vært så trøtt i dag"
Han var tydeligvis i kranglehumøret, for han ble bare enda surere da.
Jeg fikk beskjed om at det var blodig urettferdig at han måtte dra på skolen når jeg kunne ligge her hjemme å sove om dagene.
Unnskyld meg?? Jeg spurte han om han trodde jeg bare lå her å sov når de er ute av huset. Han svarte med et skuldertrekk.
Jeg gav han en leksjon om at hus må ryddes og andre ting må gjøres, men han virket ikke særlig imponert over det. Mitt siste forsvar var at jeg faktisk MÅ sove på dagtid noen ganger når jeg kommer fra nattevakt.

Vi kom oss likevel ut døren til rett tid.
Så begynte problemene igjen.
Jeg spurte om han hadde gjort ferdig alle leksene. Spørsmålet mitt ble belønnet med nok et skuldertrekk.
Jeg begynte da å forklare at leksene hans er viktige, og han har selv et ansvar for å følge opp mest mulig selv.
Denne informasjonen gikk inn det ene øret og ut det andre, helt til jeg sa at han ikke fikk leke på SFO før leksene var gjort ferdig.
Panikken lyste ut av øynene på gutten, og han ble helt skrekkslagen.
Deretter kom et protesthyl, og han fortalte at han ikke kom til å rekke å leke hvis han skulle gjøre lekser.
Da måtte jeg true med at det ikke kom til å bli film og pizza i kveld.

Det endte med at en utrolig sur gutt satt nede i gangen å gjorde ferdig lekser før han tuslet avgårde til SFO.
Jeg fikk faktisk hadeklem før han gikk, til tross for at jeg sikkert var den stolte eier av tittelen "verdens kjipeste mamma"

Delikat middag?

Onsdager er hjemmedagen til villdyret. Og i dag var det tid for å få besøk av bestefar.
De to sysselsatte seg selv inne på barnerommet med duplo klosser og togbane.
Jeg benyttet dermed tiden til egenpleie.
Nemlig en halvtime på spikermatte.
Jepp, vi har faktisk en spikermatte her hjemme. Vel og merke en med plastpigger, ikke ekte spiker.
Jeg er hverken selvpiner eller fakir.
Den skal være bra for blodsirkulasjon, bedre søvnkvalitet og god helse generelt.
Jeg har ennå ikke merket særlig mye til de fantastiske fordelene med den, men det kan jo skyldes at jeg ikke bruker den så ofte.
Det gjør jo gruelig vondt å legge seg ned på den, og jeg må innrømme at det beste med den spikermatta er følelsen når jeg ruller av den igjen.

Det nærmet seg middagstid, og villdyret underholdt oss voksne med å fortelle hva han liker å spise.
En av favorittene hans er visstnok haisuppe.
Det er visst kjeeeempe godt.
Jeg må vel bare tro han når han sier det.
På andreplass kommer hai-spagetti, men den må være grønn og blå.
Og som dessert har vi hai-vaffel.
Vel, gutten har fantasi om ikke annet.

Han drev å lette i tursekken sin før leggetid, og der fant han noen mugne brødskorper som han begynte å spise på før vi rakk å stoppe han.
Jeg grøsser langt inni sjela når jeg tenker på det.
Smaksløkene hans kan umulig fungere optimalt.

Varme små hjerter

På facebook kan man like det meste.

Både tanketomme ting og samfunnsnyttige ting.

En av de sidene jeg liker der inne er informasjonssiden  til Varme små hjerter.
Det er en organisasjon som sender klær og utstyr til barnehjem og andre institusjoner hvor det finnes barn.

Teamet jobber med dette på frivillig basis, og jeg syns det er flott at det finnes mennesker som engasjerer seg.

En kan sende eller levere klær til en kontaktperson nær deg, som igjen sender klærne videre.

Nå har de også fått seg en giverkonto hvor man kan donere valgfritt beløp som går til å dekke porto.

Jeg har forstått det slik at de tidligere har dekket porto fra egen lomme, men etterhvert som folk har blitt flinke til å gi klær videre så er det jo greit å ha litt ekstra penger for å dekke utgifter.

Jeg anbefaler alle å ta en titt på facebook siden deres som heter Varme små hjerter.

Eller man kan sjekke ut bloggen deres http://teametforteller.blogg.no/

Hvis man vil hjelpe så kan man ta en titt i skuffer og skap for å se om man har pent brukt barnetøy som kan doneres. Alle monner drar, og tenk så godt det er å kunne gi det videre til noen som ikke har så mye.

Skrivesperre

Jeg har nesten litt dårlig samvittighet for tiden siden jeg ikke skriver så ofte.
Problemet er bare at dagene går så fort, og når det endelig er stille i huset etter barna har lagt seg så skal jeg enten på jobb, eller så sovner jeg i sofaen.
Det går litt opp og ned i perioder, men jeg skal prøve å ta meg selv i nakken fremover.
Jeg er glad jeg ikke har bloggen som en inntektskilde gitt, for da hadde vi hatt en særdeles dårlig økonomi.

Vi har nettopp stått opp tidlig en søndags morgen, og vi har spist restene av philly cheese steak som mannen laget i går kveld. Himmelsk måltid om jeg skal beskrive det på en bra måte.
Ufyselig mange kalorier, men det får så være.
Etterpå skal jeg inn til naboene å plukke opp mine barn.
Eldstemann sov der i natt, og for en times tid siden snek yngstemann seg dit også. Vi hørte bare at døra slo  igjen etter han, og at han løp som om han hadde ulver etter seg.
Han hadde lusket rundt huset i bare pysjen før han fant noen som var villig til å slippe han inn.
Siden min treningsnarkomane ektemann skal dra å spille squash etterpå er jeg nødt til å finne på noe med gutta. Jeg lurer på hva det skal være.
Min oppfinnsomhet og fantasi er ikke på topp før tidligst klokka ett.

Ryddesjau

Det tar virkelig en hel dag å tømme et barnerom.
Vi har båret bøker og leker til den store gull medalje i dag.
Heldigvis har vi ikke måttet flytte så langt på det, vi bare plasserer barna nede i kjelleren.
La meg nå presisere at det er to soverom der nede, ikke et lite klamt fangerom.
Det høres litt utrivelig ut å skulle bo nede i kjelleren.
Ungene kommer til å få det bra når vi er ferdige med å få på plass ting.

En ting er sikkert.
Mine barn har ALT FOR MANGE LEKER!
Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen.
Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan det kan gå an å samle opp så mye.
Det vrimler av biler, figurer, pokemonkort, duppeditter og lego.
For en herlig følelse å liste seg inn på barnerommet på kvelden for å nusse gutta godnatt, og deretter tråkke på en bit med lego (eller tre) som borrer seg langt inni fotbladet.
Ikke kan man hyle, for da vekker man barna. Og ikke kan man banne, for det er ikke moralsk riktig det heller.

Jeg har fått lurt unna en pose med defekte leker og andre småting som er ødelagt. Den skal jeg skyndte meg å kaste i morgen når de er ute av huset. Det nytter ikke å gjøre det så lenge de er hjemme, for da kommer jeg til å måtte gå til søppelkassa med to gråtende barn som henger i buksebena mine. Jeg er kanskje en urettferdig og slem mamma til tider (deres mening, ikke min) men jeg er ikke helt hjerteløs altså.

Barnas skidag

Vi har nettopp drevet med massiv ommøblering og halvveis flytting. Derfor har det ikke blitt prioritert noe blogg de siste dagene. Jeg vet enkelte av dere har ventet i åndeløs spenning (ikke sant, M og tante U?)

For to dager siden (altså søndag 4. mars) var vi på barnas skidag i Granåsen.
Dette er et særdeles populært arrangement, men vi har ikke deltatt tidligere. Nå i år fant vi ut at det var på tide å la ungene prøve seg.

Vi allierte oss med den frustrerte husmoren, samboeren og eldstegutten deres for å få en sosial dag i marka.
Vi startet dagen med å gå en time for å komme frem, barna oppførte seg eksemplarisk med tanke på hvor langt de gikk.
Vel fremme var det å få på de startnummer,  og så sende dem mot løypa.
Villdyret har aldri stått på ski før, til tross for at han straks fyller fire. Fy skam til oss som ikke har lært gutten gleden med å gå på ski.
Apekatten har fått prøvd seg litt mer, mest gjennom skole og aktiviteter utenom skoletid.
Vi valgte å sende minstemann i den aller minste løypa.
En liten bue på 200 meter.
Gutten er et født naturtalent, og gikk til mål uten alt for mye knall og fall.

Apekatten ville ikke gå i lilleløypa, han påstod at det var bedre for han å dra i den løypa som var 1,5 km lang, og som startet med oppoverbakke.
Jeg var noe skeptisk først, men plutselig var han allerede på vei opp bakken.
Da var det bare å stille seg klar ved målet for å se om han i det heletatt kom til å dukke opp der.
Gutten kom han, i superfart.

Begge to fikk medalje og sekk med litt småsaker i.
Det er nesten unødvendig å nevne at alle barna var særdeles fornøyde.
Etter vi var ferdige med selve "konkurransen" skygget vi banen så fort som vi kunne. Det var omtrent 5000 barn som deltok, så det sier seg selv hvilket folkehav en måtte bryte seg gjennom.
Etter en lang rusletur oppe i skogen satte vi oss ned for å grille pølser og kose oss med kakao.
Det ble også sjokolade, appelsiner og kjeks.
Skikkelig påskestemning med andre ord.

Storgutt på vei inn i målområdet

 Liten gutt på vei ut i løypa

Takknemlighet

Jeg mener at det er viktig å lære barna sine at de skal være takknemlige.
Gjerne for de små tingene.
Jeg tror vi til en viss grad har hatt hellet med oss, for ungene har fram til nå vist stor takknemlighet for ting de får.
Her snakker vi om barn som blir glade når jeg kommer hjem med et par sokker til dem.
Greit, de må være litt kule.
Det hadde nok ikke blitt samme suksess hvis det hadde vært et ordinært kjedelig par.
Jeg kjøper gjerne små bygaver til dem når jeg har vært ute på shopping, og det er sjeldent de får noe stort og luksuriøst. Som oftest er det småting, men de takker pent og virker fornøyde.
Nå kan det hende at de egentlig er noen ekstremt gode skuespillere, men jeg tror faktisk de blir glade.
Enkelte ganger kan det jo hende at det slår feil.

Jeg var på IKEA en tur i går kveld, og jeg hadde egentlig ikke så mye på innkjøpslista. Egentlig hadde jeg ingenting der å gjøre, men jeg valgte å bli med for å holde den frustrerte husmoren med selskap.
Dessuten syns jeg at min kjære mann virket så sur og muggen da han kom hjem fra jobb, så jeg tenkte det var like greit å skygge banen.
Etter en time inne på IKEA gikk jeg ut derfra med en orkide.
De var på tilbud vel og merke, og en orkide er  jo hyggelig å ha hjemme tenkte jeg.

Jeg kom hjem og fortalte guttungene at jeg hadde kjøpt med en liten ting til dem.
Min eldste sønn hadde en korrekt reaksjon, han kommenterte hvor fin blomsten var og han takket etterpå. Han kommenterte til og med at han syns det var fint at jeg hadde kjøpt med noe til dem.
Lillebror derimot.
Ja.. dere kan vel egentlig se resultatet av hans gledesstrålende reaksjon, eller hva?

Kosesøndag

I går prøvde vi å finne på noe hyggelig for barnas skyld.
Vi endte opp med å dra på bowling, for det er noe ungene ofte maser etter.
Jeg må innrømme at synet av minstemann med bowlingsko (alt for store selv om vi tok størrelse 28) og bowlingkule er utrolig søtt. Og den herlige entusiasmen han viser når han triller kula avgårde i 5 km/t og velter 4 kjegler.
Han var ikke like fornøyd i går siden han har hatt feber hele helgen. Men det virket da som han hadde det fint mesteparten av tiden.

Apekatten er egentlig like søt. Han har sin egen stil når han kaster, og det er moro å se ansiktsuttrykket hans når han snur seg. Det er ikke vanskelig å se om han er fornøyd eller misfornøyd med egen innsats.
Jeg er på langt nær flink i bowling. Hadde det ikke vært for at vi har det sikkerhetsgjerdet oppe så hadde jeg kastet den ut i renna hver eneste gang.
Et av mine flaueste øyeblikk var da jeg glapp kula og den ble kastet bakover.
Greit, det bragte fram fornøyde knis fra de andre som var til stede.
Ingen kom til skade, bortsett fra stoltheten min.

I går derimot var det jeg som vant. Jeg slo min bedre halvdel med 3 poeng, men det  betyr fortsatt at jeg vant! Hurra!

Da vi kom hjem foret vi ungene med fiskepinner og grønnsaker før vi satte dem igjen en times tid hos bestefar. Vi voksne hadde nemlig en middagsdate på restaurant.
Vi nøt en herlig tre-retters med gratinerte reker, pasta og dessert før vi rullet oss ut i bilen for å hente ungene igjen.

Eneste ulempen med å ha det koselig utenfor husets fire vegger er at det gjorde formen min dårlig.
Jeg har vært dårlig i to uker nå, og det har gått veldig opp og ned. Formen har vært oppegående så lenge jeg har tatt paracet. Men med en gang den er ute av systemet har formen vært på vei ned igjen.
I dag skal jeg bare sove og hvile slik at jeg klarer å komme meg på bena til i morgen.

Skiglede

Vi har drøyd det lengst mulig.
Ingen av oss voksne er særlig glade i det, og vi har vel egentlig håpet at barna heller ikke kom til å bli bitt av basillen. Vi snakker om å gå på ski.
Apekatten fikk ski for 2 år siden, og han syns det er morsomt.

Vi var på obs for å få unna lørdagshandelen da jeg fikk lyst til å se om de hadde noen ski som kunne passe minstemann.
Vi hadde egentlig tenkt å vente med ski til neste år, men jeg har allerede meldt på begge ungene til barnas skidag som går av stabelen neste søndag.
Gutten kan jo ikke delta uten ski, så da måtte vi nesten skaffe oss det snarest mulig.
Først hadde vi tenkt å kjøpe brukt, men han endte opp med helt nye ski og sko til den nette pris av 750 kr.
Men guttungen var så stolt så stolt, så det var definitivt verdt pengene.
Han fikk prøvd seg litt ute i hagen i dag, og jeg må faktisk innrømme at han var flink. Med tanke på at han aldri har hatt ski på bena før så er mor ganske så imponert.

Jeg har ski som ligger nedstøvet i garasjen.
Nå mangler vi bare ski til mannen i huset, så er vi klar for milelange skiturer i skog og mark.

å ro seg unna

Både jeg og minsten har hatt et snev av feber i dag.
Vel, jeg har hatt et snev iallefall. Guttungen har 40 i feber så han er litt hardere rammet.
Vi lå i senga etter middagen for å slappe av litt da følgende samtale fant sted,

Villdyret: du har tjukk mage du (sagt med undring i stemmen og med et påfølgende klapp på magen)

Fornærmet mor: ehm..javel. Det e ikke så pent å si sånn altså

V: koffor ikke det?

Fm: fordi folk kan bli lei sæ når du si sånn. Æ kan bli litt lei mæ æ også

V: jammen! Æ sa ikke dust te dæ!!

Fm: nei, det gjor du ikke. Men det e ikke så pent å si at æ har tjukk mage heller.

V: hm.. nei.. Men da e den bare litt tjukk da


Ingen kan komme å si at guttungen ikke er diplomatisk iallefall.
Nå ligger den lille febersyke i fanget mitt å ser barnetv.
Siden han er syk så gir det meg en god unnskyldning til å dra ut å kjøpe is etterpå.
Det er jo perfekt sykemat for store og små.

Ny favoritt

Forleden dag jaget jeg min bedre halvdel avgårde til 7/11 for å kjøpe is.

Nuvel, jaget og jaget. Han dro vel avgårde ganske så frivillig når jeg tenker meg om.

Han fikk i oppdrag å velge smak på isen siden han måtte trosse kulda (nei, det var ikke så synd på han, han kjørte bil)

Han kom hjem igjen med Ben&Jerrry`s Strawberry Cheescake.

HIMMELSK er det eneste jeg har å si om den saken.

En herlig kombinasjon av jordbærbiter, kjeksbiter og en smak av ostekake.

Gubben likte den særdeles godt han også, til tross for at han egentlig ikke er noen fan av ostekake i seg selv.

Jeg trodde jeg helst foretrakk sjokoladevariantene deres, men jeg må innrømme at det blir strawberry cheescake i helga.

Det kan så være at det koster 60 kr for den lille boksen. Den er jaggu meg verdt det.

Problemet er nå at jeg har så mange favoritter at jeg kommer til å lide valgets kval hver gang vi skal unne oss den.

Neste gang vi er i USA så har jeg store planer om å smake meg igjennom sortimentet. De koster tross alt bare halvparten der borte. Om ikke enda mindre.

Jeg kommer til å vende tilbake fet men lykkelig

Abstinenser

Abstinens er de karakteristiske tegn og symptomer som oppstår når et stoff som forårsaker fysisk avhengighet blir brukt over lengre tid for deretter brått å bli seponert eller få redusert dosering.
Som wikipedia så pent sier det.


Jeg kan få abstinenser av så mangt.
Det ene er å glemme igjen iPoden når jeg drar på trening eller skal ut å gå langt, eller hysteriet når  jeg finner ut at det er tomt for noe godt i skapet.
Den tredje tingen skal jeg nå beskrive for dere.


Lørdag formiddag forsvant plutselig internettilgangen og nå har vi per dags dato vært uten i fire dager.
Det gikk greit den første dagen, for da hadde vi såpass mye å gjøre likevel. Dag to gikk også greit unna, men jeg merket noe frustrasjon i ny og ne.
I går var jeg meget irritert, for da var det på tide å betale regninger og fornye busskortet. Dette gjøres selvfølelig via nettet.
Jeg måtte da reise meg fra sofaen å gå 20 meter inn til mine (reddende engler) besteforeldre som fortsatt hadde nettet i behold.
Jeg fikk da betalt regningene, og samtidig oppdatert meg litt på nettavisene.


Nå tjuvlåner vi nett av dem, så jeg har iallefall muligheten til å skrive et innlegg eller to framover. Det ser nemlig ut som det kan ta litt tid før vi får tilbake vårt eget nett. Den hyggelige mannen fra relacom som måtte vasse i en halvmeter snø ute i hagen fortalte at det mest sannsynlig var brudd på en av ledningene. Det blir mest sannsynlig fikset i løpet av uken.
Jeg vet ikke helt om jeg skal ha håpet oppe eller ei.


Dagen i dag gikk heldigvis fort siden jeg fikk besøk av den frustrerte husmoren. Jeg glemte helt at jeg i det heletatt eier en pc. Vi valgte å være superkreative på kjøkkenet, og stekte derfor opp en haug med vafler. De nøt vi skamløst uten å ofre kaloriene en tanke.

Tannfeen

Egentlig skulle dette innlegget kommet i forrige uke.
Jeg velger å skylde på begynnende demens.
Men bedre sent enn aldri, eller hva?

Apekatten har nå mistet tann nr 5, og han er særdeles fornøyd med det. Den tanna hadde vært løs i evigheter    så det var på tide at den forlot plassen sin.
For å si det sånn, jeg var sikker på at den kom til å forlate munnen lenge før jul.
Jeg hentet guttungen på SFO, og han så ut som han kom rett fra prøveinnspilling til Twilight trilogien (klissete romantisk lovestory mellom vampyr og menneske)
Blid og fornøyd, men med blod rundt hele munnen.
Hele veien gikk han hjemover å rugget på tanna, og jo mer han rugget desto mer blødde det.
Etterhvert fant jeg ut at det var like greit å sette pappaen på saken.
Far og sønn gikk inn på badet, og etter et lite napp var tanna ute.

Det søte i denne historien er jo at gutten tror på tannfeen. Han var kjapp til å finne fram et melkeglass å legge tanna oppi det. Deretter fylte han oppi vann og satte det i vinduskarmen.
Needless to say, jeg var nødt til å grave oppi lommeboka når han hadde sovnet.
Det var en lykkelig gutt som oppdaget dagen etter at tannfeen hadde vært på besøk å lagt igjen 20 kr.
Han grublet litt på hvorvidt tannfeen er en kvinne eller en mann. Jeg prøvde forsiktig å ymte frampå at tannfeen mest sannsynlig er en dame, men han var ikke helt overbevist. Samtalen ble avsluttet med at tannfeen ikke vil vise seg for mennesker, så det er ingen av oss som vet hvordan hun/han ser ut. Eneste vi vet er at det legges igjen penger for hver tann.
Han gleder seg allerede til neste tann faller ut.

Mon tro om det er makabert å samle på tenner i en liten eske?

Fra teppe til fille

Jeg syns å huske at jeg tidligere har nevnt villdyrets kjæreste eiendel.

Altså koseteppet hans.

Vel..

Det VAR kanskje et koseteppe en gang i tiden. Men det har som sagt blitt redusert til en sammenknyttet fillehaug.

Han har uansett elsket denne fillehaugen betingelsesløst.

I dag så jeg at den var døden nær, og jeg begynte å forberede guttungen på at det var på tide å si farvel til koseteppet.

Hyl og tårer var svaret.

Han godtok i noen minutter å få et annet teppe i sengen,men så gikk det opp for han at vi kom til å ta med oss det gamle. Da ble det nok en runde med hyl og tårer.

Det skar i mammahjertet, så jeg måtte tenke alternativt.

Løsningen var å klippe løs masse småbiter og deretter sy fast på en klut.

Jeg er særdeles takknemlig ovenfor min snille bestemor som satte seg ned ved symaskinen for å lage et erstatningsteppe til sitt triste lille oldebarn.

Et riktig flott lite lappeteppe ble det.

Han hadde sovnet av utmattelse og sorg, så han har ikke fått sett resultatet ennå, men jeg gleder meg til å la han få det "nye" teppet sitt i morgen.

Fra fille til teppe igjen!

Morsdag

Jeg har hatt den store gleden av å  være syk de siste dagene.
Det er ikke noe som er bedre enn snufsete nese, sliten kropp og feber.
Merk dere sarkasmen.
Jeg hater å være syk!

Det var EN fordel med å være syk da.
Min bedre halvdel tok på seg rollen som husfar siden jeg var sengeliggende.
Han ryddet på stua og kjøkkenet før han vasket i vei.
Etterpå bestemte han seg for å bake hamburgerbrød til lørdagskosen.
Han var til og med innom butikken å kjøpte en sjokolade for å glede meg.
(nå hadde jeg egentlig skrevet opp smågodt på handlelista, men det ville han ikke kjøpe. Men jeg ble jo glad for å få yndlingssjokoladen min)

Han satte også i gang med å bake morsdagskake.
Jeg hadde foreslått at han skulle lage en kake til meg. Og det oppdraget tok han gjerne på seg.
Han påstod at han aldri hadde bakt kake før, så jeg ba han om å ikke satse på et alt for stort prosjekt.
Men mannen min er visst fryktløs.
Han bakte først sukkerbrød, og deretter satte han i gang med vaniljekrem helt fra bunnen av.
Her snakker vi om å koke opp eggeplommer og vaniljestang.
Jeg skjemmes nesten, for jeg bruker vaniljekrem fra boks!

I dag våknet ungene rundt kvart på sju, men de var snille nok til å la den syke mammaen sin få sove noen timer til. Da klokka slo ni kom de syngende inn på rommet med kort de hadde tegnet.
Min snille mann tuslet ut på kjøkkenet for å lage egg og bacon til meg.
Og utpå dagen var det tid for kake.
Alt i alt er jeg storfornøyd med denne helgen.
Kanskje jeg burde være syk oftere?

Kjapp reaksjon

I går tok jeg med villdyret en liten tur på butikken for å handle noe småting.
Vi skulle storhandle senere på dagen, så jeg var mest ute etter noe vi kunne spise på veien hjem.
Borte ved kjøledisken hadde de barneyoghurt som var satt ned til halv pris. Den sparsomme delen i meg våknet, og jeg tenkte at jeg kunne kjøpe to pakker til gutta.
Villdyret ble veldig fornøyd, og det toppet seg når han fikk lov å legge en pose med minigulrøtter i handlekurven.
Godt plassert ved kassen begynte han å legge varene på båndet.
Plutselig tok kassadamen en blikk på yoghurtpakkene å kommenterte at de hadde gått ut på dato dagen før. (nei, jeg hadde faktisk ikke sjekket datoen)
Hun kunne derfor ikke selge den yoghurten der. Jeg orket ikke traske gjennom butikken for å hente ny yoghurt heller. Dessuten tenkte jeg i mitt stille sinn at det holdt med å kjøpe gulrøttene.
Guttungen på sin side var ikke helt enig i min avgjørelse.
Han ble ekstremt sur fordi det gikk opp for han at yoghurten ble konfiskert av den slemme damen.
Det hjalp heller ikke at vi fortalte han at den var ødelagt.
I ren frustrasjon plukket han opp pakken med minigulrøtter før han iltert kastet den etter butikkdamen.

Man skal være stolt av sine barn. Noen ganger må jeg innrømme at det er vanskelig.

Adoptere en lillesøster

Enkelte dager passer jeg på to skjønne småjenter her hjemme.

Min bedre halvdel syns det var en god idé at jeg ble dagmamma på deltid. Han satset nok på at jeg skulle slutte å mase om flere barn.

Vel, han tok feil.

Jeg er nok fremdeles like babysyk som før. Og det hjelper heller ikke når småjentene er så sjarmerende som de er.

Villdyret var litt skeptisk til å begynne med, mest fordi han mente at jeg bare var hans mamma.

Han var litt engstelig for at han skulle bli byttet ut med nykommerne.

Nå derimot har han vent seg til dem, og han har også fått sansen for dem.

I dag var det bare den ene jentungen som var her, og hun ble med for å hente gutta på SFO og barnehagen.

Hele veien hjem gikk de å maste om at de ville beholde henne.

De syns det var en kjempegod idé å adoptere henne. Vel og merke om mammaen hennes ville gi henne bort.

Første steg på veien var altså å komme hjem og deretter spørre min bedre halvdel om de kunne få beholde babyen om det gikk an.

Men til tross for bedende blikk og myke stemmer så hjalp ikke det.

Min mann har et hjerte av is, og han mente selvfølgelig at det ikke skulle adopteres noen lillesøster. 

Mitt forslag om å produsere selv falt heller ikke i god jord.

Sukk

Dessertmage

Jeg er så glad for at jeg har en såkalt dessertmage.
Middag og annen type mat kan jeg bli så mett så mett av. Men det er alltids plass til dessert.
Hver søndag har mormors stuer (cafe nede i sentrum) tilbud på kake.
Innta så mye kake og kaffe du ønsker for 79 kr.
Vi var innom der en tur i går, og jeg må innrømme at jeg fikk strekt dessertmagen min så det holdt.
Problemet når det settes fram så mange forskjellige kaker er at jeg må smake på alle.
Iallefall prøver jeg på det.
Så i går satte jeg til livs sjokoladekake, yoghurtkake, ostekake og gulrotkake.
To stykker av den himmelske sjokoladekaken.
Jeg tror jeg har et lite problem med å begrense meg. Men det er jo så godt!
Vi kommer nok til å bli fast inventar der på søndagene om jeg får det som jeg vil.

Av en eller annen merkelig grunn så føler jeg at denne bloggen handler mest om min avhengighet til godsaker, og alt det kaoset som oppstår når man har to særdeles oppfinnsomme aktive gutter i hus.
Med andre ord, det blir ikke noe særlig avveksling i innleggene.

Nytt yrke?

Villdyret vil bli brannmann.
Det er vel det eneste yrket han kan se for seg. Storebror vakler mellom forskjellige yrker, og klarer ikke helt å bestemme seg for hva som er mest spennende.
Villdyret er derimot fast bestemt på at han skal bli brannmann slik at han kan kjøre den store brannbilen.
I dag så vi en video som omhandler kroppsbeherskelse, altså en video om poledancing.
Ja, jeg ble mektig imponert.
Nesten så imponert at jeg er på nippet til å be mannen ta med seg et kraftig rør hjem fra jobb som vi kan montere i kjelleren.
Jeg vil også bli så sterk og smidig.
Villdyret ble også særdeles interessert i den videoen.
Etter å ha sett en stund smeller det fra guttungen "sånn der ska æ også lær mæ! Når æ bli sterk som en gorilla"
Vel, hvis han skal bli brannmann kan det jo komme godt med å ha kroppsbeherskelse. Han må jo også skli ned stanga, men jeg ser ikke for meg den samme elegansen.

Forbyttet?

Jeg lurer på hvor det har blitt av mannen min.
Joda, fysisk er han til stede, men det er ikke den mannen jeg ble kjent med.
Jeg ble kjent med en mann (ehm..gutt kanskje vi skal si) som hadde de samme uvanene som meg.
Nemlig gleden av å spise noe godt.
Vi hadde som sagt mange fine kvelder med pizza og fruktsalat de første årene.
Deretter ble det enda mer spising av mat de gangene vi dro på ferieturer.
Vi hadde heller ikke problemer med å ta oss en sjokolade eller noe godt på kvelden.

Det måtte jo gå galt en gang, og det fant vi ut i fjor.
Vi gikk begge på vekta og måtte konstatere at begge måtte gjøre noen små justeringer.
Da var det bare å melde seg inn på treningssenter, samt endre litt kosthold.
Det tok ikke så alt for lang tid før vi var presentable igjen.
Problemet er at mannen min ble byttet ut et sted på veien. Jeg hadde en som likte å sitte i sofaen sammen meg på kveldene. Nå griper han treningsbagen eller squash racketen å løper avgårde så fort han har sjansen.
Jeg har mange ganger måttet krangle meg til at det er min tur til å få trene siden han allerede har fått trent tre ganger den aktuelle uka. Nå regner han ikke squash som trening, så han bruker det som en unnskyldning for å få dra enda en gang.
Ikke vil ha han noe særlig med snacks i huset heller, og det skjærer meg i hjertet.
Du kan ta fra meg mye, men IKKE ta fra meg sjokoladen!!
Hvor har det blitt av min godterspisende sofasittende kosemann?
Og hvorfor har jeg mottatt en treningsnarkoman proteinslukende mann i joggesko?
Jeg syns dette er en dårlig deal.
Frem til han finner en god balanse så kommer jeg til å være litt ekstra snurt.

Monstre

Til tross for at det hersker ro og harmoni i denne familien så er det visse uenigheter som oppstår.
Særlig mellom storebror og lillebror.
De klarer faktisk å krangle om alt og ingenting.
Heldigvis er det ikke så alt for mye krangling, det er mest diskusjoner og litt kjefting.
De er dessuten veldig flinke til å sladre på hverandre når de gjør noe de ikke bør gjøre.
Men de viser også mye omsorg hvor hverandre.
Hvis den ene får noe, enten det er kake eller noe annet så spørres det gjerne om den andre skal få også.
De passer på at det skal være mest mulig rettferdig.

Når de skilles i skolegården om morgenen for å gå hver til sitt så tas det avskjed.
Lillebror er helt avhengig av å få kosen sin før han går inn i barnehagen.
Storebror på sin side er ikke like avhengig av den kosen, men jeg ser at han syns det er litt koselig likevel.
Han har uttalt at han kunne tenke seg å bytte bort broren sin, men jeg vet at han innerst inne er glad i han.

På skolen i dag hadde frøken spurt om noen av førsteklassingene hadde monster under senga.
Da var det en som var kjapt oppe med hånda å svarte "JA"
"Æ har monster under senga! lillebroren min søv i senga under, og han held mæ våken!"

Et koselig bilde hvor gutta koser seg framfor å krangle så busta fyker

Tidlig krøkes?

Ungene snapper opp enkelte ord i ny og ne.
Blant annet ordet alkohol.
Eldstemann har jo bestemt seg for at han skal være avholdsmann når han blir voksen, og han skal også gjøre alkohol forbudt.
Minstemann derimot liker ordet veldig godt, så han bruker det hver gang han har muligheten.
I går kveld satt han så kjekt i sofaen med drikkeflaska si og erklærte høylytt at han koste seg med alkohol blandet med melk.
Høres ikke ut som noen god kombinasjon i mine ører.

Først ble jeg litt paff, og deretter var det bare å le.
Han fikk det til å høres ut som  han er vant til å få servert melk og alkohol om kveldene.

Jeg vil forresten påstå at vi voksne her i huset har et fornuftig forhold til alkohol (til tross for at jeg drakk tequilla i helgen)
Så jeg håper at ungene følger i samme fotspor.

Lekeland

Skole og barnehage var stengt i dag grunnet planleggingsdag.
Da var det bare å finne på noe spennende slik at barna skulle få utløp for energien uten å rive ned huset.
Vi valgte å dra på Leo`s lekeland.
Bare for å ha sagt det. Det er like gøy for voksne å være der som det er for barna.
Vel og merke om man er slik som meg.
Jeg så enkelte voksne som satt godt plantet i en sofa med kaffekoppen og avisa.
Men ikke jeg nei!
Jeg krabbet, rutsjet og kravlet rundt og var i mitt ess.
Greit, jeg har ikke den samme energien som barna har. Jeg måtte ta en liten pause i ny og ne for å hive etter pusten.
Men jeg var såpass aktiv at jeg dro derfra med blåmerker på knærne og et forslått halebein (memo til meg selv. Hold deg UNNA sklia!)

Det var forsåvidt ikke bare meg som drev å kravla rundt i lekeapparatene altså. Hadde det ikke vært andre voksne oppi der så hadde jeg nok holdt meg pent på utsiden selv også.
Men siden anledningen bød seg så var det bare å hive seg rundt å ha det gøy.
Det ble også både pølse og is på oss i dag, så jeg er superfornøyd med dagen. Og jeg regner med at ungene er fornøyde også.

Vi så Titanic i dag, og som jeg forventet så ble det tårer fra mor og en litt sigen underleppe fra apekatten. Men den delen de liker best er når båten knekker i to, og den scenen når den ene mannen faller rett ned på propellen.
Jeg har tydeligvis morbide barn.

Dagens lille sitat:

Barn er utrolig flinke til å imitere. Samme hvor hardt man sliter for å lære dem gode manerer, oppfører de seg som kopier av sine foreldre.

 Lis Byrdal